Dalsnuten, Resasteinen og Fjogstadnuten på en flott sommerdag

Ikke mange andre på langtur.

Etter en skikkelig regnfull søndag kom mandagen med et helt annet vær. Det var sol fra blå himmel – igjen. Mandag hadde jeg gått runden på Høgjæren, og med skikkelig slagregn en stund. Regnet slo i bakken. Mandag var det sola tilbake i storform.

Selv om det hadde blitt 8 kilometer og en rimelig bra tur, så var jeg klar for en litt lengre tur denne dagen. Jeg forsøkte å få broderen med, men han ville ta med kona å gå samme turen jeg hadde tatt dagen før.

Jeg planla å gå fra Gramstad til Resasteinen over Skjørestadfjellet til «Skaret» og tilbake til bilen. Det er mulig å gjøre denne turen lengre, både med å gå oppom Dalsnuten og å legge tilbaketuren om Fjogstadnuten. Jeg fikk se hvordan formen var.

Det var andre enn meg på tur. Ikke fullt så mange som på en god dag. Parkeringsplassen var bare halvfull. De fleste så ut til velge Dalsnuten som turmål. Det er ikke mer enn tre kilometer – frem og tilbake, men med noen gode høydemeter til toppen.

Ved Gramstadtjørnet gikk jeg til venstre og tok stien direkte mot Dalsnuten. Det betyr litt bakke og noen lange steg for å komme opp den første kneiken. Jeg går normalt rundt Revholstjørn – på god vei. Det tror jeg er raskere, men i hvert fall enklere.

Nå tok jeg rett mot Dalsnuten og opp bakken, noe jeg ikke har gjort så mange gangene. Det tok nok så nøyaktig en halv time fra parkeringsplassen til toppen av Dalsnuten denne veien,

Siden planen var å gå til Resasteinen, gikk jeg over den lille flaten og ned trappene mot Revholdtjørn. Her var det en god del andre ute og gikk.

Så snart jeg kom inn på stien som tar mot nord, var jeg alene, og det var snaut andre spor i sorpa. Alt regnet mandag hadde gjort bakken våt, og sola på mandagsmorgen hadde ikke klart å tørke opp bakken, selv om stein og berg var tørt.

Det gikk ikke fullt så fort som om forholdene var «tørre». Likevel gikk det ikke mer enn en time før jeg sto ved Resasteinen og kunne se tilbake til Dalsnuten. Hvor det fortsatt var folk på toppen.

Fortsatt uten å møte andre tok jeg over Skjørestadfjellet og ned mot Fjogstadskaret. Selv om det ikke var spor etter andre, var stien mer oppgått en forrige gang. Det var tydelig tråkk å følge, og stien var ikke overgrodd med gress.

Fra «Skaret» til Gramstad er det grusveien og veien. Selv om det er over to kilometer, så kan siste del gjøres unna på ganske kort tid. Jeg valgte å ta over Fjogstadnuten og ned til Revholstjørn og tilbake til bilene.

Selv over Fjogstadnuten var det folketomt. Ikke et menneske, og knapt nok spor etter folk. Nedover bakkene mot Revholstjørn og Kvitemyr ble det varmt. Skikkelig sommer. Jeg burde nok ha stoppet for å drikke, men siden det var så pass kort tid til bilen så...

Det ble en litt lengre tur enn planlagt. I det flotte været var det kjekt å være på tur. Det kan ikke være for mange sommerdager igjen før høsten gjør sin ankomst. Det var bare å nytte anledningen til tur i kortbukse og tynn ullbluse.