4 topper fra Gramstad - i vinden.

Heldigvis ta YR av og til feil.

Selvsagt betyr værmeldingen fra YR en god del når det gjelder når og hvor turene skal gå. Denne gangen var det også spørsmål om hvor lang turen burde være.

YR mente det ville komme et værskifte, og meldte regn og dårlig vær så langt fram som de kunne se. Denne dagen skulle det likevel være greit turvær, med null regn, mye vind og høy temperatur – for årstiden.

Det var 15-16 grader på termometeret hjemme. Sommervær i slutten av september. Jeg har lagt vekk kortbuksene, og regner ikke med å få bruk for skikkelige sommerklær før vi pakker for «sydentur» senere på vinteren.

Det fikk bli langbukse og kortermet ullbluse, og så stoler jeg på YR som lover null nedbør. Likevel var både vindfleece og gore-tex jakka med i sekken. Jeg trenger også trening i å bære sekk – med noe vekt.

Det var ikke mange andre på Gramstad denne dagen. Selv med god temperatur, holdt nok mange seg vekk fra turområdet, på grunn av vinden. Yr meldte om opp mot liten storm – 20 m/sek. Liten storm (over 20 m/sek) er egentlig noe som bør tas alvorlig. Det er vanskelig å gå normalt i så pass sterk vind, og det er lett å miste fotfeste.

Nå var meldingen opp mot 20 m/sek i kastene, som er noe helt annet en når det blåser hele tiden. Planen var å gå Mattisrudlå,, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Hvordan vinden ville være på toppene fikk jeg se.

Det var andre på tur mot Bjørndalsfjellet, men så snart jeg tok innover Bjørndalsmyra, var jeg alene. Stien, eller helst tråkket, var så vidt synlig i myra. Det så ut som om det hadde gått folk samme dagen, men halvveis innover forsvant sporene. Antakeligvis oppover mot stien mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet.

Jeg hadde ikke kjent noe til vinden i skogen eller oppover mot Mattisrudlå. På toppen var det vind, og på vei mot Bjørndalsfjellet kom det noen vindkast som nok var kraftige, men langt fra liten storm. På toppen av Bjørndalsfjellet var det omtrent vindstille da jeg var der. Litt underlig det.

Det gikk fort og greit nedover mot veien, og bakkene opp mot Fjogstadnuten gikk også fort. Over den åpne heia var det igjen litt vind, men ikke noe som skapte problemer.

Nede på Kvitemyr var det gått to romer siden jeg startet. Dalsnuten lå ut mot fjorden, og det er ikke mer enn 5-600 meter + 150 høydemeter.. Det ble til at jeg satte kursen mot Dalsnuten også. I trappene oppover, kunne jeg kjenne at jeg alt hadde gått et par timer. Men det var helt greit å komme oppover.

På toppen var det folk. Vinden var ikke «vanskelig» der heller. Jeg tror YR tok litt feil denne dagen. Det hender de ikke helt får med seg vindstyrken.

Nedover bakkene og trappene, pleier å være ganske «tunge». Denne dagen gikk det lett – og fort. Det tok ikke lang tid før jeg igjen sto nede ved Kvitemyr og var klar for den siste kilometeren inn mot bilen.

Det ble nesten en langtur av det. 12 kilometer på litt under tre timer. Bra gjort, på en god dag.

En vanlig høst-tur til Blåfjellenden.

En høstkveld med stille klar luft.

Det begynner å bli sent på året. Jeg regner med at det bare er snakk om omtrent en måned til vinteren kommer i heia og at det bare blir 4-5 turer til Blåfjellenden fremover.

Denne uka var det vanskelig å finne to dager med bra turvær. Lørdag til søndag så ut til å vare det beste valget, men selv da mente YR det ville komme noe nedbør. Heldigvis ombestemte YR seg etter hvert, og lørdag/søndag så ut til å bli bra turdager.

Det er mulig å sjekke hvor mange som har bestilt plass på hytta, og denne gangen var det ingen sengeplasser ledige natt til søndag. Nå har jeg eget rom og egen seng, så det er alltid plass til meg, heldigvis.

Denne gangen var alt bestilt. Ingen ledige senger. Det betyr ca 20 stykker tilsammen på anneks og hovedhytta. Ikke spesielt mange med tanke på at det ofte er 50 gjester eller mer de gode dagene.

Det kunne for en gangs skyld være kjekt med litt selskap på hytta. Det har blitt noen besøk uten andre på annekset. Nå er det alltid litt spennende hvem jeg treffer på. En ting er sikkert, mange forskjellige mennesker besøker ubetjente turisthytter, og nesten alle er kjekke å bli kjent med.

Jeg var langt fra sikker på hva som var rett bekledning denne dagen. Det var ikke sommer, men heller ikke vinter. Jeg hadde for sikkerhets skyld med vinter-utrustning. Skikkelig hue og vanntette hansker. De ble det ikke bruk for.

Det ble til at jeg startet i vindfleec, men den kom av bare et lite stykke oppe i bakken. Selv om det ble litt kaldt over de høyeste plassene, så gikk jeg hele turen i ullblusen. Kortbukseværet manglet.

Inne på heia gikk jeg på en stor gjeng. 10 fedre med 20 unger som alle skulle til Blåfjellenden. De hadde pause i Ølbakken. Jeg lovet å ha kaffen klar når de kom til hytta.

Fra vinduet på annekset kunne jeg se sauefolkene drive en liten «dott» med sauer mot Blåfjellenden. Arbeidet for de folkene er ikke over enda. Det blir nok noen dager til i heia, for å finne de siste sauene. Dette året har de vært heldige med været. Ikke frost og lite regn, og tørt i marka. Flotte forhold for sanking av sauer.

Denne sommeren har jeg også hatt mange virkelig flotte morgener på Blåfjellenden. Sol varme og nesten ikke vind. Det har bare vært å sette seg ned å nyte stunden.

Det var kvelden som ble magisk på denne turen. Vinden jeg hadde hatt imot meg innover heia stilnet. Lufta ble klar som glass. Sola gikk ned bak Steinheia, mens fjellene innover mot Stutaheia fortsatt var opplyst av et gyldent lys. Stunden varet ikke lenge, men det var en opplevelse mens det sto på.

På kvelden var det 6 grader, men temperaturen steg ut over natten og tidlig på morgenen var det 10 grader. Vinden, som jeg hadde hatt mot meg på vei innover, hadde snudd og kom fra sør- øst. Midt i mot for hjemturen.

Det skyet til ut over morgenen, men det fortsatt litt sol da jeg startet. I sør var det sorte tunge skyer. Det blir normalt ikke mye nedbør om vinden kommer fra den retningen, og denne gang stemte det. Skyene løste seg liksom opp og det ble aldri noe nedbør av det.

Likevel var det en kaldere tur tilbake. På tross av at temperaturen nok var høyere en dagen før. Vinden sørget for at det kjentes kaldt ut.

Gjengen som hadde overnattet på hytta, skulle samme vei som meg, og jeg passerte alle etter hvert. Det er kjekt med folk i heia.

Urdådalen og Engjavatnet

En kjekk tur, med mye flott natur.

Etter å vært på både Blåfjellenden, Sandvatn og Taumevatn i løpet av noen dager, og etter en litt lengre søndagstur, var jeg ikke helt klar for en langtur. Dett hadde også blitt så pass mange bilturer opp til Hunnedalen, at jeg kunne klare meg uten flere i noen dager.

Jeg ville likevel på en litt lengre tur enn de «vanlige» hverdagsturene, som oftest blir på 7-8 kilometer og godt under to timer. Spørsmålet var hvor turen skulle gå.

Vi er i slutten av september, og det flotte sommerværet vi har hatt, har forlatt og. Fortsatt er det varmt. Vi har knapt sett gradestokken under ti grader, og det er fortsatt tørt.

Det skulle blåse. Da passet det best å gå i skogsterreng. Den vanlige plassen for slike turer er Bjødnali fra Sælandsskogen. Det kunne passe bra denne dagen.

Nå er det ofte en rundtur til Bjødnali, som blir den «vanlige hverdagsturen» - 7-8 kilometer og godt 1 og en halv time. Jeg kunne jo ta opp mot Ristølnuten eller rundt Engjavatnet for å forlenge turen til noe mer enn en «hverdagstur».

Da jeg gjorde meg klar til å gå, bestemte jeg meg for å ta turen om Urdådalen i stedet for som vanlig over Blåfjell. Den turen gir noen høydemeter, og er god trening – mener broderen. For en gang skyld kunne det jo passe å gå den uvanlige veien.

Det viste seg å være riktig tur denne dagen. Inne i skogen kjentes ikke vinden, og da sola kom gjennom, ble det nesten sommer.

Urdådalen er naturvernområde med bjørk og eik. Her var det fortsatt litt grønt men også mye høst. Noen Bjørker sto alt nakne, mens andre fortsatt hadde blader. Bladene på eika begynte å bli brune, men det er en stund til eika står bar.

Det ble en uvanlig flott tur oppover mot Bjødnali. Jeg var ikke alene som fikk oppleve Urdådalen på sitt beste. Litt oppe i dalen satt en jente. Hun hadde en stille stund for seg selv sammen med den flotte naturen. Litt lengre opp satt et par med kaffe og mat. De var også godt fornøyd med dagen og turen så lang.

Det er et stykke fra Bjødnali til «Skogen» på vanlig gårdsvei. Jeg gikk mot «Skogen» og kikket etter høylandsfeet. De sto ikke på marka der jeg hadde håpet de ville være. Da var det mulig jeg ville treffe på flokken litt lengre på stien.

Over en liten høyde sto jeg et lite stykke fra et stort dyr med skarpe horn. Og stirret kua (eller oksen?) i øynene. Jeg gikk til høyre og rundt en liten kolle – rolig og forsiktig...

Der sto flokken på 12-15 dyr. Da de så meg tok de ut, og forsvant i buskene. Lyden av dyra som sprang og dirringen i bakken, minnet meg på gamle Westeren-filmer.

Uten andre hindringer kom jeg meg til andre siden av Engjavatnet, og opp bakken og veien mot Sjelset. I sola og inne skogen var det fortsatt nesten sommer. En virkelig flott «ekstra»tur.

Det kom en kar nedover bakkene mot Sjelset, og for forbi. Han fikk nå bare gå – fortere enn meg, men jeg økte farten og gikk litt fortere det siste stykket. 

Resasteinen, Fjogstadnuten og Dalsnuten med Bestyrerinnen.

En lengre tur enn planlagt.

Det var ikke meningen at søndagsturen skulle bli en «skikkelig» tur. Bestyrerinnen mente vi kunne ta en vanlig runde fra Gramstad. Det betyr en tur innom to tre topper . Alt unnagjort på under et par timer. Det ble ikke helt slik.

Været avgjør ofte hvor vi tar ut på tur. Bestyrerinnen velger mange ganger bare å gå en kjapp runde om det regner og blåser. For egen del er jeg ikke så glad i dårlig vær lenger, velger derfor å bli med på disse kjappe rundene.

Denne søndagen var værmeldingen ikke helt på topp. Vi er liksom blitt vant med godvær. Sol og varme og lite vind har vært vanlig.

Siden YR mente det ville være overskyet, men oppholdsvær ble det til at vi valgte Gramstad som utgangspunkt for turen denne dagen. Det vi fikk var regn på bilruta på veien innover mot Sandnes. Ikke helt etter planen. Bestyrerinnen mente likevel at siden vi alt var på vei, så kunne vi jo ta en ut. En kort tur kunne jo ikke skade selv om vi kunne bli våte.

Vi skulle egentlig bare ta mot Resasteien og Skjørestadfjellet og tilbake til Gramstad via «Skaret» og Fjogstad. Nå ligger Fjogstadnuten lagelig til, så jeg lurte på om det ikke ville være mulig å få med den også. Det ville i så fall gi en runde på omtrent 8 kilometer og et par timer på beina.

Vi startet i regn, men ikke mange hundre meter mot Revholstjørnet, ble det opphold. Vi fikk en tørr tur videre. Det var litt sleip i stien mot Resasteinen, men det tørket fort opp. På berget ble det kjapt tørt, og bakken opp mot Resasteinen, som går på berg og er litt bratt, gikk uten problemer.

Det var en del folk ute og gikk. Vi traff jenta fra de forrige gangene, og vekslet noen ord mens hun for forbi. Det ble bare en kjapp stopp ved Resasteienen før vi fortsatte opp til Skjørestadfjellet og videre nedover mot Fjogstadskaret.

Sandnes kommune hadde begynt på en turvei nedover mot Fjogstadvannet, og jeg viste at de alt hadde laget vei fra Fjogstad og ned til vannet. Vi tok den nye veien , eller helst omvei, og kom opp til bilveien etter en drøy bakke opp fra vannet.

Det ble til at vi også tok «omveien» mot Fjogstadnuten og Revholstjørn. Med disse ekstraveien ville det bli en grei søndagstur, og noen høydemeter totalt.

Den lille «heia» mot Revholstjørn gikk fort. Da vi kom ned til Kvitemyr, spurte jeg nærmest for moro skyld, om vi ikke skulle ta opp til Dalsnuten også.

Det ville i så fall bety omtrent 1 1/2 kilometer, men 150 høydemeter. Et greit tillegg til en grei dagstur. Helt på slutten av dagen.

Bestyrerinnen mente det ville være en flott avslutning på en søndagstur, og satte kursen mot toppen. Det er noen bakker – og trapper opp til Dalsnuten. Vi kom til topps uten spesielle problemer. Vi var ikke alene på toppen. Mange hadde tatt turen fra Gramstad til Dalsnuten denne søndagen.

Både bestyrerinnen og jeg var litt stive og støle da vi nådde bilen. Den korte søndagsturen vi hadde sett for oss hadde blitt en skikkelig tur på omtrent 12 kilometer med en god del høydemeter. Likevel var vi godt fornøyd.

Til Sandvatn med høstfarger i heia.

Også kjentfolk på tur.

To besøk på Sandvatn i løpet av 2021 er ikke nok. Tidligere år har det blitt mange flere. Selv om det var en lett tur frem og tilbake på dagen, har årene gått og lette turet er blitt litt mer strevsomme.

Det er heller ikke til å legge skjul på at det blir mindre og mindre morsomt med turer i kaldt og vått vær. Slike turer passer best for ungdom, For oss litt opp i årene så blir det mer turer i godt vær.

Sommeren har vært fantastisk bra – til nå. Mange dager med kortbuksevær og skikkelig sommer med sol og blå himmel. For turfolket har søle og vann ikke vært noe problem i det hele tatt.

Værmeldingen for heia inn mot Sandvatn, var ikke helt sommerlig. Snarere tvert i mot. Det var plutselig snakk om temperaturer ned mot 6 grader og vind opp mot stiv bris.

Var det en dag for tur i heia og på opp mot 1000 meter over havet? De neste dagene så ikke ut til å bli veldig mye bedre, og det kan fort bli vinter på alvor.

Jeg pakket sekken med litt mer utstyr og klær enn det som har vært nødvendig de siste månedene. Jeg fant fram litt vinterutstyr som vanter og skikkelig lokk. Det ville jo ikke være første gang jeg var i heia med lav temperatur og få varmegrader.

På parkeringsplassen ved Lortabu var det mange biler, få folk, vind og kaldt. Jeg fikk bruk for vinterutstyret til et stykke opp i Lysebrekka. Det er er lett å bli varm i den bakken.

Det er ikke mye farger igjen i heia. Det meste er brunt og brunrødt. I tillegg er det lite liv, omtrent ikke småfugler, og selv om det nok er ryper i høyden så er det ikke mange nede i dalene.

Jeg tok igjen en kar rett før hytta. Vi tok følge det siste stykket. Han var rypejeger, og hadde vært oppe i høyden. Han hadde både sett og skutt fugl. Rett før Sandvatn-hytta er det et lite skar hvor stien går ned en kant for å så å gå opp litt etter. På kanten var det to ryper, bare noen meter fra oss. Jegeren gikk mot fuglene, men de gikk bare rolig noen meter lengre nedover.

Det ville selvsagt være mulig å skyte minst en av fuglene, men jegeren mente det ville være mer slakt en jakt, og bare skremte fuglene vekk. De fikk være i fred.

Inne på hytta var det en gjeng som gjorde seg klar til å gå mot Mohidler, i tillegg kom det et par fra Blåfjellenden. Denne gangen hadde jeg selskap.

Det er litt kaldt å ta på våte klær for å gå ut i vinden. Jeg syntes likevel ikke det var like mye «vinter» som da jeg startet. Temperaturen hadde nok steget noen grader.

Det gikk greit på turen mot bilen. Etter en god hvil, og noe mat på hytta, var jeg i fin form. Det gikk lett og bakkene opp var ikke spesielt tunge. Ett stykke etter at jeg hadde startet på tilbakeveien, traff jeg gamle kjente. Rolf med følge var på vei mot hytta for å overnatte.

Nå var det noen år siden vi hadde snakket sammen, og det gikk nok noen minutter – i vinden. Folkene Rolf hadde med ble kalde, og vi måtte kutte snakket. Det er alltid kjekt å treffe fjellfolk.

Jeg traff også andre denne litt kalde og vindfulle dagen. Noen ville til hytta for å overnatte, mens andre bare var på dagstur, som meg.

For meg var det en kjekk og flott tur i vær og vind, med høstfarger i heia.

Fjelltur med verktøy i sekken.

To gamle gubber på tur.

Det er ungdommen som må til når ting skal ordnes i heia. Denne gangen, som noen ganger før, var Egil villig til å bli med til Blåfjellenden for å forsøke å få skikk på lyset i annekset.

Egil er 77 og gjør fortsatt en jobb for turistforeningen omtrent hver uke. Ikke alltid med en fjelltur før han trekker i arbeidstøyet, men til Blåfjellenden er det ikke mulig å komme til uten å gå – på sommeren.

Vi hadde forsøkt å fikse lyset i annekset mange ganger, og håpet at denne gang ville det komme på plass. Det gikk ikke helt slik.

Vi planla selvsagt turen etter å ha sjekket YR nøye, flere ganger. YR mente det ville være skyer, men oppholdsvær og greie turforhold. Helt til om morgenen da jeg pakket sekken. Da var det snakk om både regn og vind. Litt sure forhold, men heldigvis ville vi få været bakfra på vei innover heia.

På vei oppover, fikk vi regn på ruta, og kledde oss for dårlig vær da vi startet. Oppe i bakken ble det mindre regn, og eter bare en kort stund ble det opphold, og gode greier. Vinden tok fortsatt bakfra, men det var ikke noe problem.

Ved Tangane gikk vi på folk som kom ned fra heia. Sauefolka fra stølen på Blåfjellenden. To kjekke damer som bar tungt nedover. De hadde funnet 25 liter tyttebær rett utenfor stølen. Selv om det var 25 liter, så veier det en del, men rørte tyttebær er godt til mat. Det gjør nok børa lett å bære.

Vi fikk en fin tur innover i heia. Det var ikke to ungdommer som vandret mot Blåfjellenden den dagen. Egil fylte nettopp 77, og jeg er ikke mange åren yngre. Vi hadde begge ganske tunge sekker. Egil med verktøy og utstyr og i min sekk var det mat for begge.

Det er kjekt med selskap i heia. Vi hadde mye å snakke om og turen gikk fort. Egil satte i gang og jobbet med sitt, og jeg fikk sving på kaffekjelen.

Vi var ikke alene. På hovedhytta var det to kjekke jenter. De samlet på DNT hytter, og nå var turen kommet til Blåfjellenden. De ville til Sandvatn dagen etter.

Vi var kommet for å jobbe. Det var noe galt med lyset, og det kunne se ut som et panel ikke var i orden. Det hadde vi selvsagt ikke med. Vi forsøkte også å få i gang aggregatet, uten å lykkes. Der var et en O-ring som manglet. Det ble liksom ikke noe resultat av jobbingen denne gangen.

Vi tok avgårde mot Hunnedalen litt sent på dagen. Da hadde vinden løyet, og det var tørt etter regnet på natten. Igjen fikk vi en flott tur over heia. Denne gangen var det høst. Temperaturen var ikke spesielt høy, men opp bakken ble det likevel varmt.

Jeg gikk i ullblusen hele turen. Det ble en liten smak av sommer da vi fikk litt sol. En kjekk og flott tur til Blåfjellenden for Egil og meg.

Tur til Taumevatn med høstfarger og sommertemperatur

En virkelig flott tur i september.

Høsten er på vei. Det er tidlig mørkt og høstfargene har alt kommet i heia. Noe tidligere enn vanlig. Temperaturen har vært sommerlig – over 15 grader - omtrent siden juni. Vi har hatt mange flotte sommerdager, og jeg har hatt mange skikkelig fine turer i heia.

Nå mente YR at sommeren er over, og at vi ville få en del dager med regn og lave temperaturer. Først bare et par dager, så en dag med flott vær – sol og blå himmel, før det ville komme noen kalde dager med vind og regn.

Tirsdag var dagen med sol og blå himmel, og denne dagen måtte da selvsagt utnyttes på beste måte. Det måtte bli en tur, men hvor?

Taumevatn er en grei plass, og turen inn – og tilbake, er ikke spesielt lang. Ikke mer en godt 5 kilometer og den tar greit under en og en halv time.

Turen til Flatstøldalen i Sirdal tar mye lengre tid. Det vil bli en dag med mye kjøring og litt lite tur. Turen på vel en mil kunne passe bra, men så lenge i bil er ikke kjekt. Likevel ble det til at jeg heiv mat og utstyr i sekken og satte kursen mot Ådneram.

Det er et styr å komme inn til startpunktet for turen inn til Taumevatn. Veien er bomvei, og selv om jeg har adgang til bomnøkkelen, så ligger den godt innelåst i en safe som igjen ligger et stykke fra bommen. Det betyr en liten spasertur før turen begynner.

Det tok meg nesen to timer hjemmefra og til jeg sto inne ved Elsvatn og var klar til å ta fatt på turen innover heia, og da hadde det gått 10 kilometer i timen over fartsgrensen gjennom Hunnedalen.

Værmeldingen for dagen gjorde at jeg tok den lange turen inn til Elsvatn. Og været var nesten bedre enn meldt. Det var sol fra blå himmel, nesten ikke vind. Tidlig på dagen var det fortsatt litt kjølig, men det ville antakelig bli varmere ut over dagen.

Det er tredje gang jeg går innover mot Taumevatn dette året. Forrige gang var det knusktørt i bakken. Denne gang var det en del våte partier, men fortsatt var det for en stor del tå pass tørt at det var mulig å trø på de fleste myrsøkkene.

Det er høstfarger. Bjørka begynner å bli gul. Enkelte plasser er det fortsatt grønne flekker, men for det meste er det brunt gress. Fargerikt, men litt trist at sommeren er over. Jeg stoppet opp flere ganger bare for å få med meg naturen. Det er flott med høstfarger og speilblanke vann.

Jeg møtte tre karer med store sekker. De hadde vært på rypejakt oppe ved Storevatn, og sett hundrevis av ryper – i hvert fall 200. Det hadde sekkene fulle med fugl.

Det var ingen andre på tur innover, selv om det var en del biler ved Elsvantnet. Jeg tok inn på hytta for å lage litt te, og satte meg ned for å spise litt mat. Det var fortsatt litt kaldt inne – våt bluse...

Da jeg kom ut i sola for å ta på sko, var det sommer. Nå var det i le av trekken, men i solsteiken var det kortbuksevær. Og jeg hadde på langbukse. Det kan vanskelig bli bedre i heia i midten av september.

Etter en skikkelig flott tur mot bilen, jeg hadde sola i ansiktet, bare litt trekk over kantene, så var det returen. Fortsatt måtte jeg gå frem og tilbake for å hente nøkkel, og selvsagt kom det et par biler som bare kunne kjøre gjennom.

Ny tur for broderen og ny stav for meg.

Resasteinen, Skørestadfjellet og "Skaret". 

Det blir mange turer på de samme stiene. Med 5-6 turer i uka kan det ikke bli spesielt mange nye områder for tur. Noen gamle turer er også «utslitt» og som jeg ikke har lyst å gå. Andre turer er etterhvert blitt litt bratte, ikke slik at terrenget har endret seg, men at jeg ikke lenger er like oppsatt på klatring i bratte bakker – med stup til venstre.

Likevel har det blitt noen nye turer. Jeg bruker å gå inn Bjørndalsmyra for å nå Mattisrudlå, for så å gå om Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten – med Dalsnuten som siste post, om alt stemmer. Tidligere gikk jeg om Paradisskaret og Rindå for å nå Mattisrudlå.

Ved en tilfeldighet, oppdaget jeg også at det er mulig å gå en rundtur fra Gramstad til Resasteinen og Skjørestadfjellet og tilbake gjennom Fjogstadskaret. Den siste tiden har det blitt noen runder her.

Den turen er nok så enkel. Med start fra Gramstad er det en kilometer med vei fram til Revholstjørn og fra der til bakken under Resasteinen er det god sti. Det er bare en plass hvor det er litt «kronglete» å komme fram, og det er tre meter.

Fra Resasteienen er det noen meter opp til Skjørestadfjellet og over på andre siden er det et par-tre hundre meter. Fra Toppen av bakken nedover mot Skjørestad er det flott opparbeidet sti og skogsbilvei omtrent til den gamle garden «Skardet». Fra garden er det vei, med asfalt fra Fjogstad.

Nå tar vi som regel over Fjogstadnuten på hjemvei. Bare for å gjøre turen litt lengre. Totalt blir det omtrent 8 kilometer og vi bruker 2 1/2 time. En helt grei og kjekk tur, på god sti – med unntak av den nok så bratte bakken opp mot Resasteinen.

Bestyrerinnen og jeg gikk denne turen for bare noen dager side. Da fant jeg en einerbusk med emne for en flott stav. Slike emner er sjeldne, og jeg så for meg at andre også ønsket ny stav.

Her var det bare å pakke sekken – med en sag, og komme seg avgårde. Broderen ville også være med på turen. Selv om det var bra vær, var det ikke mange andre som skulle på tur denne dagen.

Så snart vi la Gramstadtjørnet bak oss, var vi omtrent alene. Vi traff en jente på rundturen til vi igjen var kommet opp mot Fjogstadnuten. Samme jente som jeg hadde truffet før. Det er med andre ord ikke mange som går her.

Det ble en stopp ved einerbusken, og sagen kom fram av sekken. Etter en stund var stav-emnet klar, og vi kunne fortsette, med den nye staven stikkende opp av sekken.

I det helt grei turværet vi hadde, fikk broderen og jeg en flott tur. Det ble litt snakk om andre ruter mot Gramstad fra «Skaret», men vi fulgte veien til der stien tar av mot Fjogstadnuten.

Et stykke opp i bakken hang den nye staven seg fast i et tre, og forsvant opp av sekken – uten at jeg registrerte det. Broderen som gikk bak fikk omtrent staven i ansiktet, og det var bare flaks at han så at det var min nye og flotte stav som hang i treet.

På slutten var det sommertemperatur, og vi kunne ha gått i kort bukse. Sommeren er ikke helt over. En flott tur i godt selskap.

Broderen og jeg på tur.

Til Blåfjellenden i sommervær med brøytestikker langs veien.

Nå var der ikke dårlig vær på tilbaketuren fra Blåfjellenden, men turen inn var mer en bra. Det var sommer og sol i september. Det var så pass bra at jeg måtte sjekke i bloggen hvordan vært «normalt» er i september. Jeg ble ikke spesielt overrasket over at det ikke var noen «normal» November.

Noen år er det sommer og sol, som på denne turen. Andre år har det vært snø og frost. Det hender også at september både har sommer og vinter – samme år.

Denne gangen var det tegn på at vinteren ikke er langt unna. Oppover Øvstebødalen var det satt opp brøytestikker. Oppover Oleskaret fra Hunnedalen var det nesten 30 grader – i sola og uten et vindpust.

September kan være forskjellig. Jeg sjekket de siste ti årene, og et par år har det vært snø i november, men det har vært flere år med sommertemperaturer i september. Da mener jeg godt over 20 grader.

Et år, etter en riktig snørik vinter, lå det snø i fenner i september, og det kom nysnø bare noen dager etter at jeg hadde tatt bilde av fennene.

Store forskjeller, men denne gangen var det sommer og sol- YR mente det skulle bli mindre sol og lavere temperatur enn det vi fikk, så YR tar også feil. Som om det var noen bombe.

Det hadde kommet litt regn tidligere i uka, men da vi gikk var det fortsatt skikkelig tørt i bakken. Tørken slår spesielt ut på de vannene som er regulert, men selv vann som ikke er regulert, har lav vannstand. Bekker og elver har omtrent forsvunnet.

Fargen på myrene og manglende blader på bjørka, viser også at det har vært en spesielt tørr sommer. Vanligvis kommer ikke høstfargene før helt i slutten av september, og bjørka kan ha blader omtrent ut måneden – om været har vært samarbeidsvillig.

Heldigvis har været dette året vært nærmet perfekt for tur. Det har vært skikkelig mange gode dager, med sol og lite vind. Det er skikkelig kjekt å være i heia med god vær, og denne sommeren har vi hatt mange flotte dager. Da får det heller bli høstfarger litt tidligere enn vanlig.

Broderen og jeg fikk en time for oss selv på terrassen i sola. Kvelden ble lun, og lufte skikkelig klar, og stjernehimmelen på natta like imponerende som alltid. Det kom ingen andre som vi kunne dele opplevelsene med, men både broderen jeg trives godt sammen. Kvelden gikk fort.

Vi fikk kjekt besøk før vi tok avgårde mot Hunnedalen dagen etter. En jente vi har truffet mange ganger kom gående fra Sandvatn. Det ble tid til en skikkelig «drøs» før vi tok fatt på bakken opp.

Det var kaldere enn dagen før, og det blåste mer. Sol gjemte seg bak skyene, og vi måtte holde farten opp for å ikke bli kalde. Det kunne faktisk se ut som om vi skulle få noen dråper i hodet.

Nedover mot bilen forsvant skyene og det ble igjen sol og varme. En grei avslutning på en flott tur.