Med Bestyrerinnen på Høgjæren.

En kort tur, men lang nok.

Lørdag og flott tørt turvær. Bestyrerinnen ville ut å gå. Helst ikke for langt og ikke med for mye kjøring. Det var noen som skulle skje på ettermiddagen.

Det tok ikke lang tid før vi ble enige om å ta turen rundt på Høgjæren. Ikke den lengste turen, men det er en tur i åpent landskap med vid horisont – og ofte vind.

Hjemme var det blå himmel og sol. Ikke langt oppover, så vi svarte skyer og det blåste. Fortsatt ikke sterk vind, men vind. Ikke helt det vi hadde ventet.

Kledd i kortbukse og bare tynn bluse, ble det kaldt på parkeringsplassen. Vi fant frem noe vindtett. Det ble straks helt greit, selv om vi snakket om å bli kald rundt beina, - om det kom regn.

Denne gangen la vi turen først opp mot Synesvarden. Går jeg alene, eller sammen med broderen, blir det til at vi går motsatt vei. Vi legger først kursen til Steinkjerringa, før Synesvarden.

Vi var ikke alene på tur denne dagen. Også andre hadde tatt ut i det flotte været hjemme. Nå ble det aldri dårlig vær, så alle som gikk tur denne dagen fikk en flott opplevelse.

Det var mer folk enn det vi vanligvis treffer på disse turene. Nå var nok ikke alle som kom til Holmavatn turfolk. Noen skulle nok i konfirmasjon.

For egen del hadde jeg fortsatt problemer med bakfoten. Ett eller annet under ankelen var ikke som det burde være. Det gjorde vondt etter en stund.

Synesvarden er, og har vært et utsiktspunkt i mange år. Det har, for meg, vært et turmål i mange år. Faktisk var Synesvarden et tur mål så lenge at jeg kan huske å ha sett nedover mot Steinkjerringa, og sagt til meg selv , det er for langt (2-3 kilometer), og den turen får jeg ta en annen gang.

Synesvarden er et sørgelig syn. Fra vestsiden ser den fortsatt ut som en varde, men hele østsiden er rast ut. For andre gang på kort tid. Noen synes det er kjekt å ødelegge.

Vi gikk ned til Steinkjerringå, og stoppet bare så vidt. En jente krøp opp på statuen, og jeg kunne ikke se noe forskjell fra tidligere. Neste dag var avisene fulle av bilder av statuen med ødelagt ansikt (som ikke var helt greit fra før) og en arm av. Vandaler hadde kastet stein på statuen og ødelagt denne. Dette håper jeg «noen» finner ut av og at de som er ansvarlig for hærverket blir tatt.

Fra Steinkjerringå og tilbake til Holmavatn er det noen bakker både opp og ned. Bakfoten var ikke helt «tilfreds» og det gikk sakte i bakkene. Vi kom likevel tilbake til bilen i god form.

Siste delen av turen gikk i sol og det ble varmt. Det ble omtrent en sommer tur likevel Bestyrerinnen var i hvert fall tilfreds med dagens utflukt.