Urdådalen og Engjavatnet

En kjekk tur, med mye flott natur.

Etter å vært på både Blåfjellenden, Sandvatn og Taumevatn i løpet av noen dager, og etter en litt lengre søndagstur, var jeg ikke helt klar for en langtur. Dett hadde også blitt så pass mange bilturer opp til Hunnedalen, at jeg kunne klare meg uten flere i noen dager.

Jeg ville likevel på en litt lengre tur enn de «vanlige» hverdagsturene, som oftest blir på 7-8 kilometer og godt under to timer. Spørsmålet var hvor turen skulle gå.

Vi er i slutten av september, og det flotte sommerværet vi har hatt, har forlatt og. Fortsatt er det varmt. Vi har knapt sett gradestokken under ti grader, og det er fortsatt tørt.

Det skulle blåse. Da passet det best å gå i skogsterreng. Den vanlige plassen for slike turer er Bjødnali fra Sælandsskogen. Det kunne passe bra denne dagen.

Nå er det ofte en rundtur til Bjødnali, som blir den «vanlige hverdagsturen» - 7-8 kilometer og godt 1 og en halv time. Jeg kunne jo ta opp mot Ristølnuten eller rundt Engjavatnet for å forlenge turen til noe mer enn en «hverdagstur».

Da jeg gjorde meg klar til å gå, bestemte jeg meg for å ta turen om Urdådalen i stedet for som vanlig over Blåfjell. Den turen gir noen høydemeter, og er god trening – mener broderen. For en gang skyld kunne det jo passe å gå den uvanlige veien.

Det viste seg å være riktig tur denne dagen. Inne i skogen kjentes ikke vinden, og da sola kom gjennom, ble det nesten sommer.

Urdådalen er naturvernområde med bjørk og eik. Her var det fortsatt litt grønt men også mye høst. Noen Bjørker sto alt nakne, mens andre fortsatt hadde blader. Bladene på eika begynte å bli brune, men det er en stund til eika står bar.

Det ble en uvanlig flott tur oppover mot Bjødnali. Jeg var ikke alene som fikk oppleve Urdådalen på sitt beste. Litt oppe i dalen satt en jente. Hun hadde en stille stund for seg selv sammen med den flotte naturen. Litt lengre opp satt et par med kaffe og mat. De var også godt fornøyd med dagen og turen så lang.

Det er et stykke fra Bjødnali til «Skogen» på vanlig gårdsvei. Jeg gikk mot «Skogen» og kikket etter høylandsfeet. De sto ikke på marka der jeg hadde håpet de ville være. Da var det mulig jeg ville treffe på flokken litt lengre på stien.

Over en liten høyde sto jeg et lite stykke fra et stort dyr med skarpe horn. Og stirret kua (eller oksen?) i øynene. Jeg gikk til høyre og rundt en liten kolle – rolig og forsiktig...

Der sto flokken på 12-15 dyr. Da de så meg tok de ut, og forsvant i buskene. Lyden av dyra som sprang og dirringen i bakken, minnet meg på gamle Westeren-filmer.

Uten andre hindringer kom jeg meg til andre siden av Engjavatnet, og opp bakken og veien mot Sjelset. I sola og inne skogen var det fortsatt nesten sommer. En virkelig flott «ekstra»tur.

Det kom en kar nedover bakkene mot Sjelset, og for forbi. Han fikk nå bare gå – fortere enn meg, men jeg økte farten og gikk litt fortere det siste stykket.