Det ble bare tre topper fra Gramstad denne gangen

Korona og sommervarme. 

Etter en kjapp test-tur langs stranden, måtte det også bli en bakketest. Broderen var enig i at det kunne passe med en tur fra Sælandsskogen og oppom Blåfjell, som egentlig heter Håfjell...

Jeg er egentlig ikke sikker på om «testen» gikk greit. Det var bare tre-fire dager siden Koronaen slo til og jeg syntes det gikk litt tungt i bakkene. Det ble i tillegg en nærmest vintertur. Vind og temperatur ned mot 6-7 grader var surt.

Neste dag ble det lovet skikkelig bra vær og det gjorde det nesten umulig å sitte hjemme. Fra morgenen var det kaldt, og jeg kledde meg mer for vinter enn sommer. Onsdagens tur i vintervær hang igjen.

Planen var en runde fra Gramstad. Først opp til Bjørndalsmyra og opp til Mattisrudlå og så bortom Bjørndalsfjellet og videre ned bakken til veien og opp til Fjogstadnuten. Fra der var jeg i tvil om jeg burde legge turen opp om Dalsnuten, og så i grunnen bort fra å runde av turen med å ta turen bort til Øvre Eikenuten.

Bakkene opp til Bjørndalsmyra gikk ganske greit, men innover myra ble det tungt. Stien var omtrent forsvunnet, og i bakkene opp over mot skaret under Mattisrudlå, tråkket jeg mer utenfor stien enn i «stien». Det gikk sakte og det gikk tungt.

Av en eller annen grunn pleier det å være folk ved Mattisrudlå. Denne gangen var jeg alene, men kunne se folk på vei mot Bjørndalsfjellet. Oppe ved varden på Bjørndalsfjellet var det folksomt.

Hva som hadde startet som en litt kjølig morgen hadde blitt til en varm sommerdag. Det var nesten vindstille og mange av folkene på toppen var i sommerklær. Det ble varmt i omtrent vinterklær.

Nede i en grop holdt en mann - godt voksen – på å fotografere blomster, og på spørsmål, kunne han opplyse at det var rome. Jeg hadde lurt på hva navnet på denne planten var. Det lyste gult bortover, og enkelte plasser var det en gul eng. Jeg hadde glemt navnet – det er jo et år mellom hver gang blomsten viser.

Nå viste det seg at mannen var mer en godt voksen – 86 år. Han og kona var på «ferie» og hadde gått opp Paradisskaret og opp Rindå til Mattisrudlå og videre til Bjørndalsfjellet. Over tre hundre høydemeter og brattere enn det jeg synes er kjekt, var ingen ting for dette paret. Jeg ble virkelig imponert.

For min del gikk det ikke helt som planlagt. Det ble tungt etter hvert. Noe får temperaturen ta skylda for. Det ble varmt. Skikkelig sommer. Jeg kravlet meg over Fjogstadnuten, og nede på Kvitemyr var det ikke snakk om å prøve seg på Dalsnuten.

Jeg tror nok at korona satt litt i kroppen. Det var jo ikke mer enn en uke siden jeg lå strekk ut. Nå gjorde sommervarme det ikke bedre, men det var jo en flott dag for tur.

Det hadde mange andre også funnet ut av. Det var nærmest fullt på parkeringsplassen og masse folk på vei til og fra Dalsnuten. Uten at jeg tok den turen denne dagen.

Fidjadalen for 25 år siden

En flott tur.

Jeg vet jeg er litt sent ute, men bare 25 år sånn omtrent. Den gangen – for 25 år siden – var det ikke snakk om egen blogg. Jeg er ikke en gang sikker på om «blogg» var kjent i Norge. For meg var det «langt fram» til første blogginnlegg, som kom i 2011.

Med elektronisk kamera er det enkelt å ta, redigere og legge ut bilder. Jeg er ikke sikker på når jeg kjøpte mitt første elektroniske kamera, men alt før 2000 hadde sjefen kjøpt et Olympus Camedia 1000 l – til en pris av omtrent 14.000,. (i dag tilsvarende nær 25.000,-) som jeg fikk bruke inne i mellom.

Bildene jeg tok fra turen ble lagt ned på en CD, og størrelsen var på rundt 400 Kb. Den gangen (i 2002) var det snakk om at bildene ville tåle 10-12 års oppbevaring før kvaliteten ville bli merkbart dårligere. Mange kopieringer ville også gi dårligere kvalitet.

Alt tidlig på 90 tallet hadde jeg begynt å notere ned litt fra turene mine. I 2002 minnet notatene lite om blogginnleggene, men inneholdt litt fra turen, og sammen med bilder, så gir det mulighet for å huske ganske bra hele turer.

Med dette tilgjengelig, synes jeg det kunne passe med en tur-rapport 25 år for sent. Selvsagt er Blåfjellenden med, og Fidjadalen. Det har blitt færre turer i Fidjadalen de siste årene. Selv syntes jeg det var skikkelig kjekt å se bildene fra 2002, og håper at andre også synes det samme.

På denne turen, som gikk så pass sent som 18. og 19. oktober, ble det opp og ned Fidjadalen. Så pass sent som i slutten av oktober, kan det lett være både frost og is mellom Hunnedalen og Blåfjellenden, og jeg regner 1. november som dato for slutten av sommersesongen.

Værmeldingen var god, og det var snakk om fint vær. Likevel var det et lett skydekke og vind på veien oppover. Det kom faktisk noen snøfjoner også.

Det var selvsagt ikke andre på tur i Fidjadalen disse dagene, selv med bra vær. Jeg så ikke et menneske fra jeg passerte Mån til jeg var tilbake igjen. Ganske ensomt, men kjekt.

Det var litt is oppover, og myrene var stein harde. Det gjorde det enkelt å gå over de siste myrene opp mot hytta. (Den gangen var det bare en hytte, annekset kom i 2007).

På denne turen, med lite vann i Månvatnet, forsøkte jeg gå på høyre side av Månvatnet. Det gikk ikke fortere, spesielt sigen jeg mistet stien i en liten ur.

Jeg var på hytta rett før fem og kom til en steinkald hytte. Det tok tid før jeg fikk opp varmen. Selv om jeg var alene måtte jeg ta en runde med bøtte og kost om morgenen, før jeg kunne ta fatt på turen nedover dalen.

Det hadde vært -10 grader den natta, og alt vann utenom i elva var frosset. I løpet av natta hadde klaret opp, og jeg gikk turen nedover i klar himmel og ute vind til å begynne med.

Hva jeg husker best er bildene. Det var et spesielt lys den dagen, og jeg stoppet opp mange ganger for å forsøke å fange lyset og stemningen.

Det ble litt tungt på slutten, og jeg fikk litt vondt i en fot, likevel gikk turen ned på omtrent 4 1/2 time. Noe jeg var fornøyd med den gangen. - Jeg lurer på hva jeg bruker nå?

Første turen etter Coronasykdom.

Det måtte bli en kjapp strandtur.

Det ble en hurtig tilbaketrekning fra Nilsebu. Meningen var å bli på hytta i en uke, gjerne med noen turer. Virkeligheten slo et slag, som traff øverst i halsen - Korona. Onsdag kjente jeg noe i halsen og håpet det selvsagt ville kjapt gå over . Natt til torsdag ble ikke veldig bra , med høy feber og frostrier og vondt for å svelge.

Her var det bare å komme seg hjem – til senga. Ting går seg normalt til, og selv om jeg tvilte litt på at helsa noen gang skulle bli bedre inne i mellom, så kunne jeg i hvert fall snakke og drikke på lørdagen.

Tålmodighet er en dyd, sies det. Dyd aner jeg ikke hva er, og tålmodighet har jeg aldri hatt. Søndag gikk med til kikke ut vinduet og lure på når det ville være mulig med en liten tur.

Mandag morgen, var det noenlunde vær og så avgjort greit å gå. Det skulle være opphold, og selv om det blåste opp mot ti meter i sekundet, så var det varmt. Opp mot 17 grader. Broderen var også klar for en kjapp tur.

Det var ikke mye diskusjon rundt hvor vi skulle gå. Det måtte bli «nærturen» nede på stranden.Fra Sele til Hellestø og retur. En tur på mellom 7 og 8 kilometer, men padde flatt. Det eneste som av og til lager litt problemer, er løs sand. Som er tung å gå i. Selvsagt kan vinden også gjøre turen tyngre enn vanlig, men det er som oftest medvind den ene veien og mot vind den andre. Denne dagen sto vinden fra sør, og vi ville få medvind mot Hellestø.

Jeg var langt fra sikker på om det å gå tur 5. dagen av Korona er en god ide. Det var virkelig lenge siden jeg hadde vært like syk som natt til torsdag, og den gangen (for mer enn 50 år siden) gikk jeg på jobb. Med feber og frost i kroppen. Jeg husker ikke mye fra de dagene, men kom gjennom.

Det var nok fortatt litt feber i kroppen, da broderen og jeg møttes på Sele. Vi kjørte hver vår bil, for å unngå at jeg smittet broderen. Han gikk bak med mot Hellestø, og ikke mye smitte ville klare å kjempe seg mot vinden til ham.

Det første jeg merket da jeg gjorde meg klar for å gå, var at jeg hadde to ulike sko på beina. To utgaver av terrengsko fra Asics. Det tror jeg ikke jeg har opplevd før...

Det var også problemer med balansen. Det minnet bitte litt om sjøgang. Følelsen av dårlig balanse forsvant fort etter at vi hadde gått litt, men stoppet vi opp for å kikke eller ta bilder, var dårlig balanse igjen merkbart.

Avtalen var at vi skulle ta det med ro. Det skulle være en lett spasertur i sjøkanten. Det var meningen at tempoet skulle være lavere enn det vi vanligvis holder. Det var ingen grunn til at vi, det vil si jeg, skulle teste form og pust.

En rolig tur, uten høy puls og med pusten under kontroll, i 10 meter i sekundet motvind, med broderen først i løypa? Har du hørt slikt tøys?

Det ble – selvsagt – en tur sørover i vanlig tempo, med lite tanke på å ta det med ro. Det slo meg at det ikke var dette vi hadde planlagt, men siden det gikk jo greit, og jeg hang jo med i de småbakkene vi måtte opp.

Ved bilen sjekket vi tiden. Helt som normalt – nesten på sekundet vanlig tid. Broderen går litt fortere alene, men når vi går sammen så bruker vi denne tiden.

På vei tilbake, halsende etter broderen, tenkte jeg jo litt på Corona, men i bilen etter turen, hadde jeg glemt hele sykdommen. Jeg kjente selvsagt at jeg hadde vært ute på tur, Jeg var kald og det var bra å komme i dusjen. Bein og legger hadde fått litt trening, men hald og pust var – som normalt.

Jeg lurer på om leger «advarer» mot å ta seg ut, fordi dette «føles» galt, og at holdningen ikke er basert på forsking. Jeg har i hvert fall ikke kjent noe spesielt negativt med å ta ut rett etter sykdom, snarere tvert i mot.

Litt av feberen henger fortsatt i kroppen, men med prøveturen unna, er det bare å planlegge neste – litt lengre – tur.

Nilsebu sommer 2022.

Flott vær og mye folk.

Det var endelig mulig å få til en uke som hyttevakt på Nilsebu. De to siste årene har Corona satt en stopper for denne tradisjonelle turen. Dette året ville vi innover.

Nå viste det seg at alt ikke var på stell. Båtmotoren, som for en av oss, er nødvendig for å komme inn til hytta, hadde fått hoste og slag. Den stoppet og gikk bare av og til. Ikke helt bra for oss som må ha denne i orden.

For et styr det er å få med seg alt som er nødvendig, sammen med en god del unødvendige ting, og en del «kjekt å ha». Tilsammen blir dette et godt lass. Poser, esker og ryggsekker, samt stav, fjellsko (som ikke ble brukt) og en del cola. Nødvendig for meg som, cola-avhengig.

Som alltid er det virkelig kjekt å se hytta dukke opp i enden av Nilsebuvatnet, - og vite at det er en del dager før vi trenger å tenke på sivilisasjonen. Nå betyr det å være hyttevakt også en del arbeid, og denne gangen hadde Per tenkt at jeg skulle svinge malerkosten.

Nilsebu, opprinnelig fra 1911, men pusset opp et par ganger, har fått en skikkelig opprusting det siste året. Mye av det gamle er behold, og jeg mener hytta har beholdt den hyggelige «stemningen» og stilen.

Med en stor oppgradering, følger det også at alt ikke er helt ferdig. Vi fant ikke verktøy, som burde være på hytta, men fikk likevel gjort noen småting, som å kle inn døra inn mot kjøkkenet og det manglet noen planker på et rekkverk.

Det ble straks mer orden på sysakene da Odd Steinar ankom. Han fant verktøyskrinet og drillen som var godt gjemt inn under trappa. Med kyndige folk på plass ble det også mulig å montere saga.

Tirsdag var det tid for den tradisjonelle komlemiddagen. Gjestene som kommer den dagen kan velge å få servert komler av hyttevakten. For de fleste var dette en stor overraskelse, men ingen sa nei-takk denne gangen. Vi ble 8 som satte oss til bords og det var tre til som kom litt for sent, men som fikk middag likevel.

Det er litt rart at noe så enkelt som å spise et måltid sammen, gjør at deltakerne blir en sammensveiset gjeng. Det er alltid kjekt å servere komler. (Denne gangen var det Bestyrerinnen som sto for matlagingen.) Hver gang vi gjør dette på en selvbetjent turistforeningshytte, blir det en skikkelig hyggelig opplevelse. Vi får nesten nye venner og blir god kjent med folk vi bare har snakket med i noen timer.

Ut på tirsdag ettermiddag kom det en kar fra Eidavatn. Det var Alexander Rügert-Raustein, leder av MDG sin gruppe på Fylkestinget. Han hadde hatt en lang og varm tur, og bestemte seg for å bli over en dag. Det passet nærmest perfekt for meg, da han fant ut at det var helt bra å ta i et tak. Han syntes det var helt greit å bruke materialer som eller ville blitt kastet, til noe fornuftig. Jeg følger ikke med i politikken på Fylkestinget, men jeg kan skrive under på at han er en dyktig snekker. Det jeg hadde brukt dager på, fikk han unna i løpet av noen timer. Det ble en ny platting utenfor kjøkkeninngangen. Stor takk for den jobben som ble gjort.

Ganske ofte går det galt når jeg og maskiner barker i hop. En god del ganger har reserveløsningen ligget klar, og alt har gått greit. På tross av at jeg ikke fikk start på maskinen eller noe annet som gikk galt, så dukker det opp folk med erfaring og kjennskap til problemet.

Denne gangen var det motoren som var i ustand. Og når den først stoppet så skjedde det ved dammen. Vi på den ene siden og Sverre med båten på den andre side, Båten var umulig å få gang på. Sverre var på dammen for å hente folk som ville inn til hytta. Odd Steinar og to andre ville på tur – og overnatte på hytta noen dager.

Selvsagt hadde Odd Steinar krok på bilen, og like selvsagt kunne han starte og manøvre den store båten. Som sto godt plassert p Selvsagt hadde Odd Steinar krok på bilen, og like  å land, og ikke til vanlig      bruk for hyttevaktene. Etter en stund – en lang stund, kunne vi se en båt komme i mot oss.                

De dagene vi var på besøk på Nilsebu, traff vi mange kjekke mennesker. Det var familier, Far og datter og gamle kamerater på tur. Nilsebu tok vel i mot alle som kom, selv om det ble trangt på loftet da 12 tyske unger skulle finne seg plass. De var på en riktig langtur opp i høgheia, noe jeg synes er modig gjort.

Så slo Coronaen til. Torsdag hadde Odd Sigve meldt at han måtte tilbake til bilen, og alle som var på hytta slo følger. Etter en flott frokost laget av Bestyrerinnen.

En regfull og vindfull tur til Blåfjellenden.

Det var mange på tur, selv om været var dårlig.

Det er været som avgjør når jeg skal ta den ukentlige turen til Blåfjellenden. De eneste dagene med noen lunde bra vær var torsdag til fredag, men selv da var det fare for nedbør. Nå melde YR at det ikke ville blåse noe spesielt, så selv med litt regn burde det bli en grei tur.

Problemet var at YR ombestemte seg. Plutselig var det både regn og vind med i varselet. Skulle jeg utsette hele greia, eller likevel ta ut, på tross av dårlig værmelding? Ingen andre dager så ut til å være bedre værmessig, så det ble til at jeg pakket sekken på torsdagen og dro oppover mot Hunnedalen.

Øverst i Øvstebødalen hang det mørke skyer nedover fjellsidene, og det rant hvite bekker ovenfra. Det må tydeligvis nettopp ha kommet ned en skikkelig bøye. Det så heller ikke ut til å bli opphold med det første.

Nå er det ikke første gang jeg starter oppover Oleskaret i regn. Det har skjedd noen ganger før – opp gjennom årene. Det ble nesten opphold oppover.

Et lite stykke oppe i bakken gikk jeg på et helt følge med blide jenter. De hadde kommet fra Blåfjellenden, men hadde hatt været bakfra. Så heldig var ikke jeg. Regnet, som ikke holdt seg vekk spesielt lenge sto rett i mot.

Værmeldingen til YR var nok noe optimistisk. Det hadde regnet mer enn de meldte, og det kom ned mye regn etter hvert. Problemet var at jeg hadde tatt værmeldingen til YR for god fisk. Jeg hadde på «sommerklær». Selv om jeg aldri dra opp i heia uten jakke og bukse i Gore-tex, så hadde jeg denne gangen latt være å ta på mellomlag, både på overkroppen og under buksa.

Oppe i høyden, uten noe som tok av for vinden ble det surt. Vind og regn og lav temperatur er ikke kjekt. Jeg ble kald og våt, og tenkte jeg godt kunne ha hatt på mer klær...

Nå rettet været seg for i en periode. Denne gangen fikk jeg opphold øverst, hvor vinden fikke best tak. Det ble litt «oppoverbakke» selv om det egentlig gikk slakt nedover. Uten regn, vavr det helt greit, men fortsatt synes jeg det bråker mye når vinden uler rundt ørene.

Det ble mer regn da jeg kom ned til hytta. Heldigvis var det varmt inne og det var vann i bøttene. Jeg fikk av våte og kalde klær, og satte meg ned med varm te og skoleboller. Det kom folk, og jeg fikk besøk av to jenter fra Sauda på annekset. Vi fikk en hyggelig kveld.

Vinden løyet ut over morgenen. Det så en stund ut som om det ville bli «bedre vær», men da jeg startet oppover bakken regnet det. Denne dagen kom vinden bakfra, og selv med nedbør var det egentlig greit å være ute på tur.

Øverst oppe i bakken ble det lyst i nord, regnet forsvant. Jeg heiv jakken i sekken og fortsatte i bluse og mellomlag. Det ble en tur der jeg hele tiden gikk og ventet på regn, men oppholdet varte lengre og lengre.

Jeg fikk opphold på mer en halve turen, og det kom bare neon bøyer da jeg gikk over heia. Nede ved Hunnedalen møtte jeg et stort følge, både unger og voksne, som alle skulle til Blåfjellenden. Det ville bli liv og røre på hytta den kvelden.

Sandvatn, en skikkelig fin heiatur og en flott dag.

Det var andre på tur denne dagen.

Endelig hadde YR funnet ut at det var på tide med en sommerdag i heia. Den siste tiden har det vært mange våte og vindfulle dager. Så avgjort ikke vær for tur oppe i heia.

En vanlig tur for meg har i mange år vært å gå inn til Sandvatn. Dette er en tur like lang som til Blåfjellenden, men utenom den lange og bratte bakken opp Lysekleiva, så er turen rimelig flat og stien er mer en grei.

Det har tidligere tatt under to timer å komme inn til hytta, og noen minutter korte å komme tilbake til Lortabu. I godt vær, med sommer og sol, kortbukse, lette sko og lett sekk, så burde fortsatt være mulig å komme inn på omtrent to timer.

Denne dagen var det nettopp sommer og sol, og jeg hadde på sommerklær – og lette sko. Yr holdt hva de hadde lovet, i hvert fall da jeg startet. Det var sol fra blå himmel og bare en lett bris. Perfekte forhold. Bakken var tørrere enn jeg hadde håpet, og det gikk lett innover heia.

Ett stykke oppe i bakken fant jeg min gamle kjenning «fjelltjæreblom» i et lite skår i fjellet. Det passet på mange måter bra å ta en liten pause, både for å ta bilder, men også for å trekke pusten.

Selv om bakken er både lang og delvis bratt, ble det likevel til at kikket meg rundt på vei oppover. Det var virkelig en flott dag. Sol, blå himmel, småpyttene blanke og det var enkelte hvite flekker oppe i fjellsiden. Rene postkortstemningen.

Det var kjekt å være på vei innover heia mot Sandvatn. Selv om stien for det meste går nede i dalsøkk, så er det mer granitt enn grønt. Bare nede ved Mangædne er det grønt og beite for dyr. Nå er det ikke bare firbente som synes Mangædne er en flott plass. Det er en del bålrester, som viser at noen har hatt telt stående.

Jeg hadde regnet med å være temmelig alene innover denne dagen. Mandag er liksom ikke dagen folk er på tur. Likevel var det en god del folk langs stien. Jeg gikk forbi et par grupper som var på vei mot Lortabu og bilen etter å ha overnattet på hytta, og det kom også et par som var på dagstur, som meg.

Inne ved hytta var det folksomt. En gjeng ungdommer hadde tatt turen innover for å male annekset, og antakelig for å gjøre annet nødvendig arbeid – som å tømme doen. En flott gjeng, og denne dagen var de heldig med været.

Nå hadde jeg truffet en av ungdommene før, og det er alltid kjekt å treffe folk igjen. Denne dagen var det flere på hytta som jeg hadde truffet før. En familie på annekset, hadde vi møtt på Nilsebu, for noen år siden, og det var kjekt å friske opp gamle minner.

Mens vi pratet inne på hytta, trakk det over og ble overskyet – noe yr ikke hadde meldt. Vinden tok seg også litt opp, men siden jeg fikk vinden bakfra var dette ikke noe problem.

Det var ingen grunn for å ta det med ro på vei mot Lortabu. Jeg hadde trodd at det ville bli tungt på tilbakeveien, men det gikk forbausende lett. Det er lett å komme i godt humør når kroppen fungerer og turen går lett (sikkert på grunn av lett sekk.). Det ble en kjekk og flott tur mot bilen.

Det ble ikke stopp ved badekulpen denne gangen siden sola hadde gjemt seg bak skyene og det blåste. Det får være til en annen gang. Turen til Sandvatn er så pass kjekk og flott at jeg satser på at jeg kan komme innover noen ganger til i år.

På nye stier fra Fjogstad.

Søndagstur og som vanlig møtte vi mange hyggelige folk.

Bestyrerinnen ville på tur. En søndagstur, som så mange andre. Nå gjelder det ikke alltid å gå så lang eller bratt, når hun er med, men det blir ofte en bakke og to i løpet av de to timene søndagsturen vanligvis varer.

Bestyrerinnen mente vi fikk ta en tur fra Fjogstad over Fjogstadnuten og opp til Resasteinen og så tilbake til bilene via «Skaret». Det er ingen lang tur. Snarere tvert i mot, selv om det går godt over en time.

For meg ville den ture passe bra, men jeg hadde planer om å gå litt nye veier. Jeg hadde tidligere sett et skilt som viste vei mot Resasteinen og «Skaret» fra stien mellom Kvitemyr/Revholen og Fjogstadnuten. En nymerket sti må jo prøves.

Det var i tillegg en sti opp på berget på Skjørestadsiden over Jupemyr – mellom flyvraket og Skogsveien som går mellom Skjørestad og Dalevatn, som jeg ikke helt hadde funnet ut av da jeg var der sist.

Det er alltid mye folk på Gramstad, på en god søndag. Parkeringsplassen var omtrent full, men vi tok videre opp over mot Fjogstad og parkeringsplassen der. Bare for å gå en kilometer tilbake, og så ta stien mot Fjogstadnuten.

Etter å ha passert Fjogstadnuten gikk vi videre og bort til det nye skiltet, som viste stien mot Resasteinen. Den nye stien gikk over Svarthålsleide, over Løemyr og videre opp Sørdalsbakken og til den vanlige stien mot Resasteinen.

Det var ganske fuktig enkelte plasser, og det var lagt ut ganglemmer over Løemyr. Den stien som vi tidligere hadde fulgt, litt mer mot øst, var mye «tørrere» og enklere å følge, men merkingen gjør vell at det er den nye stien som kommer til å bli brukt.

Det var folk ved Resasteinen, og som vanlig kom vi i prat. Vi har truffet mange kjekke folk på våre turer, og folk flest har ikke noe i mot en liten prat.

Jeg fant stien oppe på bare fjellet. Det var varder som viste vei helt til det lille skaret over skogsveien fra Skjørestad.

Vi fulgte denne til den «vanlige» stien ned fra Skjørestadfjeller på østsiden og så den vanlige «veien» over Fjogstadskaret til «Skardet» og begynnelsen av Skaraveien.

I det vi startet mot veien kom det en dame nedover lia på den nye stien fra Resasteinen og Sørdalsleide. Hun kunne fortelle at stien var godt merkede og at det var noen våte partier der også.

Vi tok følge med hun vi traff, og det viste seg at hun bodde i nærheten av Skjørestad og kjente området. Hun kunne fortelle at Skaramannen hadde bodd oppe i bakken, men at det ikke viste noe igjen av huset. Nå vet ikke jeg hvem Skaramannen var, men jeg finner nok noen som har kunnskaper om dette.

Igjen fikk vi en skikkelig hyggelig prat, med folk vi aldri hadde truffet før. Både bestyrerinne og jeg synes slikt er kjekt og gir innhold til en ellers vanlig søndagstur.

Det tar tid å prate med fol. Turen ble på over to timer men ikke mer en omtrent 7 kilometer. Likevel var det en flott og kjekk søndagstur.

En vindfull tur til Blåfjellenden

En kjekk tur i vinden.

Det handler ofte om vær når det er snakk om tur. YR gir varsel, men det hender – ganske ofte – at de tar litt feil. Spesielt når det gjelder vind og temperatur, så hender det at varselet avviker fra virkeligheten.

Denne uka var det onsdag og torsdag som YR mente burde passe best for en tur til Blåfjellenden. Det var snakk om sol på onsdag og overskyet på torsdag, men det skulle ikke komme noe nedbør på dagen. Bare litt natt til torsdag.

Vinden ville være over liten bris, og i kastene opp mot kuling. Siden den ville komme fra nordvest, ville jeg få vinden rett i fjeset på vei inn. Heldigvis ville den komme fra samme retning dagen etter, så da ville jeg ha den bakfra.

Jeg startet innover i sol, og det var greit å bare gå i ullblusen. Jeg kjente vinden øverst i Oleskaret, men fortsatt var den ikke veldig sterk.

Rett over skaret gikk jeg på en av folkene på Blåfjellenden (gjeterhytta). Han hadde med tre sauehunder som virret omkring oss. Han hadde vært på jobb. Det var det gjerde inne ved Leitevatn som måtte opp.

Litt etter kom det tre jenter i mot. En av disse var hun som skulle være hyttevakt på Blåfjellenden, men som måtte gjøre oppholdet kort på grunn av sykdom. Hun hadde hatt noen flotte dager, men måtte nå altså ned.

Litt lengre inne fikk jeg vinden på meg. Det ble «oppoverbakke» til jeg nådde den lange bakken nedover mot hytta. Vinden var så pass sterk at turen innover gikk noe saktere enn vanlig.

Det er greit å gå i mot vinden. Mitt problem er støyen vinden lager rundt ørene. Jeg vet ikke hvor mange desibel støy vinden lager, men det blir for meg ganske mye støy. Det er omtrent som jeg skulle ha kirkeklokker hengende bak på sekken.

Nede i galen var forholdene mye bedre, og sola fikk opp temperaturen. Det er alltid kjekt å komme til Blåfjellenden. Hovedhytta ligger på Høgaleitet med god utsikt nedover den flotte Fidjadalen. Det passer bra å ta en tur bort på terrassen for å sjekke utsikten, både når jeg kommer – og når jeg forlater hytta.

Også andre hadde funnet fram til hytta denne dagen. En familie hadde tatt en hviledag, og ville få to overnattinger. Det kom et par opp fra Mån, som nok hadde brukt en del lengre tid enn de oppsatte 7 timene, men var i god form for det.

Det lange lyse kvelder på denne tiden av året. Det var ikke nødvendig å tenne lys, og ovnen var kald hele kvelden. Det var også natten, kald. Da jeg var ute i to tiden var det 6 grader og det blåste fortsatt. Om morgenen var det nødvendig å fyre litt for å få varmen i hytta.

Det ble lettere vær utover dagen. Jeg ventet til over ett før jeg tok ut. Det viste seg å være «feil». Sola som hadde så vidt vist seg, forsvant igjen bak skyene. Siden vinden kom bakfra, hadde jeg ikke problemer med å holde varmen, og det ble en kjekk tur tilbake til Hunnedalen.

Det var ikke mye annet en datoen som minnet om sommer på denne turen. Med vind og regn, og lav temperatur minnet det mest om høst. Nå håper jeg på bedre vær fremover.