Taumevatn - første besøk i 2022.

Alene på tur.

I et par dager gikk jeg og kikket på væremeldingen, og YR var raus med både sol og temperatur der jeg planla å gå. Jeg hadde tenkt meg til Sandvatn. Hytta ligger på litt over 900 moh og vinteren varer lenge så høyt.

Det blir som regel liggende noen fenner til både august og september, og den første turen har ofte gått 14 dager etter at jeg har vært på Blåfjellenden for første gang i sommer sesongen.

Det er ikke kjekt å vasse i snø når det regner eller blåser. Et par dager før «utflukten» var YUR optimistiske og jeg så fram til turen. På morgenen hadde YR ombestemt seg. Plutselig var det vind og regn med i varselet.

Siden jeg hadde pakket og gjort klar for en langtur, fikk jeg ta oppover å sjekke forholdene. Skulle det ikke være greit å gå til Sandvatn, kunne en tur til Taumevatn være en god reserve.

Turen til Sandvatn er på omtrent 16 kilometer – frem og tilbake, og er – for meg - en langtur. Turen er likevel så pass «enkel» at jeg ikke har hatt problemer med å gjennomføre denne.

Etter vel en time i bilen, sto jeg ved Lortabu, og vurderte været. Det blåste, og det var mørke skyer i sør. Om værmeldingen fikk rett, så ville det bli en «sur» tur tilbake.

Jeg hoppet i bilen og kjøret videre mot Ådneram og Flatstøldalen. En ny halvtime i bilen. Nå er veien inn i Flatstøldalen bomvei, men siden jeg har nøkkel, kommer jeg igjennom. Det betyr imidlertid en liten spasertur for å hente nøkkel og så en ny spasertur for å legge nøkkelen på plass, slik at andre også kan komme gjennom.

Jeg var alene ved Elsvatnet. Ingen andre biler og ingen sykler. Det tror jeg ikke har hendt før. Det er liksom alltid andre innover mot Taumevatn. Det var spor, men antakelig fra dagen før.

Også dette året hadde «noen» lagt ned mye arbeid for å forbedre stien innover. Nå er det lange områder med lemmer, gamle jernbanesviller og tilrettelagt med stein. Det er mulig å komme inn til hytta uten å få for mye søle oppover bukseleggene.

Denne gangen var det tørt. Jeg hadde lave sko, og hoppet elegant over et par sorpehull, og ble ikke våt på beina. Jeg husker første gang jeg gikk innover – for mer enn 30 år siden. Den gangen lå de samme jernbanesvillene der, men med gamle hodelykter som omtrent ikke ga lys og litt frost, så var jernbanesvillene lumske.

Det ble en grei pause på hytta. Denne gangen tok jeg meg god tid. Varm te og kjeks er en god blanding. Selv om det ikke var andre på hytta ble det en fin pause.

På vei tilbake fikk jeg vinden i mot, men det blåste aldri i nærheten av 10 m/sek.. Jeg hadde hatt sol innover, men tilbake kom det mørke skyer fra sør. Selv om jeg ikke fikk regn på meg så kunne det se ut som det regnet skikkelig rundt Sandvatn.

På parkeringsplassen var det folk. En kar ville innover for å muligens finne et skadd reinsdyr. Han spurte hvor lang tid jeg hadde brukt fra Taumevatn, og jeg sjekket klokka. Turen hadde gått på omtrent en time.

Det ble en lang dag med bare en mil på beina, men mer enn 20 mil kjøring. Jeg fikk anledning til å krysse av for årets besøk på nok en av hyttene til Stavanger Turistforening.