Rundt Engjanevatnet alen.

Det ble en litt lengre tur denne dagen.

Det er ikke lett å finne en grei plass for tur når YR varter opp med stiv kuling og regn. Nå skulle vinden bare være så sterk i kastene, så «stiv kuling» er litt overdrevet, men 16 m/sek kjennes – spesielt i forbindelse med regn.

Etter å har vært på tur hver dag i noen dager, var jeg heller ikke heltent på en «langtur», som etterhvert er turer på opp mot tre timer eller mer. Det fikk holde med en litt kortere tur denne dagen.

Sælandsskogen og Håfjell (det heter ikke Blåfjell) er et greit sted. Det er skog omtrent hele turen, og selv om jeg går rundt Engjanevatnet, så blir det mye trær som demper vinden.

Siden mye av turen, om jeg bare velder den korte runde, går mye på vei, vil det heller ikke gjøre så mye om det kommer litt – eller mye – regn.

Jeg var langt fra sikker på om jeg ville ta de ekstra kilometerne om Breilia og «Skogen». Den korte runden på omtrent 7 kilometer virket lang nok denne dagen, da jeg satt i stolen hjemme.

Det skjer nye ting i Sælandsskogen. Denne gangen var det en port mot veie. Den gamle dårlige gjerdeklyveren var borte. en grei forbedring.

Oppover bakken mot Stølssletta, kom det en kar løpende oppover og forbi. Jeg prøvde ikke en gang å holde følge. Selv om jeg «tok det med ro», så gikk pusten.

Videre opp Vindskaret og videre mot Håfjelltoppen, savnet jeg vinden. Det blåste bare sånn passe. Ikke noe problem i det hele tatt. Det var bare å ta fatt på bakken med mot Bjødnali.

Nede på sletta mot gården, traff jeg nok en kar, dette var dagen for enslige menn på tur- Han ville ligge i telt og spurte om det var noen gode plasser. Jeg forøkte å nevne at hund og sauer ikke nødvendigvis var en god kombinasjon, men siden det ikke var annet enn sauelort oppe ved garden og ikke en ulldott, så tror jeg han ville forøke å slå opp teltet nede ved vannet.

Etter et kjapt besøk opp på gården tok jeg fatt på veien mot Sjelset. Ved veidelet mot Breilia/»Skogen» måtte jeg ta en beslutning. Jeg var ikke i tvil om at det måtte bli noen kilometer i tillegg til den korte turen. Det ble en flott tur rund Engjanevatnet,

På vei mot Engjanemyrane, så jeg en lemen. Den ville ikke ut av stien, men for bortover. Etter en stund forsvant den inn i gresset. Jeg tror det må være flere år siden jeg sist så en lemen.

Været som så langt hadde skikket seg vel, ble mer truende, og mørke skyer la seg foran sola. i Jærbuskaret på vei nedover mot Sjelset, lurte jeg på om jeg ville nå bilen uten å måtte ta på jakke.

Jakken ble liggende i sekken, selv om det kom noen dråper, og jeg ble våt på buksa. Ved bilen lot jeg være å skifte til tørr bluse og heiv meg inn i bilen. Da regnet det skikkelig.

Regnet hold seg nesten helt borte, vinden var ikke sterk i det hele tatt. Det var egentlig gode forhold. Langt bedre enn jeg hadde sett for meg da jeg startet.