Tilbake på Gramstad - fem topper denne dagen.

En flott langtur, med mange høydemeter.

Etter en litt tung tur fra Gramstad dagen før, var jeg igjen tilbake på parkeringsplassen, klar for ny tur. Denne gangen også med planer om en langtur, men ikke med den bratte bakken opp fra Paradisskaret.

Det ble likevel til at jeg tok opp mot Mattirudlå, men denne gangen opp veien og inn Bjørndalsmyra, som er mye lettere, og hvor jeg kommer opp uten å få for høy puls.

Også denne dagen var det bra vær, selv om det fortsatt blåste stikker og strå. Værmeldingen mente det skulle blåse noe mindre, men oppe i høyden blåste det like sterkt som dagen før. Det var likevel helt greit å komme opp i høyden til Mattirudlå.

Siden dette var en lørdag, var det mange fler ute på tur. Jeg kunne se folk på vei mot Bjørndalsfjellet foran meg og det kom også opp folk fra veien. På toppen ble det tid for et bilde før jeg fortsatte videre nedover.

Det merkelige er at det tar nøyaktig like lang tid å komme til Bjørndalsfjellet via Mattirudlå om jeg går opp bakken fra Paradisskaret eller om jeg legger turen opp veien og inn Bjørndalsmyra. Jeg sjekket fler turer og det tar omtrent en time uansett hvilken vei jeg går. Jeg føler det går lette om myra.

På vei ned fra toppen møtte jeg en kar, og vi stoppet for en prat, før han fortsatte oppover og jeg nedover mot veien. Det tok ikke lang tid før han for forbi meg nedover... Jeg gikk forsiktig, og han nærmest løp nedover bratte ura.

Bakkene opp mot Fjogstadnuten er ikke like bratte som opp mot de andre toppene, men det er likevel en del høydemeter før skiltet som viser vei de siste meterne. Det er ikke så ofte jeg tar helt mot toppen, og også denne gangen for jeg bare forbi og videre bortover stien.

Det står et nytt skilt like før bakken ned mot Kvitemyr. Fra skiltet går det en sti over Løemyr mot Resasteinen. Jeg sparer meg noen skritt og tar en nesten usynlig snarvei over myra og bort til den merkede stien.

Bortover myra og opp bakken, på vei mot Resasteinen, begynte jeg å tenke på hvor jeg egentlig burde gå. Planen var å ta opp til Skjørestadfjellet og ned på østsiden, så til Skaret og videre tilbake til Løemyr. Jeg kunne jo ta over til Dalevatn og tilbake over Dale.

Oppe i høyden, forbi flyvraket og ved stidelet mot Skaret/Skjørestad eller Dalevatn, måtte jeg ta en avgjørelse. Det ble til at jeg holdt meg til planen.

Stien nedover mot Skaret, er godt vedlikeholdt, og mye mer brukt nå en da jeg første gang gikk her – og det er ikke mer enn tre år siden. Det må være flere enn meg som bruker å gå her.

Fra Skaret går det nåe en merket sti tilbake til stidelet ved Sørdalsleite. Denne stien, som går rundt Skeppetonå, er den gamle stien fra Skaret og ned til fjorden.

Stidelet ved Sørdalsleitet viser bare vei mot Resasteinen og tilbake mot Fjogstadnuten og Gramstad. Jeg velger å fortsette nedover mot stien mot Revholstjørn – uten for sti, over myrer og gjerde – med piggtråd. Jeg antar at den gamle stien fra Dale til Skaret gikk omtrent der jeg tar veien.

Tilbake på den smale sti – den T-merkede stien mellom Resasteinen og Dalsnuten, fant jeg ut at det ville være greit å ta med Dalsnuten denne dagen.

I det jeg kom ut på det bare området og fikk se nedover mot Kvitemyr og Revholstjørn, sjekket jeg om det gikk sti dirkete mot Dalsnuten, slik at jeg slapp å gå ned bakken får så å ta stigningen en gang til. Det gikk en umerket sti oppover, og jeg havnet ganske snart på den vanlige merkede stien mellom Dale og Dalsnuten.

Som vanlig gikk jeg rundt Dalsnuten til sørsiden og tok den lette stien opp til toppen, og det ble samme vei nedover.

Etter å ikke ha sett folk omtrent siden veien, var det kjekt å se at så mange hadde funnet veien til Dalsnuten. Mange av de som var på tur denne dagen var «utlendinger», antakelig fra Polen eller Ukraina.

Det ble en skikkelig tur denne dagen. Tilsammen ble det 12 kilometer, og jeg brukte omtrent tre og en halv time. En flott lørdag