Karten og Brusanuten

Søndag og søndagstur med Bestyrerinnen.

Karten og Brusanuten er ikke en av de turene jeg går ofte. Snarere tvert om. Det hender at det går år mellom hver gang jeg går denne turen. Det kan hende at været har noe med dette å gjøre.

Nok så mange av turene til Karten og Brusanuten har gått i regn, vind elle tåke. Selv om det har blitt turer i godt vær så er det turene i dårlig vær som huskes. Det må liksom være gode værmeldinger for at jeg skal planlegge denne turen.

Den siste tiden har det vært riktig bra turvær. Nesten ikke nedbør og mye sol. Det har vært en god del vind, men som regel har vinden ikke laget problemer.

Bestyrerinnen ville gjerne være med på en tur til Karten og Brusanuten. En søndagstur til de toppen har ofte stått på programmet på våren og nå virket det som en god ide.

Vi kom oss avgårde på vanlig tid, og selv om det var andre biler på den lille parkeringsplassen ved Mellomstrand, var det god plass til vår bil.

Bakken oppover fra parkeringsplassen og opp til toppen av Karten er ikke bratt men lang. Det er omtrent 200 høydemeter, og det tar tid å komme opp. Nå ta vi om Himmarikskaret i stede for å gå veien opp og delvis ned. Stien opp mot toppen er antakelig noe kortere og går litt kjappere.

Oppover mot toppen kunne vi kjenne vinden, og der den fikk tak, blåste det så pass at jeg hadde problemer med å holde meg på beina.

Fra toppen, etter en liten stopp for å få med noen bilder i vinden, fortsatte vi nedover veien, men i stede for å gå helt ned til veien langs Kartavatnet, tok vi rett over markene ned mot stien og skogen. Jeg har trodd at det ville ta lengre tid å gå i marka, enn å følge veien, men det var egentlig et lettgått terreng.

Kartabekken har noen ganger laget litt problem. Ved mye vann kan den gå godt over steinene, og det hender nok at enkelte blir våt på beine. Vi kom over uten noen som hels vansker.

ere rundt Bruraberget og ned mot Toranuten gikk det greit, bakkene opp mot toppen av Brusanuten gikk også lett. Oppover bakkene kunne vi kjenne vinden få mer og mer tak, og oppe på toppen blåste det ganske stert. Vi kom oss i le av varden og skrev oss inn i boka. Det vil si Bestyrerinnen sto som vanlig for protokollføringen.

Først et godt stykke nedover og ute på Skådamyra, fant vi le for vinden. Da hadde vi gått ned de første bakken fra toppen med skikkelig kraftig vind inn fra siden. Det må ha vært vindkast på over 20 m/sek.

Vi satte oss ned bak en stein og fant fram te og mat. Det var hyggelig å sitte i sola å høre fuglene. Nå er det ikke mange fugler jeg kjenner lyden av, men her hørte jeg både heilo og heipipelerke.

Etter pausen tok vi fatt på veien ned mot Ognedalsstølen og videre langs Fjæratjødnet og opp til Kartavatnet igjen. Derfra og ned til bilen var det bare å følge veien.

På vei nedover hadde vi vinden i ryggen, men det var mye mindre vind nå, enn da vi gikk oppover. Turen hadde tatt oss omtrent tre timer, og ved å ta med Karten på rundturen blir den på 8,5 kilometer. Det hadde vært en flott tur.