En vindfull tur over fire topper fra Gramstad.

Det ble en kortere tur enn planlagt.

Det var snakk om gode forhold, med sol og bra temperatur, men vinden kunne fortsatt lage trøbbel for turgåere. Det måtte likevel bli en tur.

Jeg så for meg en virkelig langtur denne dagen, men det hadde blitt en del langturer, og jeg var ikke sikker på om det ville være lurt.

Det har blitt en del turer ut fra Gramstad. Til og med en del «nye» turer som tar 3 timer og mer. 4-5 topper med Dalsnuten som dessert har vært vanlig.

Denne dagen ville jeg starte fra Gramstad og gå innover mot Paradisskaret og opp Rindå mot Mattirudlå, og Bjørndalsfjellet, og så fikk jeg se hva jeg fikk med meg videre. Litt i bakhodet lå det et lite ønske om å ta med Fjogstadnuten, Dalsnuten og tilslutt Øvre Eikenuten. Alle fem nutene på en tur.

Dette var en tur jeg gjorde noen ganger i fjor, og slik jeg husker det, så er dette en tre-timers tur. Det har blitt mange slike denne våren, og jeg ser ikke på tre timer som en virkelig langtur lengre. Treningen har gjort det lettere å gå over tre-timers turer.

Det var ikke så mange som ville på tur denne dagen. Det var en del folk, men i forhold til været – sol og god temperatur, var det færre en jeg hadde ventet. Vinden var nok årsaken til at folk holdt seg hjemme.

Det var en god stund siden jeg hadde vært innover mot Paradisskaret fra Gramstad. Det var tørt i bakken, og lett å komme fram, men hadde det vært vått, så hadde de nye ganglemmene kommet godt med. De lå i en lang rekke over den ene myra. Det er litt over en kilometer til der bakken opp mot Mattirudlå starter. Så vidt langt nok til at jeg blir varm i trøya.

Bakken opp, har ikke blitt mindre bratt, og det er stadig like mange bratte felter med lite som skjermer mot «stupet». For meg med et snev av høydeskrekk, så er det ikke helt greit, men jeg kommer fortsatt opp.

Det hadde som vanlig vært en tung bakke å komme opp. Jeg stoppet opp et øyeblikk, og vurderte hva jeg skulle gjøre denne dagen. Det manglet liksom litt på at tingene gikk lett. Jeg fikk se videre.

Fra bakken ble det den vanlige veien videre mot Bjørndalsfjellet og videre nedover mot veien. Vinden var ganske kraftig, og spesielt rett før den siste bakken opp mot toppen av Bjørndalsfjellet var det kraftig vind. Den var så sterk at jeg holdt på i miste balansen. På toppen var det mindre vind.

Nede på veien var det ikke tvil om at det måtte bli en tur over Fjogstadnuten, selv om bakkene oppover ikke går av seg selv. På vei over den lille heia mellom Fjogstadnuten og bakken ned mot Kvitemyr, ble jeg enig med meg selv om at det ikke ville bli noen «omvei» om Resasteien.

Nede på myra var det arbeidsfolk som holdt på å forbedre stien over myra. Det ble en stopp og en prat. En liten pause gjorde bra, det ble til at jeg tok oppom Dalsnuten, og på den måten fikk en langtur ut av det, selv om det ikke kjentes slik tidligere på turen.

Det var helt greit å sette seg i bilen denne dagen. Turen ble på nesten ni kilometer og det hadde tatt meg omtrent tre timer denne dagen. En helt grei tur.