Viglesdalen en flott dag i mai.

En vanlig tur tidlig i sesongen.

I noen år har det blitt en vår eller tidlig sommertur til Viglesdalen. Turistforeningens hytte som ligger på sletta innenfor Viglesdalsvatnet, er «snøfri» temmelig tidlig. Den ligger ikke mer enn litt over 400 meter over havet, og vinteren er kort.

For egen del synes jeg det er kjekt å komme i gang med sommersesongen så tidlig som mulig, og en tur til Viglesdalen kan jeg ta uker før jeg kan gå til Blåfjellenden.

Nå er eget ønske om å komme igang med å gå tur i heia, ikke den eneste grunn til å besøke Viglesdalen. Turen oppover dalen går på gammel opparbeidet driftevei. Ikke traktorvei, men driftevei, som er laget av svenske slusker en gang tidlig i forrige århundre.

Veien er laget for å kunne få sauene til fjells. Med dagens priser på transport, både bil og ferge, blir det for dyrt å frakte sauene til Nilsebuområdet med bil, så de ble siste året drevet opp den gamle drifteveien.

Jeg mente det ville være en lang kjøretur for meg. Det viste seg at det var omtrent 8 mil og bare litt over en times kjøring, før jeg sto på parkeringsplassen og gjorde meg klar til turen.

Denne dagen var jeg usikker på bekledningen. Hjemme var det tåke og kaldt, og tåka lå over Nes, men det glimtet av sol oppe i høyden. Værmeldingen mente det skulle bli en flott dag. Jeg kunne ha brukt kortbuksa denne dagen.

Det var andre enn meg på tur denne dagen. Det var en del biler på parkeringsplassen, og det kom en del folk oppover etter meg. De første bare på dagstur – som meg, men på vei nedover møtte jeg folk som ville overnatte.

De første bakkene oppover dalen er ganske bratte. Nederst er veien godt steinsatt, men et stykke oppover lia, er steinsettingen vasket ut, og det minner mer om en ur. Det var folk i gang med å utbedre veien på dugnad, ett stykke oppe i lia.

Oppover dalen er det fosser, flere fosser, og nå i snøsmeltingen, var de imponerende. En del folk går oppover dalen bare for å se fossene. Dette var dagen for en slik tur.

Oppover dalen går veien på høyre side, ved Viglesdalsvatnet går veien over på venstre side. Det er en flott opparbeidet steinbru over elva. Riktig en bru for de tre bukkene bruse.

Ett stykke etter brua, er det et le som antakelig skiller mellom to saueflokker. Grinda har faktisk et eget navn: Kjeagardsgrinda. Den må ha stått noen år for å få eget navn.

Innover langs vannet åpner dalen seg og det er mulig å se hyttene fra ganske lang avstand. Hele slette inne i Viglesdalen ligger åpent til med bratte fjell på begge sider. Denne dagen var det fortsatt snø på toppene og det var virkelig et flott syn.

Det var folk som hadde forsøkt å nå Stakken over på andre siden av Klinkerhorten. De hadde mistet merkene i snøen, og hadde snudd, og kommet ned til hytta i to tiden – på natten. Det hadde vært mulig å finne fram nedover Benkene i mørket.

Jeg hadde tatt med pølser, og det tok tid å steike og spise maten. Noe som også var planen. Jeg mente det ville passe med en skikkelig pause. Det var helt greit å ta fatt på veien tilbake, men nedover bakkene tilbake mot Nes, ble det etter hvert tunge bein.

Nede ved bilen kunne jeg vri blusen. Det var virkelig sommertemperatur i sola, i le av vinden. Det hadde tatt meg omtrent 4 timer – inklusiv pause – å komme opp og ned. Hele turen var på omtrent 14 kilometer.