Vinterturen Hå til Varhaug og tilbake.

En flott men lang tur i godt vintervær.

Obrestad fyr

Skikkelig vinter i november er ikke helt vanlig. Normalt er det omtrent samme temperatur rundt jul som rundt St. Hans. Det er helt sikkert ikke -5 grader St. Hans, men det er hva termometeret viste denne novembermorgenen.

Kaldt men flott vær var meldt og det var også det jeg fikk. Det var meldt lite vind og ikke noe nedbør og helst sol fra blå himmel. Bort sett fra at sola bare kravlet seg et lite stykke over horisonten.

Mot Obrestad havn

En av mine vanlige vinterturer går fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård – veien presten måtte ta i riktig gamle dager. Nå blir den kalt Kongeveien.

Første gang jeg gikk denne turen, må ha vært en gang på midten av nittitallet. I mange år prøvde jeg å utsette første turen på vinteren til over nyttår. Det tror jeg ikke jeg fikk til noen gang. Som regel ble det en tur før jul med snø og is andre steder.

Gammelt sjøhus under Kommedelen

En grunn til at denne turen ble en vanlig vintertur, er lengden. Det er omtrent 9 kilometer hver vei. en dagstur på 18-19 kilometer er jo egentlig ganske bra, men for 25 – 30 år siden var det ikke noe problem i det hele tatt. I dag er dette en langtur.

Jeg sjekket mine gamle opptegnelser, og sent på nittitallet hadde jeg gått turen både lørdag og søndag i flere uker. (Den gang gjorde jobben at jeg bare gikk tur to ganger i uka.)

Sør i Reimebukta

Selv om Jærkysten har mye sandstrand, så er dette stykket helt uten sandstrender, og stien (delvis vei) går et lite stykke inne i landet, innenfor strandsonen.

Dette året har det alt blitt noen strandturer – av forskjellige grunner. Selv om det har vært mulig å ta til Hå, så har jeg utsatt dette. Turen er etter hvert blitt en langtur.

Sjøhus ved Varhaug

Da dette var «vinterturen» som jeg gikk når det var dårlige forhold for å gå rundt Lifjellet, så brukte jeg i underkant av tre timer. Nå blir det lett over tre og en halv time . Og avstanden er nøyaktig den samme. Mye skjer på 30 år, og ikke alt er liker greit.

Siden jeg har gått denne turen mange ganger, er det ikke mye nytt å se. Likevel er naturen flott, og denne dagen var det sol og blå himmel – bortsett fra at det var et gyldent skjær på himmelen da jeg kom tilbake til Hå gamle prestegård. Det var nesten solnedgang og fargene på himmelen ble fine.

Varhaug gamle kirkegård

Jeg hadde egentlig ventet å kjenne turen i nærheten av Varhaug. Ved kirkegården var jeg fortsatt i fin form, men det gjorde godt med en liten pause, litt drikke og de vanlige to gjendekjeksene – som sedvanlig ble til tre.

Jeg hadde den lave sola i ansiktet på turen sørover. På hjemveien fikk jeg sola bakfra og da jeg av og til fikk trekken i mot, ble det kaldt.

Kommedelen i bakgrunnen

Bakken var ikke skikkelig hard. Her helt ute i sjøkanten kan det ikke ha vært frost denne natta. Det var likevel nullgrader da jeg startet bilen. Jeg hadde vært heldig med været denne dagen.

18 kilometer er et drøyt stykke tur, selv om det er ganske flatt og god sti eller vei, Jeg var fortsatt i god form da jeg sto ved bilene, men hjemme heiv jeg innpå en god del drikke. Det hadde på tross av kulden vært en svett tur.

Obrestad havn

Orre - Reve en vanlig vintertur.

Lav sol, frost og vinter i november.

Vinteren kom tidlig dette året, og det blir for min del alltid en periode med mindre tur når det dukker opp snø og is. Antakelig kommer det en reaksjon på «hardkjøret» i slutten av sommersesongen.

Nå blir det mindre og mindre «hardkjør» etter som årene går, men denne høsten har jeg trappet opp turene og det har blitt mange flere turer på 3-4 timer.

Selv om været ikke egentlig har vært dårlig, så har det passet bra å ta litt kortere turer langs stranden, men en dag med mer snø og is enn de tidligere, valgte jeg å ta ut på den lokale runden rundt Gruda.

Dette er turen jeg går om jeg jeg ikke vil på «tur», men heller ikke holde meg hjemme. Etter hvert har jeg utvidet runden til å gå om Øksnavad. Noe som gir vel to timer på beina og omtrent 12 kilometer. Fortsatt «bare» en lokal tur, som ikke kommer med i loggen....

Dagen etter var det flott vær, og det måtte bli en skikkelig tur, som måtte med i loggen. Jeg snakket med broderen og han syntes det ville være helt greit å gå en av våre faste vinterturer fra Orre til Reve havn og tilbake.

Det er en tur på omtrent en mil, og tar omtrent to timer, men siden dette er en tur i terrenget, så kommer den med i loggen. Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår forskjellen på de to turene.

Vi ble enige om å starte litt senere på dagen enn vanlig, og vi kom i gang ikke mye før tolv. Selv om det omtrent var midt på dagen hang sola ikke langt over horisonten og det var ikke mye tinvære. Hjemme hadde det vært frost, emn nede ved sjøen så det ikke ut som om temperaturen hadde vært under null den natta.

Vi startet nordover med sola bakfra og en liten trekk i ansiktet. Det var kaldt, men det tok ikke lang tid før vi hadde fått opp dampen – og varmen. I kulde blir det vanligvis til at vi tar ut i «full fart».

Orresanden – som er lang – og området rundt Revtangen er et populært turområde. Selv om det er ganske mange på tur her, og denne dagen var det fler enn vanlig, så gikk mesteparten av turen omtrent uten å se folk. Vi kunne se folk et stykke foran oss og det var folk på Orrestranden rett ved Friluftshuset, men stor sett fikk vi sjøkanten for oss selv.

På nordsiden av Revtangen, ligger Revesanden. Spesielt nord på denne stranden, har det skjedd store endringer opp gjennom årene. Sanddynene har blitt spist opp av sjøen og sanden har omtrent forsvunnet inn til sanddynene. Sanden har vært skikkelig bres, og flott å gå på.

Den siste tiden – det siste året – har det vær lite sand og mye stein. Nå var det omtrent bare stein. Vi måtte opp i sanddynene for å komme fram uten å ødelegge beina.

Vi kom likevel greit videre forbi Skipasteinen og Tangasteinen ute i sjøen og bort til Reve havn. Siden broderen var med, ble det en pause før vi tok fatt på tilbaketuren. Det er alltid kjekt med en stopp for te og kjeks.

Vi fikk sola i ansiktet og trekke delvis bakfra på veien sørover. Etter en time eller så på tur, og en liten pause, ble det et jevnt trav på flate stranden. Med den lave sola mot oss, heldigvis ha vinterlua god skygge.

Det gikk omtrent like kjapt å gå turen tilbake som turen nordover. Vi fulgte ikke helt våre egne spor, men gikk mer i sjøkanten på tilbakeveien. Bortsett fra på Orrestranden der sanden var løs. Der trakk vi opp i sanddynene. En flott tur på 10 kilometer og det tok oss denne dagen litt over to timer.

Bjødnali og rundt Engjanevatnet med broderen.

En kjapp og grei tur.

Ved Moldtjørn

Etter en høst med stigende form og mange og noen lange turer, måtte det komme en reaksjon. Det burde ikke være mulig å forbedre formen så pass mye som jeg har gjort den siste tiden. Jeg trente ikke lite før høsten og trodde jeg var sånn noen lunde i bra form. I det siste har jeg merket god forbedring.

Slik går ikke helt uten at det får konsekvenser. Først ble det vondt i foten, og da jeg tok det rolig noen dager, fant jeg fort ut at jeg egentlig var sliten. Overskuddet fra tidligere var borte. Det var ikke fullt så kjekt å ta ut på langturer som bare for et par uker siden.

Mot Bjødnali

Sist tur ble en kjapp strandtur i godt selskap. Noe som er kjekt og greit, men ikke helt en langtur. Det var muligens på tide å utfordre min vonde tå og sjekke om den var klar for tur.

Nå tok broderen kontakt, og siden vi ikke får anledning til å gå så veldig mange turer sammen, ble det til at jeg satset på en tur fra Sælandsskogen. Jeg så for meg en tur rundt Engjanevatnet og - muligens – en tur opp til Bjursfjellet.

"Skogen".

Jeg trodde ikke broderen ville være interessert i å ta turen oppom toppen på Bjursfjellet, men muligens han kunne tenke seg å være med til Engjanemyra. Der ville det være mulig for meg å gå opp til «den søta hålå» og videre mot toppen. Broderen kunne jo ta den vanlige veien mot Jærbuskaret og ned til Sjelset for å følge ånå tilbake til bilen.

Vi ble enige om å treffes på parkeringsplassen, og det var kun en bil utenom våre da vi startet innover skogsveien. Det pleier normalt å være en del andre på tur, men denne dagen var vi alene.

Mellom Skogsånå og Engjanemyrå

Som vanlig ble det til at vi tok veien oppover mot Stølssletta og Vindskaret. Denne gangen ble det ingen svipptur oppom Håfjelltoppen. Vi fortsatte rett fram i Vindskaret og tok nedover bakken mot Urdådalen og Bjødnali.

Det var broderen som mente vi bare skulle gå skaret denne gangen. Han ville på en litt lengre tur, og så for seg å bli med rundt Engjanevatnet.

Ved Engjanemyrå

Det var meldt ganske bra vær, og selv om det stor sett var overskyet, fikk vi noen solglimt inne i mellom. Til en forandring var det omtrent vindstille. Tilsammen var det godt turvær, og litt merkelig at ingen andre brukte anledningen til å komme seg ut.

Broderen liker ikke helt de store dyra som holder til inne ved «Skogen». Denne dagen var de samlet ved en ny balle med for og laget ikke problemer i det hele tatt.

Ved ånå - rett under Steinhaugen

Vi kom oss rundt Breilia og videre over Skogsånå, som denne dagen var liten, nesten tørr. Ved Engjanemyra, ble det til at vi begge fortsatte oppover mot Jærbuskaret. Det ble ingen tur oppom Bjursfjellet denne dagen for meg.

De siste tre kilometerne går på vei og skgsvei, og som vanlig ble farten satt opp innover mot Sælandsskogen. Det ble omtrent god gammel stil over det den siste kilometeren. Turen er på omtrent 10 kilometer, og denne dagen gikk det to og en halv time.

Bore til Reve havn i godt selskap

En kjekk men flat tur.

Det blir mange turer alene, men det hender jeg klarer å få til turer sammen med andre. Oftest er det broderen som blir turfølge. Den siste tiden har han igjen slitt med undersåttene, og fikk et opphold som selvsagt ødela formen.

Nå har jeg også funnet ut at en del av mine naboer – som er i samme aldersklasse som meg, og som flyttet inn i nabolaget samtidig med oss, også gjerne vil på tur.

Jeg spurte derfor både Kåre og Einar om de kunne tenke seg en tur fra Bore til Reve havn. For Einars del var han opptatt med å passe barnebarn. En ikke helt ukjent oppgave for folk i vår alder. Kåre kunne tenke seg å bli med.

Da jeg sendte en melding til Broderen, ble vi kjapt enige om å treffes på Bore. En tur frem og tilbake til havna var omtrent en slik tur han så for seg denne dagen.

Det ble en litt senere start på turen enn vanlig. Nå har ingen av oss det spesielt travelt. Alle er pensjonister og skulle egentlig ha god tid.

Turen fra Bore til Reve havn er flat. Den følger stort sett sjøen hele veien, selv om dette stykket av Jærkysten faktisk ikke bare er sandstrand. Det er egentlig mulig å gå turen uten å gå helt i sjøkanten. Ut fra parkeringsplassen på Bore går det sti sørover på innsiden av sand-dynene.

Der er det virkelig flott terreng med perfekt matte å gå på. Det er gress og lav vegetasjon med et tynt lag jord over sand. Det skal lite til for at det blir hull i laget og sanden kommer fram. Det er egentlig et sårbart område.

Trafikken har økt de siste årene og stien sørover blir mer og med sand. For vår del ble det til at vi gikk der likevel, sammen med andre på tur.

Det ble en kjekk og flott tur sørover. Sola, som ikke var meldt, kom fram en stund og det ble varmt i ansiktet. I nordhellingene var det is noen plasser, men det var likevel helt greit å komme fram.

Det har regnet den siste tiden, men i små mengder. Noen plasser var det fuktig. Stor sett var det tørt og flott å gå.

Jeg hadde tatt med te og kjeks (hjemmelaget peanøtt-kjeks, laget av Bestyrerinnen), og vi fikk en hyggelig stopp ved havnen. Noen har vært så hensynfulle å sette ut stoler i en sjøbod. Det er mulig å ta en stopp i le og på en behagelig måte.

På vei sørover gikk vi og småpratet, og hadde en skikkelig kjekk tur. Da vi tok fatt på tilbakeveien, hadde sola gjemt seg bak skyene, og vi fikk en liten trekk i mot oss. Det ble fortsatt en grei tur, men det ble ikke fullt så mye prat som på veien sør.

Det ble 8-9 ganske flate kilometer denne dagen. Broderen var fornøyd med turen . Den hadde vært passe lang, en slik tur han mente han burde ta for å komme i form. For min nabo Kåre var det en dobbelt så lang tur som det han vanligvis går, men var likevel godt fornøyd med dagen. Alle hadde hadd en flott tur.

Hellestø til Bore og retur.

Med foten litt i vranglås.

Feistein fyr

Det mangler liksom en tur-rapport. Jeg pakket sekken og tenkte meg fra Bore og sydover. Det var meningen å gå en helt ordinær treningstur. Antakelig så pass lang at den ville havne i loggen, men ikke stor mer heller.

Den siste tiden har det vært mindre morsomt å ta på tur. Siden jeg sendte mine gamle Impact til reparasjon, og igjen tok i bruk mine nye Impact, har det godt fra vont til verre. Jeg har en gammel skade – brukket storetå, som gjør at forbladet er bredere enn det burde være.

Det har gått helt bra så lenge jeg brukte godt inngåtte sko – som mine gamle Impact. De nye var ikke så «behagelige», og det har etter hvert blitt «liktorn» på lilletåa. Som igjen har blitt vondere og vondere.

Sist gang jeg tok ut ble det så pass galt at jeg ikke klarte å gå mer en tre-fire kilometer, selv med smertestillende innabords. Det ble til at jeg gikk ril Fuglingene» og snudde der. Det ble en tur på 40 minutter eller der omkring. Det er ikke første gang jeg gjør en tur kort på grunn av skade, men det har ikke skjedd ofte.

Etter å ha holdt meg i ro i et par dager – selv med sol og flott vær ute, bare måtte jeg på tur. Det ble vanskelig å sitte inne og se ut. Det var litt snø og is utenfor, så det måtte bli en tur langs sjøen denne dagen også.

Hellestø stranden

Jeg pakket lett sekk og dro til Hellestø. Planen var å gå sørover for å sjekke hvordan foten nå oppførte seg. Jeg var usikker på hvor langt jeg ville komme, men jeg sa til meg selv at jeg ville være fornøyd om jeg kom til «Fuglingene» før jeg snudde.

Jeg forsøkte også å fortelle meg selv at jeg ikke skulle gå helt til Reve havn denne gangen. En tur jeg hadde gått nok så nylig. En tur på opp mot 22 kilometer, og som den gang gikk helt greit.

Et bilde av meg på tur

Alt var ikke som det burde være. På vei mot Hellestø, fant jeg ut at jeg ikke hadde med verken telefon eller kamera. Det ville ikke bli bilder fra denne turen – om jeg ikke traff broderen som også ville på tur denne dagen, men i følge med sin kone, og da fra Sele og til Hellestø.

Da jeg startet fra Hellestø, heiv jeg innpå noen små hvite greier, og bare et lite stykke ute på stranden kjente jeg lite til foten. Det gikk i bra tempo sørover, og på Sele var jeg ikke i tvil om at jeg også ville prøve meg på Borestranden.

Denne dagen var det ganske løs sand, selv om det fortsatt var frost enkelte steder. Sørover mot Bore kunne jeg kjenne at dette ikke var dagen for langtur. Jeg hadde alt slått fra meg å ta turen helt ut til Reve havn, og nå vurderte jeg å snu ved Bore, og ikke ta med stykket fra Bore til Fuglingene.

Det ble til at jeg snudde ved Bore – etter bare en time på tur og ca 5-6 kilometer. Det gikk greit å komme tilbake til Sele. Været var jo bra, det var omtrent vindstille og selv om det var kaldt, så var det bra turvær.

Ved Sele havn

Det var en dag med god sikt, og fyret på Feistein sto klart ute i havet. Ikke langt inne i landet var det litt snø, og fjellene inne i landet var hvite. Det var flott å få lov til å være på tur.

Bilen til broderen sto på Sele, og ved Båtsmannvika kom broderen og kona gående i mot. Jeg fikk broderen til å ta noen biler. Det ble bilder til dette innlegget også. Det var helt greit å komme tilbake til bilen og få lov å sitte i bilen. Det ble en tur på en mil eller litt, og jeg brukte omtrent to timer.

Speyside Way fra Tomintoul til The Glenlivet Distillery.

12 våte kilometer i det Skotske høyland.

Fra startstede vårt

I løpet av de ti siste årene har det blitt 3 turer til Scotland, eller mer bestemt til Ballater inn av Aberdeen. Turer delvis for «moroskyld «– besøk på brennerier», og for å gå tur. Det har blitt noen besøk inne til Spittal of Glenmuick, for å gå videre opp mot Lochnagar.

En fjelltopp på 1156m over havet, hvor det er forholdsvis greit å komme til. Nå har vi ikke klart dette kunststykket. Snø og vind har hindret oss. Vi har kommet et godt stykke oppover før vi nærmest blåste ned siste gang.

Nedover mot Chabet Water

Siden turen dette året ville gå i midten av november hadde vi senket ambisjonene til under 600 moh. Selv om vi reduserte ambisjonene til dette «lavmål», så var værmeldingen ikke god. Det var i hvert fall snakk om temperaturer ned mot null.

Til å begynne med var det «brødrene på tur» mine tre brødre og meg på tur sammen, med besøk på Whisky brennerier og med lange måltider der vi snakket om «gamle dager», familie og venner. Det ble kjekker turer av slikt.

Spaserturen var ikke så vellykket. Vi nådde aldri til toppen av Lochnagar. De to siste gangene har vært med mine sønner og «broderen». Vi kom heller ikke opp.

Denne gang var også min svigersønn med. Det ble ikke så mye snakk om mine «gamle dager» som våre opplevelser sammen. Like kjekt det også.

På vei oppover bakken mot Carn Deonald

Det ble en tur som før med besøk på brennerier og overnatting på Balmoral Arms i Ballater, og stopp på vanlige plassene for lunch.

Det ordnet seg det meste. Da vi kom, var det frost i Ballater. Morgenen etter var det varmegrader, og værmeldingen var ganske bra. Vi fikk regn og tåke på vei fra Ballater til Tomintoul.

over Chabet Warter

I lett yr og med litt tåke fant vi omsider parkeringsplassen utenfor Tomintoul, og starten for stien mot Glenlivet. Nå hadde min svigersønn, med bakgrunn i orientering funnet en annen start for turen. Vi kjørte nedover B9008 og tok av en sidevei mot Croughly, og fant et skilt ved veien som viste opp bakken.

The Speyside Way gikk her langs jorder og oppover, før vi fikk en bakke ned mot Chabet Water. Her var det heldigvis god bru. Oppover, videre mot Carn Deonald og videre oppover mot Carn Daimh var det en lang slak bakke, med blanding av god sti og våt og sorpet sti, delvis gjennom skog på skogsvei. Vi gikk i lave sko, og ble etter hvert våte.

Etter hvert som vi kom oppover ble utsikten bedre, men øverst gikk vi inn i tynn tåke. Toppen er på 570 moh, og der oppe var det kaldt. Med en liten trekk og svette klar ble det ingen lang stopp. Vi fikk likevel beundret utsikten og tatt noen bilder.

Det var ganske bratt ned fra toppen det første stykket, men ikke langt nede, ble det flatt, og siden det nærmest var vei, gikk det lett å komme videre mot Glenlivet.

Vi kunne se røyken fra pipene til The Glenlivet Distillery fra lang oppe i bakken. Det tok tid å komme nedover. Det siste stykket gikk på gårdsvei hvor bonden nok hadde kjørt «land». For egen del var jeg skitten omtrent til knærne og det luktet ikke godt.

Det var kjekt å komme ned til bygningene til whiskybrenneriet. Lukta fra produksjonen hang i lufta og vi kunne kikke inn i produksjonshallene. Broderen var svært godt fornøyd med turen og spesielt å få oppleve å komme gående til Glenlivet.

Glen Livet

Vi tok selvsagt innom besøksenteret for The Glenlivet Distillery, og fikk med oss en liten del av produksjonen. Han som hjalp oss i butikken var imponert over oss som hadde kommet gående fra Tomintoul.

Det hadde vært en ganske våt tur. Likevel var alle godt fornøyd med turen, terrenget, utsikten og været. Det kunne jo ha regnet hele tiden. Vi fikk nesten ikke en dråpe på oss.

The Glenlivet Distillery

Natur og terreng er nokså ulikt noe jeg er vant med fra Norge. Det er store åpne områder med lyng og myr, og skog, men med grønne jorder og veier inne i mellom. Kontrasten mellom myr og dyrket mark ble forsterket av sola som lyste opp bare enkelte steder.

Vi brukte to og en halv time på turen som ble på 12 kilometer. Det var egentlig en enkel tur, men en opplevelse likevel. 

Rundtur på Høgjæren

En grei tur.

Vindmøllene på Hellandmyra fra Synesvarden.

Det er nesten vinter, selv helt ute ved kysten og i lavlandet. Temperaturen er nesen på null om natten, og stiger ikke mye utover dagen. Heldigvis holder snøen seg vekke, og nedbøren kommer som regn. Det har vært noen morgener der det har vært nødvendig å skrape bilen.

Selv om det egentlig har vært mulig å ta turer i høyden, så har det blitt treningsturer på vanlige stier, hvor det ikke er frost og is.

Denne dagen var YR mer raus med meldingene. Det var snakk om sol og lite vind, og temperaturer på mer enn fem grader.

Steinkjerringå i motlys.

Siden jeg hadde vært på tur både fra Gramstad og Sælandsskogen, så tenkte jeg på Høgjæren. Der måtte det være mulig å gå en kjapp treningstur. Selv om det ikke har blitt noen lange og tøffe turer den siste tiden, tenkte jeg igjen på bare en kjapp og grei rundtur.

Jeg fikk regn på ruta på vei oppover, men da jeg kom opp til Litlamos, og kunne se videre til parkeringsplassen ved Tovdalsveien, bestemte jeg meg for heller å ta turen derfra mot Synesvarden.

Fra Steinkjerringå mot Rindarhagen.

Det ville jo være mulig å snu og bare ta turen tilbake mot bilen om dette var en dag da det ikke passet å gå tur. Det kunne jo også være at det ble en bedre dag enn det jeg hadde tenkt, og at det likevel ble en skikkelig tur.

På parkeringsplassen var det ingen andre biler enn min. Det var spor i stien, men jeg så ikke et menneske på vei mot Synesvarden. Det ble ingen lang stopp på toppen, jeg gikk kjapt videre.

Steinkjerringå

Det for noen skikkelige mørke skyer over meg, men bak skyene var himmelen lys. Været så ut til å bli bedre etter hvert. Her var det bare å holde farten opp på vei nedover mot Steinkjerringa. Fortsatt var det ikke andre på tur, og fortsatt var det ferske spor.

Det er ikke ofte jeg opplever å være alene ved Steinkjerringå. Denne gangen var det ingen andre.  Det ble ingen stopp der heller, og jeg satte kursen mot Holmavatn. Det ville da bli en rundtur på over en mil den dagen. Det var ikke egentlig planen. Men siden været skikket seg ble det til at jeg tok rundturen.

Fra stien mot Holmavatn.

Nå ble jeg nok antakelig lurt av vinden som kom bakfra, men det var skikkelig kjekt å gå mot Holmavatn. Det var varmt og tørt og grei sti. Som vanlig ble det til at jeg fikk den gode turfølelsen.

Fortsatt uten å se andre kom jeg til Holmavatn, og her var det helt tomt for bil. Det er ikke mange gangene jeg ser den parkeringsplassen tom. Nå begynte jeg å lure på om det skulle bli en runde uten å treffe folk i det hele tatt.

Det ble litt «surere» oppover mot Synesvarden. Her fikk jeg vinden direkte i mot meg, og da sola , som hadde vært framme en stund, forsvant bak skyene, ble det merkbart kaldere. Tilbake på Synesvarden traff jeg en kar. Han lurte på hvor jeg skulle, og det viste seg at han også hadde startet fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien.

Parkeringsplassen ved Tovdalsveien.

Fra Synesvarden og nedover lia er bakken så pass grei at jeg noen ganger holder god fart. Det blir nærmest litt løping nedover. Det var en god stund siden jeg hadde holdt god fart ned den bakken, men denne gangen ble det litt fart på «sakene». Det var kjekt å igjen å småjogge nedover.

Ved bilen kunne jeg se at jeg hadde brukt litt under tre timer på anslagsvis 11-12 kilometer. Et godt dagsverk på en dag jeg trodde skulle bli en «rolig» dag.

Treningstur rundt Engjanevatnet.

Søndagstur uten følge.

Fra stien opp mot Stølsletta.

Forrige tur var en treningstur fra Gramstad, siden denne turen også ville bli en «treningstur» så ville det passe bra å gå fra Sælandsskogen.

Planen var å ta det litt rolig. Det har vært en «travel»høst, med mange turer. De er også blitt lengre etter hvert og den siste tiden har jeg kjent at det har tatt på kroppen med mange og lange turer.

Det har ikke alltid vært like kjekt å ta ut på tur, men så snart jeg begynner på den første bakken kommer det gode humøret og det er kjekt å være ute.

Mot toppen av Håfjell

Det ville derfor være helt greit å «bare» ta en kjapp og grei tur. En tur jeg alt har gått mange ganger, selv om det ikke er mange årene siden første gang jeg gikk rundt Engjanevatnet.

En liten sjekk i loggen viste at det bare var 4 år siden jeg begynte å gå denne runden, - og at jeg den gang syntes det var en ganske lang runde. Mye har endret seg på disse årene.

Bjødnali

Det begynner å bli noen år siden jeg ble pensjonist og de første årene ble det til at jeg fortsatte i samme spor som tidligere. Det vil si omtrent to turer i uka, muligens en onsdagstur i tillegg. Etter hvert ble det tur 4 dager i uka og da syntes jeg det ble vel kjedelig å bare gå de gamle turene.

Jeg fant nye turer på Gramstad og runden rundt Engjanevatnet. Den runden fikk dette året en utvidelse ved at jeg også har tatt turen oppom Bjursfjellet. Det er en «langtur « i dag. I tillegg har jeg også gått om Ristøl og Lauvlia noen ganger. Noe som også er en «langtur» ut fra Sælandsskogen.

Veien mellom Bjødnalivatnet og Engjanevatnet - mot "Skogen"

Denne dagen ville jeg «bare» ta den kjappe runden opp mot Stølsletta til Håfjell, (Det står fortsatt Blåfjell på skiltet). Videre til Bjødnali og så rundt Engjanevatnet.

Siden det var søndag var jeg ikke alene på parkeringsplassen. Det var andre på tur,og det trillet inn noen biler da jeg gjorde meg klar til å gå. Likevel møtte jeg få folk på runden.

Det kom en jente oppover mot Vindskaret under Håfjell da jeg gikk nedover. Hun var antakelig på sin første tur på denne stien, for hun spurte om veien. Stien over Vindskaret og ned mot Sælandsskogen er godt opprtåkket og ikke vanskelig å følge.

Fra Jærbuskaret (Høghuset på Bryne i det fjerne)

Jeg gikk også forbi et par ved kloppen over bekken før Bjødnali. Etter det ble det tur uten å se folk før jeg igjen sto ved bilen.

Ved skogen sto høylandsfeet ute på enga, men en ensom kalv hadde forvillet seg helt inn mot veien. Da jeg gikk mot kalven – på veien, kom alle dyra mot meg i god fart. Her skulle kalven passes på. Så snart jeg hadde kommet meg forbi kalven som sprang mot de andre dyra, så roet flokken seg, Jeg tror ikke det er spesielt heldig å komme mellom en kalv og resten av dyra....

Veien i Sælandsskogen

Stykket mellom «Skogen» og Engjanemyrane er alltid kjekt å gå. Denne gagn var det flotte farger og fint lys. Naturen her er virkelig verdt å få med seg.

Selv om det er fire kilometer til bilen der stien går over i traktorvei, er det et litt kjedelig stykke, som går på vei eller god sti. Heldigvis er det mulig å gå forholdsvis fort her, så det tar ikke for lang tid før jeg er nede i Sælandsskogen og bilen.

Som vanlig gikk de ti-elleve kilometerne på omtrent to og en halv ti, og det er en grei treningstur.