Litt høst, litt vinter og mye sol mot Blåfjellenden.

En tur midt i uka med godt vær. 

Det er ikke så veldig mange dager siden det var skikkelig sommertemperatur, både hjemme og i heia. Denne uka mente Yr temperaturene ville være mer vinterlig enn høst. Det var likevel ikke vanskelig å se at det måtte bli en tur fra torsdag til fredag.

Yr mente det ville bli to dager med sol, men kaldt. Vinden ville fortatt holde seg borte, så det kunne lett bli bra turvær. Jeg pakket sekken på torsdag morgen og dro oppover.

Selvsagt var værmeldingen ikke helt riktig. Det manglet sol. Jeg hadde overskyet vær til jeg kom inn til Blåfjellenden. Nå var ikke det noe problem, det ble i hvert fall ikke så mye svetting som om jeg hadde sola i ryggen.

Bare et lite stykke innover kom det en stor gjeng i mot skole-elever med voksne på tur tilbake til sivilisasjonen etter to dager (uten dekning) på Blåfjellenden. Antakelig hadde de hatt et flott besøk, i hvert fall fikk de en flott dag tilbake med opphold og lite vind – selv om det var kaldt.

Til nå har vinteren ikke vist seg der jeg har vært. Turen over heia på vei innover, var nesten som vanlig. Det var fortsatt ganske tørt, men glatt i sorpa, og jeg gikk – som vanlig – nok så forsiktig.

Ikke forsiktig nok – plutselig tok skoen borti på undersiden, og jeg lå langflat.

Selv om det gikk fort og jeg var midt i en ganske steinet del av stien, kom jeg fra uhellet uten skade. Et lite skrubbsår på hånden var alt. Det tok likevel litt tid for å komme skikkelig igang igjen.

Nede på hytta var det sol. Det ble adskillig varmere i sola, og jeg fant fram te og skoleboller og satte meg i sola på terrassen foran hovedhytta. Det ble en hyggelig stund for meg selv, med utsikten ut over Fidjadalen som selskap.

Jeg ble alene på annekset, men på hovedhytta kom det tre karer fra Tyskland. En av disse var på en rundtur, og ble nok overrasket av snøværet senere i uka.

Det blir tidligere og tidligere mørkt. Siden det var blå himmel og klart, trengte jeg ikke å tenne stearinlysene før i åtte-tiden. Det er også lenge mørkt om morgenen, men med fortsatt godt vær, var det lyst da jeg sto opp.

Det var meldt litt regn midt på dagen. Jeg ventet, men så ikke noen tegn til regn og tok ut i et-tiden. Fortsatt med blå himmel og nesen ikke vind. Selv om jeg startet så pass sent lå det fortsatt litt is langs gangveiene fra hytta. Vinteren er ikke langt unna.

Turen tilbake til Hunnedalen ble virkelig fin. Sola sto midt i mot en stund, og ga varme. I skyggene var det fortsatt kaldt. Oppe i høyden var det ikke antydning til frost, selv om det må ha vært nær null.

Det var en tysker på vei innover, og nesten nede i Hunnedalen kom en av folkene på gjeterhytta ved Blåfjellenden i mot. Han skulle innover på ettersanking av sau. Det skulle også gå en kar fra Langavatn og over heia for å prøve å finne de siste dyra. Han hadde en lang dag i heia foran seg.

Denne gangen var det helt greit å komme ned til bilene. Det har antakelig blitt litt mange og – for meg – lange turer i det siste og det har vært tungt å komme i gang. Det skal ikke lange stunden på tur, før jeg synes det er greit å gå, men hjemme blir det mye sløving i godstolen på kveldene.

Vårlivarden en flott høstdag.

Fra Øvre Hetland om Lundekvam og bratt til toppen.

Etter to virkelig flotte dager i heia, måtte jeg finne ut hva jeg ønsket å gjøre på søndagen. Værmeldingen var fortsatt god. Spesielt at vinden også de neste dagene ville holde seg borte. Hva skulle jeg gjør.

Jeg hadde god lyst til å ta rundturen i Madland. Det var planen helt til søndags morgen. Det var dis og tåke og ganske vått ute den morgenen. I tillegg var jeg nok heller ikke helt klar for nok en langtur. Jeg kunne godt ha bruk for en litt kortere tur – selv om det ville bli bra vær.

En kort tur, men som likevel ga litt utfordring? Tanken gikk nesten med en gang til Vårlivarden og turen fra Øvre Hetland til Lundekvam og til toppen den bratte veien.

Jeg bestemte meg ganske kjapt for at det måtte bli turen denne dagen. Det var en stund siden jeg hadde gått denne ganske korte og kjappe løypa, men den byr – for min del – på noen ganske drøye utfordringer på veien opp mot toppen fra Myrland.

Det ville nok være andre enn meg på tur denne dagen. Søndag og god værmelding får folk på tur. Det var en del biler på øvre Hetland, og spor innover mot Lundekvam. I tillegg til spor var det mye vann og sorpe i myrsøkkene. Det ble litt hopping fra stein til stein for å komme fram.

På toppen over Lundekvam, fikk jeg øye på Vårlivarden mellom trærne. Sola hadde endelig kommet igjennom og det så ut til å bli en virkelig flott dag.

På Myrland var det nesten 20 biler. Så mange tror jeg ikke jeg har sett på noen år. Det ville være folk mot toppen og antakelig mange som beundret utsikten øverst.

Jeg hadde følge med noen nedover mot Dyraliå og den bratte stien mot toppen, og selvsagt kom det et par karer friskt joggende forbi som også ville oppover. De forsvant ganske fort oppe i bakken, men jeg tror ikke de løp i de bratteste partiene.

Som vanlig var det et par plasser der jeg fikk pulsen opp. På de bratteste partiene bruker jeg ganske lang tid, og både sikrer og tar det rolig. Andre bare klatrer opp uten å bry seg om stup til venstre og lite å ta tak i for både sko og hender.

Det var folk på toppen. Utsikten var også litt spesiell. Vanligvis er det flott å se både utover mot byen og innover i fjellene. Denne dagen var det tåkedis nede i dalene og bare toppene stakk opp. Litt uvanlig, men flott.

Det ble et kjapt besøk på toppen, før jeg fortsatte nedover på andre siden. Fortatt er det noen plasser der jeg går forsiktig, men det er lettere nedover på nordsiden.

Det er så pass greit å gå at jeg igjen fikk anledning til å sjekke utsikten og litt lengre nede, høstfargene. Det var langt mer grønt rundt Vårli enn lengre oppe i heia, men likevel var det flotte høstfarger på bjørka.

Det tok likevel ikke lang tid før jeg igjen var nede ved parkeringsplassen. Turen rundt Lundekvam og Vårlivarden er ikke lang, og selv om jeg tok det ganske rolig både oppover mot toppen og nedover på andre siden, brukte jeg ikke stort mer en vel to timer. Det ble en kjapp men flott topptur.

Melands Grønahei til Kleivaland

Flott vær og flott tur.

Det er noe spesielt med å våkne på heia i september, med sol, blikk stille og likevel ikke frost. Småvannene uten for hytta på Melands Grønahei, lå speilblanke med litt skoddedis over. En litt trolsk stemning.

Alle på hytta ville hjem den dagen. De fleste, samme vei de var kommet opp, men et par lokale bønder, satte kursen mot Stutaryggen. Det blir antakelig en ganske dryg tur.

De fleste var ute av dørene før ti. I det flotte været hadde folk det travelt med å komme seg ut. De var ikke like travle med vaskebøtta. Ingen andre enn meg rørte kost og fille.

Jeg var sistemann som kom meg avgårde. Og jeg hadde det ikke travelt. Dagen var alt for flott til ikke å se seg rundt. Selv med mange dager med sol og varme var det fortsatt mye vann i myrsøkkene. Det blir antakelig ikke tørt får til neste sommer.

Det ble en rolig tur bortover mot Nov. Med sol og uten vind, var det bare å nyte dagen. Denne gang tok jeg tiden fra hytta og bort til enden av sletta. Det tok meg 25 minutter, selv om det bare er under 1,4 kilometer.

Fra Nov, rundt Raudkleiv og bort mot Austmannaskaret er det også rimelig flatt, selv om stien går rundt den ene knatten etter den andre. Sollyset gjorde myrene mellom fjellet og kanten av dalen gyldne og lyset var mer gult enn vanlig.

I Austmannaskaret lå vannet speilblankt. Inne i skyggen hadde sola ikke fått tørket opp bakken, og det var litt glatt. Det gikk forsiktig ned bakken, med en stopp og to for å ta bilder. Fra toppen av Sauabakken kunne jeg igjen se stien som går over kanten – med henget jeg måtte forbi.

Jeg måtte jo ned, og tanken på at her går det selv små barn – helt uanfektet av stup på den ene siden, gjør det litt lettere å ta det første steget over kanten. Selvsagt kom jeg ned til Bjørnabu. Igjen stoppet jeg opp for å få med meg utsikten. Høstfargene i lia på andre siden var virkelig flotte.

Ved Bjørnabu satt det to karer og nøt dagen. De hadde det ikke travelt med å komme ned til bilen, og jeg burde antakelig ta litt lærdom av disse. For min del fortsatte jeg mot Kleivaland, over en liten myr, hvor bakken dinset opp og ned. Jeg lurer på hvor dypt det var under torva.

Det første stykket av Finnanslia gikk sakte. Her var det igjen våte steiner, og de var spinnglatte. Det tok tid å komme ned til brua, men igjen var det flott å gå nedover bakkene gjennom høstlandskapet.

På hytta ble jeg fortalt at det går en bru – gammel og dårlig – over elva, og fra andre siden går det vei tilbake til parkeringsplassen. Jeg har aldri gått veien ned, og syntes det kunne passe denne gangen.

Jeg fant ganske greit brua, men det var så avgjort ikke like greit å gå over. Brua var av metall, men selve gangplankene av tre var nærmest borte. Bare et rustent skjelett sto igjen. Nå hadde det gått to over tidligere, så brua holdt vel meg også. Det gikk greit å komme over på veien...

Det er litt kjedelig å gå på vei nedover mot bilen, men det er enkelt, - og det går kjapt. Det tok ikke lange tiden før jeg sto på parkeringsplassen, og kunne tenke tilbake på nok en vel gjennomført tur til Melands Grønahei. Denne gangen en virkelig flott tur.

Melands Grønahei 2024

En virkelig flott tur opp.

To dager i heia i et fantastisk vær og med skikkelige høstfarger. Det er ikke ofte jeg får anledning til å gå i slikt vær, blå himmel, nesten ikke vind og nesten sommertemperatur i september. Denne gangen fikk jeg oppleve heia på sitt beste på en tur til Melands Grønahei.

I fjor ble det en tur til samme turistforenings hytte i august, også da i bra vær. Det var en så pass vellykket tur at jeg satte samme tur på «planen» for dette året. Det ble liksom ikke anledning til å ta turen i august, men i september skikket været seg skikkelig bra og skulle jeg få tatt turen så måtte jeg bare pakke sekken og komme meg avgårde.

Etter noen dager med flott vær og med god værmelding for helgen, sjekket jeg bestillingene på fredags morgen. Ingen hadde bestilt seng for natt til lørdag. Med slik flott værmelding var det litt underlig, men jeg bestilte min seng, og var nok så sikker på at jeg ikke ville bli alene på hytta.

Det er en lang kjøretur inn til Kleivaland. Den lange tunnelen under fjorden går heldigvis kjapt. Alt på parkeringsplassen møtte jeg andre som også ville inn – og opp til Melands Grønahei. To karer på en nesen årlig tur innover.

Jeg var klar for å ta ut, og karene mente de nok ville ta meg igjen. Det var ikke helt lett godta. Jeg er mer vant med å gå forbi folk, men etter hvert går det jo saktere. De tok meg ikke igjen.

Et lite stykke oppe i lia, klarte jeg kunststykke å gå feil – heldigvis. Det viste seg at den merkede stien gjennom skogen var full av trær som hadde kommet ned i en storm. Jeg unngikk å klatre og klyve over disse.

På turen fra Kleivaland til Melands Grønahei er det mye bakker – oppover. Før bakken i Finnanslia, er det en bro over Ottestølsånå. Den var ikke blitt bedre siden i fjor. Bakken opp var heller ikke mindre bratt...

Oppe i høyden ble det mer lauvtrær, som sto i høstfarger. I det gode været var det skikkelig flott å få med seg en slik høstdag. Det som ikke var like kjekt, var bakken opp mot Stråpastøl. En ting er at bakken er både lang og bratt, men øverst er det et par heng som for meg ikke er kjekke å tenke på. Jeg kom opp denne gang også – da gjenstår bare turen ned.

Oppe i bakken stoppet jeg opp og kikket meg tilbake. Ritlandskrateret lå i sola og badet i høstfarger. Et flott syn. Like flott er det oppe ved Stråpastøl som ligger virkelig fint til ved fossen.

Stråpastølsvatnet virker langt sett fra Sauabakkene og Austmannaskaret ser ut til å være langt borte i horisonten. Stien oppover mot skaret viser tydelig. Det er fyllitt i skaret, og mye løs grus, men greit å komme fram.

Gjennom skaret går stien ut på en flate som må være del av det subkambiske peneplan, granitt som er mer enn 600 millioner år gammel. Temmelig flatt men med små daler og vann som gjør at stien innover mot hytta går litt i svinger.

Det er mulig å få øye på hytta et stykke etter at Nov er passert, men selv om hytta ser ut til å være ganske nær, så tar det tid å komme fram.

Det viste seg å være kjentfolk på hytta,. De hadde kommet dagen før, og vi fikk en hyggelig stund før andre begynte å komme. Jeg benyttet også tiden til å stikke bort i vatnet å ta en dukkert. Det er ikke så ofte jeg bader i fjellvann i september.

Det ble noen timer utenfor hytta i sola. Det var nærmest sommer, og virkelig flott. Vi ble 10 tilsammen på hytta den natta. Alle som kom den dagen, hadde hatt en flott tur oppover, og var klar for en ny skikkelig høst tur dagen etter.

En dag uten vind og med blå himmel på HøgJæren.

Sammen med broderen.

Broderen ville gjerne på tur. Han er fortsatt ikke helt klar for en langtur. Hofte og knær setter en stopp for det. Jeg tror det er alderen som slår ut, men siden vi er nok så nøyaktig like gamle så holder ikke det heller.

Når broderen er klar for en tur, er det virkelig kjekt å få være med. Vi har gått noen turer fra Sælandsskogen i det siste, så denne gangen foreslo broderen at vi fikk ta en tur på Høgjæren.

Høgjæren er et flott turområdet. Det er forholdsvis flatt, med lite som stenger for utsikten. Det er stor sett mulig å se havet ute i sørvest, og fjellrekkene mot øst. Det er vindmøller omtrent horisonten rundt, vi har talt 260, og det er ikke bare fint.

Utsikten, det å kunne se langt, i alle retninger et stor pluss. Jeg synes det er flott å gå tur i et slikt åpent landskap, med lyngheier og bare noen skogsdotter rundt om.

Nå er det mange muligheter for tur i dette området. De fleste starter fra Holmavatn og går til Steinkjerringå og tilbake. Noen tar runden til Synesvarden og så til Steinkjerringå og tilbake til bilen.

Vi stopper ofte på parkeringsplassen ved Tovdalsveien og går mot Synesvarden og så Steinkjerringå. Det er selvsagt mulig å gå om Holmavatn på tilbakeveien, men oftest blir det frem og tilbake på samme sti. Det var denne turen broderen ville gå denne dagen.

Det var en virkelig flott dag. Det var ikke snakk om annet enn kortbukse og en lett ullbluse, men vi var begge usikre på om vi skulle ta fjellsko eller lettere tursko. Vi valgte lette lave sko, og det var så avgjort det rette denne dagen. Det var tørt nok, og det var bare noen får fuktige plasser på turen.

Det var sol fra blå himmel. Ikke en sky å se. Best av alt var at vinden, som alltid blåser her oppe, holdt seg vekk. Alle vindmøllene, hele horisonten rundt, sto stille da vi startet.

Det er ofte kaldt i starten, og vi hadde begge med en lett jakke til å ha over ullbluse, Begge lot jakken være igjen i bilen, og den ble ikke savnet på turen. Det var varmt i bakken oppover med sola i nakken.

Fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien er det laget en egen innegjerdet «vei» oppover mot Kartakalven og videre mot Synesvarden. Det går en dårlig traktor vei litt nedenfor, men gjennom området hvor det er dyr. Ofte mange dyr. Vi går som oftest denne snarveien og sparer noen høydemeter og muligens to minutter.

Denne gangen var det ikke snakk om annet enn å ta den merkede stien. Det lå ungdyr i hopetall der vi eller ville ha kommet fram. Broderen så ikke syn på å braute seg fram gjennom dyreflokken på tross av at vi begge er utstyrt med stokk.

Denne dagen var det også andre på tur. Vi så folk på toppen av Synesvarden sa vi gikk oppover, og på toppen kunne vi se folk på stien nedover mot Steinkjerringå. Nede ved statuen, var det flere folk. Noen hadde pause, mens andre gjorde som oss og bare snudde og fortsatte turen.

Turen fra Tovdalsveien ned til Steinkjerringå og tilbake, er omtrent 10 kilometer. Dagens tur var virkelig flott med høy himmel og godt vær. Vi var begge fornøyd med utflukten da vi igjen sto ved bilen. En nesten vindstille dag på Høgjæren måtte brukes på beste måte.

Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og Skogen sammen med Einar.

En flott rundtur fra Sælandsskogen.

Det har blitt noen turer ut fra parkeringsplassen i Sælandsskogen. Helst med broderen eller alene og de fleste bare rundt Engjavatnet, men et par med en avstikker til toppen av Bjursfjellet. Den flotte turen over til Ristøl og videre til Lauvlia og så ned til Skogen har manglet.

På våren i år ble det tre slike turer. Det var så avgjort på tide å ta en ny slik tur. Jeg kunne ha fått med meg broderen, men han sliter virkelig med en hofte som gir smerter, og går ikke langturer lengre.

Med flott høstvær og varmt vær, var det på tide å ta opp denne turen. Nå hadde Einar ringt mens jeg var på tur, og da jeg tok kontakt ville han gjerne være med på den runden en gang til.

Einar er i god form og 80 år. Han var sist med på å gå frem og tilbake til Stranddalen. Han ville greit ta en slik tur. Vi ble enige om å ta ut i ellevetiden.

Det var andre biler på parkeringsplassen i det flotte været, men vi så ikke folk på hele turen, utenom en kar som gikk foran oss nedover bakken mot Moldtjørn fra Vindskaret.

På tross av finværet var det fortsatt skikkelig vått i myrene og mye vann i bekken. Det ble litt vassing inn mot Bjødnali. Denne gangen ble det ikke en tur bortom gården for å ta bilde, vi tok stien opp over mot Ristøl.

Det er noen høydemeter fra Bjødnali og til gjerdeklyveren øverst i bakken. Første delen går gjennom et lite skogsholdt, og her er det nå skikkelig sti. Videre oppover, og det er ganske bratt noen plasser, forsvinner stien lett i gresset.

Det er likevel ikke vanskelig å se hvor stien går. Litt lengre opp er det enklest å holde mot venstre og så gå langs en liten brink til bakken opp mot en steingard og opp til toppen. Så langt er det samme sti som til Ristølnuten og utsiktspunktet der.

Vi skulle over gjerdeklyveren og ned rund det lille tjernet og mot Ristøl. Det ble en liten pause ved stølen, før vi fortsatte mot Lauvlia. Denne gangen fant vi god sti eller sauetråkk over myrene og i bakkene mot Lauvlia.

Selvsagt ble det også der en liten pause for å få med oss naturen rundt. Det var jo en skikkelig flott dag, og vi hadde tid til å ta det med ro.

Det var fortsatt ganske vått i myrene videre mot Skogen, men denne gangen så vi ikke en gang spor av dyra som pleier å holde til her. Det var masse sau, men ingen høylandsfe. Det ble selvsagt også en kjapp pause nede ved Skogen – i sol og varme.

Einar var godt fornøyd med turen så langt, og han syntes også at stykket fra Skogen til Jærbuskaret er flott. Like greit er det ikke med bakken ned til Sjelset og videre. Han har litt problemer med en fot som hovner opp og blir vond på jevnt underlag.

Denne dagen kom vi helt til bilen uten å stoppe. Det hadde vært en flott høst-tur for begge. Rundturen er skikkelig flott, men det kan være dyr på markene. Denne gangen så vi ingen.

For Einar hadde det vært en lang tur, Over en mil med gode bakker opp og ned. Vi brukte litt over fire timer på turen og var godt fornøyd med det.

Høst-tur med sommervær i midten av september.

Tilbake til Blåfjellenden etter bare noen dager.

Fredag kom jeg ned fra Hunnedalen og alt mandag var jeg igjen på vei oppover. Denne gang var det ikke værmeldingen som gjorde at jeg tok en ny tur. Det skulle bli flott, varmt vær med lite vind hele uka. Skikkelig bra vær for en fjelltur.

Nå ville det være en del folk på Blåfjellenden, og det er lettere å få gjort noe med lite folk på hyttene. Det ble derfor til at jeg tok oppover alt på mandagen.

Det var ingen andre biler på parkeringsplassen da jeg kom, og jeg så ikke folk. Bare et lite stykke oppover traff jeg på et par som hadde vært hyttevakter og som jeg også hadde møtt da jeg gikk ut på fredag.

Denne dagen ble det en virkelig rolig tur innover heia. Været var det aller beste, med lite vind, sol og 13-14 grader. Stor bedre vær for en tur, enn det er det ikke mulig å få. Når det i tillegg er ganske tørt i marka og lite vann i bekkene og delvis tørre myrer, så stemmer det meste.

Jeg gikk og kikket på naturen. Det er selvsagt lite blomster, selv om det er en annen lyngtue med farge i toppen. Småfuglene er borte, men det samme er insektene, så de to tingene oppveier hverandre.

Denne dagen var jeg så heldig å skremme opp tre ryper, som fløy et stykke fremover før de igjen slo seg til ro et stykke fra stien.

Det var bølger på Leitevatn, men småpyttene og tjernene lå speilblanke og speilte fjell og blå himmel. Myrene var gyldenbrune og litt røde. Sola la et gyldent skjær over hele heia. Det var flott å være på tur.

Denne dagen var det ikke nødvendig å fyre opp i ovnen. Det var varmt nokk inne uten. Ute var det en kald trekk,men siden jeg var kommet for å jobbe litt ble det mye innearbeid, med støvsuger og aggregat.

Det er tydelig blitt høst. Rognbærtreet står fullt av røde bær og i sola var det et flott syn. Mørket kom snikende alt litt over åtte, og halv ni var det på tide å tenne stearinlysene inne. Det ble ikke skikkelig mørkt den natta. Månen lyste gjennom en liten dis, men en planet var klar og fin i sørøst.

Etter litt jobbing på morgenen, var jeg klar til å ta ut i to-tiden. Tilbaketuren ble også en flott opplevelse. Det var det samme fine været som dagen før, men nå var det omtrent ikke vind.

Det var virkelig kjekt å gå - rolig – over heia mot Hunnedalen. Sola skinte rett i mot. Det var blå himmel som speilte seg i vannene, og det ble varmt. Jeg vurderte ikke å stoppe for å bade, til det var temperaturen i lufta ikke høy nok – for meg.

Nå hadde det blitt en god del ganske lange turer i det siste, så jeg var glad da jeg sto ved bilen og kunne hive av meg en søkk våt ullbluse og sette meg inn for å kjøre hjemover.