Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og Skogen sammen med Einar.

En flott rundtur fra Sælandsskogen.

Det har blitt noen turer ut fra parkeringsplassen i Sælandsskogen. Helst med broderen eller alene og de fleste bare rundt Engjavatnet, men et par med en avstikker til toppen av Bjursfjellet. Den flotte turen over til Ristøl og videre til Lauvlia og så ned til Skogen har manglet.

På våren i år ble det tre slike turer. Det var så avgjort på tide å ta en ny slik tur. Jeg kunne ha fått med meg broderen, men han sliter virkelig med en hofte som gir smerter, og går ikke langturer lengre.

Med flott høstvær og varmt vær, var det på tide å ta opp denne turen. Nå hadde Einar ringt mens jeg var på tur, og da jeg tok kontakt ville han gjerne være med på den runden en gang til.

Einar er i god form og 80 år. Han var sist med på å gå frem og tilbake til Stranddalen. Han ville greit ta en slik tur. Vi ble enige om å ta ut i ellevetiden.

Det var andre biler på parkeringsplassen i det flotte været, men vi så ikke folk på hele turen, utenom en kar som gikk foran oss nedover bakken mot Moldtjørn fra Vindskaret.

På tross av finværet var det fortsatt skikkelig vått i myrene og mye vann i bekken. Det ble litt vassing inn mot Bjødnali. Denne gangen ble det ikke en tur bortom gården for å ta bilde, vi tok stien opp over mot Ristøl.

Det er noen høydemeter fra Bjødnali og til gjerdeklyveren øverst i bakken. Første delen går gjennom et lite skogsholdt, og her er det nå skikkelig sti. Videre oppover, og det er ganske bratt noen plasser, forsvinner stien lett i gresset.

Det er likevel ikke vanskelig å se hvor stien går. Litt lengre opp er det enklest å holde mot venstre og så gå langs en liten brink til bakken opp mot en steingard og opp til toppen. Så langt er det samme sti som til Ristølnuten og utsiktspunktet der.

Vi skulle over gjerdeklyveren og ned rund det lille tjernet og mot Ristøl. Det ble en liten pause ved stølen, før vi fortsatte mot Lauvlia. Denne gangen fant vi god sti eller sauetråkk over myrene og i bakkene mot Lauvlia.

Selvsagt ble det også der en liten pause for å få med oss naturen rundt. Det var jo en skikkelig flott dag, og vi hadde tid til å ta det med ro.

Det var fortsatt ganske vått i myrene videre mot Skogen, men denne gangen så vi ikke en gang spor av dyra som pleier å holde til her. Det var masse sau, men ingen høylandsfe. Det ble selvsagt også en kjapp pause nede ved Skogen – i sol og varme.

Einar var godt fornøyd med turen så langt, og han syntes også at stykket fra Skogen til Jærbuskaret er flott. Like greit er det ikke med bakken ned til Sjelset og videre. Han har litt problemer med en fot som hovner opp og blir vond på jevnt underlag.

Denne dagen kom vi helt til bilen uten å stoppe. Det hadde vært en flott høst-tur for begge. Rundturen er skikkelig flott, men det kan være dyr på markene. Denne gangen så vi ingen.

For Einar hadde det vært en lang tur, Over en mil med gode bakker opp og ned. Vi brukte litt over fire timer på turen og var godt fornøyd med det.

Høst-tur med sommervær i midten av september.

Tilbake til Blåfjellenden etter bare noen dager.

Fredag kom jeg ned fra Hunnedalen og alt mandag var jeg igjen på vei oppover. Denne gang var det ikke værmeldingen som gjorde at jeg tok en ny tur. Det skulle bli flott, varmt vær med lite vind hele uka. Skikkelig bra vær for en fjelltur.

Nå ville det være en del folk på Blåfjellenden, og det er lettere å få gjort noe med lite folk på hyttene. Det ble derfor til at jeg tok oppover alt på mandagen.

Det var ingen andre biler på parkeringsplassen da jeg kom, og jeg så ikke folk. Bare et lite stykke oppover traff jeg på et par som hadde vært hyttevakter og som jeg også hadde møtt da jeg gikk ut på fredag.

Denne dagen ble det en virkelig rolig tur innover heia. Været var det aller beste, med lite vind, sol og 13-14 grader. Stor bedre vær for en tur, enn det er det ikke mulig å få. Når det i tillegg er ganske tørt i marka og lite vann i bekkene og delvis tørre myrer, så stemmer det meste.

Jeg gikk og kikket på naturen. Det er selvsagt lite blomster, selv om det er en annen lyngtue med farge i toppen. Småfuglene er borte, men det samme er insektene, så de to tingene oppveier hverandre.

Denne dagen var jeg så heldig å skremme opp tre ryper, som fløy et stykke fremover før de igjen slo seg til ro et stykke fra stien.

Det var bølger på Leitevatn, men småpyttene og tjernene lå speilblanke og speilte fjell og blå himmel. Myrene var gyldenbrune og litt røde. Sola la et gyldent skjær over hele heia. Det var flott å være på tur.

Denne dagen var det ikke nødvendig å fyre opp i ovnen. Det var varmt nokk inne uten. Ute var det en kald trekk,men siden jeg var kommet for å jobbe litt ble det mye innearbeid, med støvsuger og aggregat.

Det er tydelig blitt høst. Rognbærtreet står fullt av røde bær og i sola var det et flott syn. Mørket kom snikende alt litt over åtte, og halv ni var det på tide å tenne stearinlysene inne. Det ble ikke skikkelig mørkt den natta. Månen lyste gjennom en liten dis, men en planet var klar og fin i sørøst.

Etter litt jobbing på morgenen, var jeg klar til å ta ut i to-tiden. Tilbaketuren ble også en flott opplevelse. Det var det samme fine været som dagen før, men nå var det omtrent ikke vind.

Det var virkelig kjekt å gå - rolig – over heia mot Hunnedalen. Sola skinte rett i mot. Det var blå himmel som speilte seg i vannene, og det ble varmt. Jeg vurderte ikke å stoppe for å bade, til det var temperaturen i lufta ikke høy nok – for meg.

Nå hadde det blitt en god del ganske lange turer i det siste, så jeg var glad da jeg sto ved bilen og kunne hive av meg en søkk våt ullbluse og sette meg inn for å kjøre hjemover.

En tur frem og tilbake til Blåfjellenden på dagen.

Det  ble en slik tur i år også.

Det begynner å bli mange år siden første gang jeg gikk innover til Blåfjellenden. Nesten 40 åt, og siden den gang har det blitt antakelig omtrent 1000 turer frem og tilbake på stien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden.

Det har alltid blitt en del overnattinger på hytta. Til å begynne med ble det to-tre netter, samt en del turer der jeg gikk frem og tilbake på dagen. Den gang, en helt grei tur på så vidt 4 timer med en god pause på hytta.

De siste årene har det blitt mange turer med overnatting – og litt jobbing. Fortsatt ble det en tur eller to frem og tilbake på dagen. Etter hvert tar slike turer litt lengre tid...

I fjor ble det en tur frem og tilbake på dagen. Til nå i år har jeg ikke tatt en slik tur. Den gang – i fjor – lurte jeg på om det ikke snart var siste gang jeg gjorde dette. Dette året hadde jeg ikke helt planer om en slik tur, men med nesten alle andre planlagte turer i boks, så kunne jeg muligens forsøke meg på denne en gang til.

Yr og Storm var enige om at det denne dagen ville være bra vær. Det var snakk om sol, og selv om det ville være kaldt på morgenen, 4 grader ble nevnt, så ville det bli behagelig temperatur ut over dagen. Hele 16 grader var varslet.

Skulle jeg prøve meg på en slik tur, var det bare å pakke sekken – lett – og ta ut. Det ble en tidlig start. Ikke mye over 8 satt jeg i bilen på vei oppover – i regn. I siste liten, det var kaldt utenfor døra hjemme, tok jeg med en lett jakke i tillegg til den lette Gore-Tex jakka.

Det var meningen å legge denne igjen i bilen, men da jeg kom til parkeringsplassen var det 4 grader og vind. Jakka ble med på hele turen, både fram og tilbake, over den tynne ullblusen. Jeg måtte også finne fram et par tynne vanter, og capsen på vei over heia. Det var så pass kaldt at jeg savnet den lange under et lite øyeblikk.

Nede ved hytta viste termometeret 5 grader og da var klokka omtrent 12. YR hadde nevnt 16 grader og sol. Det kom noen solglimt inne i mellom, men det ble aldri det gode været som var lovet. Det holdt seg kaldt og det blåste mer enn meldt.

Det ble en ganske lang pause, hvor jeg fyrte opp i ovnen, og lukta av bjørka gjorde godt. Varm te og tørking svettevåte klær, var omtrent det jeg fikk gjort denne dagen. Godværet kom aldri og i tre-tiden tok jeg fatt på hjemveien.

Oppover bakken fikk jeg til og med regn på meg. Ikke mye, og jakken ble værende i sekken. Med en mye svakere vinden bakfra, ble det en helt grei tur mot Hunnedalen.

Det kom folk i mot. Hyttene på Blåfjellenden ville ikke stå tomme. Turistforeningens hytter, ville få ganske mange gjester, men det ville langt fra være fullt.

Nesten nede ved Hunnedalen, gikk jeg på gamle kjente. Det var folkene på Fidjastølen som skulle inn for å prøve å få med seg flere sauer ned fra fjellet. Olav og sønnen, har jeg truffet mange ganger, og det er like hyggelig hver gang vi treffes, og får en kjekk prat om sau og hei.

Litt senere kom det en kar oppover. Han skulle til stølen på Blåfjellenden, og være med på ettersankingen. Det er en jobb som betyr mange timer og mange kilometer i heia. Dette året i ganske bra vær.

Onsdag var det sludd på Suleskard ikke mange kilometerne lengre nord. Vinteren er ikke langt unna. Det kan likevel bli mange flotte dager fremover.

En grei rundtur fra Sælandsskogen.

Nok en gang alene på tur.

Dagen etter en ikke helt vellykket tur fra Gramstad, fant jeg ut at det måtte være mulig å ta en tur fra Sælandsskogen. Tanken var å gå opp bakken fra Bjødnali og over til Ristøl for så å gå til Lauvlia og videre til «Skogen».

En god tanke og en flott tur, om det ikke ville være for vått i myrene. Det hadde jo vært lite regn den siste tiden, og elv om det regnet på morgenen mente jeg det ville være tørre myrer. Så feil kan man ta.

Det var ganske mange andre som ville på tur denne dagen. Det var mer biler på parkeringsplassen i Sælandsskogen enn det har vært på en stund. Likevel var det ikke mange andre på vei oppover mot Stølssletta og Vindskaret og Håfjellet. Selv på Bjødnali var jeg alene.

Nå kom det to stykker i mot da jeg gikk oppover mot Håfjell, men der pleier jeg alltid å treffe folk. Det var ingen andre før jeg igjen var helt nede ved veien fra parkeringsplassen.

Tørt var det ikke. Stien oppover mot Stølssletta, viste at det hadde vært bra med nedbør fra forrige gang jeg gikk her. Det var vasket ut enda mer av stien og det var fortsatt vann igjen i stien.

Nede ved Moldtjørn gikk vannet helt opp mot stien i ura, og det var ikke mulig å gå ute langs vatnet. Myra på vei inn mot Bjødnali var sørpebløtt og det ble nærmest vassing for å komme fram.

Alt på vei over myra inn mot Bjødnali, bestemte jeg meg for at det ikke ville bli en tur til Ristøl. Det var alt for vått til å legge turen over myra mellom Ristøl og Lauvlia.

Det måtte i det minste bli en tur rundt Engjavatnet, men først en tur oppom Bjødnali og treet til broderen. Et bilde her er fortsatt obligatorisk.

På vei mot Engjavatnet kom det to stykker joggende bakfra. Det er ganske mange som løper tur i stede for å gå – med sekk. Jeg ble litt forundret da de samme to kom løpende etter meg nedover bakken mot Sjelset. Forklaringen var at de hadde tatt en tur oppom Bjursfjellet.

På vei rundt Engjavatnet lurte jeg selvsagt på om jeg burde legge turen oppom Bjursfjellet. På en god dag er det en «omvei» på omtrent en time. Denne dagen hadde jeg egentlig tid til det, men fortsatt var jeg så pass ute av form at jeg tok den enkle og lette veien mot Jærbuskaret og videre nedover mot Sjelset.

Nede ved Sjelset og videre bortover mot Kleiva og ånå, tenkte jeg igjen at jeg burde ha tatt turen opp til toppen. Det er jo egentlig ikke noen spesiell tung tur opp og ned fra «Den søta hålå» til Bjursfjellet.

Det gjør imidlertid turen til en skikkelig langtur, og det var ikke nettopp det jeg følte meg klar for denne dagen – heller.

Som vanlig gikk det greit ned til Sjelset, og der står det på et skilt at det er ti kilometer til parkeringsplassen. Denne dagen var det to kjappe og korte kilometer. Det var helt greit å skifte til tørt tøy ved bilen og ha bak meg nok en mil og to og en halv time med tur.

En varm runde fra Gramstad.

De fire vanlige toppene - Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

Etter to skikkelig varme dager i heia, var jeg ikke helt sikker på om det burde bli tur på lørdag i det hele tatt. Det hadde vært litt tungt på turen tilbake til Hunnedalen. Hjemme, etter å ha sjekkete værmeldingen var det klart at det måtte bli en tur denne dagen også.

Været skulle fortsatt være bra, selv om det - muligens - skulle bli litt mindre varmt. Det burde likevel være greit med en tur fra Gramstad eller Sælandsskogen.

Problemet var at jeg måtte stille i godt og flott selskap på kvelden. En god kammerat ville feire 50 år sammen med sin kone, og vi var invitert til sammenkomsten.

Det måtte bli en kjapp tur, og jeg tenkte på en tur fra Gramstad til Dalevatn og tilbake. Det trengte ikke å bli en alt for lang tur.

Oppover bakken fra parkeringsplassen mot stien mellom Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten gikk det greit. Jeg kunne holde god fart uten å bli for tungpustet. Dette så bra ut, og jeg bestemte meg for å legge inn rundturen til Mattirudlå og Bjørndalsfjellet i tillegg. Det skulle vise seg å ikke være så lurt.

Det gikk greit oppover bakkene mot Bjørndalsmyra, men det varte ikke lenge før det ble tungt – og varmt. Antakelig var jeg fortsatt nesten tom for vann. Jeg burde ha drukket mye mer før jeg dro.

Bortover Kulheia tok jeg meg litt inn, men oppover bakken mot toppen av Bjørndalsfjellet, med sola i nakken og ikke et vindpust ble det skikkelig varmt. Det gikk sakte i bakken.

Det kom folk nedover bakken, men oppe på toppen var jeg ganske alene. Det pleier å være folk der oppe, men av og til får jeg ha toppen for meg selv. Det gikk lettere nedover bakken mot veien. Det var i hvert fall ikke spørsmål om å gå direkte tilbake til bilen.

Nede på veien kunne jeg høre en gjeng gutter på vei oppover mot Fjogstadnuten. De gikk til toppen, mens jeg for forbi litt nedenfor.

Bortover Rinnane fikk jeg godt øye på både Resasteinen og Dalsnuten, og det var ikke vanskelig å ta turen forbi stidelet mot Resasteinen, men ved stidelet mot Gramstad og Dalsnuten, stoppet jeg et lite øyeblikk for å kjenne på formen.

Det ble stil at jeg tok stien opp og over Kjerkerinnå og videre mot stien mellom Dale og Dalsnuten, og selv om det gikk litt trått oppover trappene (noe det alltid gjør), så kom jeg greit opp til marka og stien over til sørsiden.

Det var selvsagt fullt av folk oppover stien mot toppen. Et stykke oppe i lia satt en mor med tre unge gutter – antakelig 4-5 år, og muligens trillinger. Litt av en jobb å få tre gutter til toppen, men de kom oppover da jeg gikk ned. Jeg treff igjen de tre guttene fra Fjogstadgjellet p toppen. De kom opp den bratte veien.

På vei tilbake mot bilen, var jeg nesten sikker på at jeg burde ha lagt turen om Resasteinen og Skjørestadfjellet i tillegg til de fire toppen jeg var innom. I ettertid koster det lite å mene at turen burde ha vært lengre.

Det ble omtrent 10 kilometer og en tur på nesten tre timer. Det er i grunnen en ganske lang tur. Turen var flott den.

En siste sommertur til Blåfjellenden dette året.

Sol og varme i begynnelsen av september.

På de siste turene innover til Blåfjellenden har det regnet. Enkelte ganger har det vært skikkelig slagregn, slik at tøy og annet i sekken ble vått – på tross av pakkepose og plastikk-sekk.

Denne gangen ble det helt motsatt. Det har liksom ikke vært skikkelig sommer siden juni. Nå, i begynnelsen av september ble det igjen sol og høy temperatur. Hjemme bikket termometeret 28 grader. Oppe i heia var det nok ikke mer en 23-24 grader. Med en bris ble det nesten passe.

Det var virkelig kjekt igjen å kunne gå tur i bare lett treningsbukse - og fjellsko. Det betyr også lettere sekk når det tunge Gore-tex utstyret ligger hjemme. Selv med værmelding som mener vi ikke vil se en sky på himmelen, så har jeg likevel en tynn jakke og bukse med i sekken. YR har tatt feil før.

Med vinden og sola i nakken gikk det greit innover. Det kom folk i mot som hadde overnattet på hytta, men utenom disse så jeg lite folk. Nå ville sauesankingen starte denne uka, så det ville være folk på både Fidjastølen og borte på Blåfjellenden.

Sommeren er så avgjort over, selv om det var langt over 20 grader og uten en sky på himmelen. Det var alt oppe brøytestikker langs veien opp mot Hunnedalen, og med sauesankingen i gang så er høsten kommet.

Det viser også på fargene i heia. Bjørkene er gule og det ligger masse blader i stien. Myrene er brune og nesten røde, og har høstfarge. Det er nesten ikke småfugler å se, selv om jeg igjen fikk oppleve tårnfalken stå stille i lufta utenfor vinduet.

Selv med sol og varme, så var det fortsatt ganske bløtt i myrene og det var sleipt i sorpa. Det gikk litt forsiktig nedover lia mot Blåfjellenden.

Nede ved hytta passet det godt med et bad i elva, selv om jeg måtte finne en kulp i le for vinden. Det ble kaldt å tørke kroppen om jeg ikke krøp i le.

Heldigvis ligger terrassen ved hovedhytta i le for vind fra øst og sol rett i mot. Det ble helst litt for varmt, men jeg fikk en liten oppfrisking av brunfargen. Det kom andre både fra Sandvatn via Langavatn og fra Hunnedalen. Jeg ble alene på annekset.

Det ble noen timer med jobbing. Stort sett rengjøring og rydding, og etter en bedre middag i åtte-tiden, stakk jeg bort i hovedhytta for å prate med de andre. Rundt ni begynte det å bli mørkt, og tid for å finne fram lesestoffet.

Neste morgen ble jeg vekket av sauer. De så ut til å trives i godværet, men de hadde ikke lange tiden til kos i heia. Sauesankingen begynte for fullt den dagen, og mandag vil de antakelig være nede i Hunnedalen på vei til vinterbeite eller...

Litt ut på dagen tok jeg avgårde mot Høgaleitet i Hunnedalen. Det var fortsatt sol og sommer. Termometeret nede ved hytta viste 24 grader. Jeg hadde planer om en liten stopp ved Fossebekken. Der er det en liten kulp som ligger litt i le av vinden og som det passer å dyppe seg i.

Det burde egentlig gå kjapt og greit over heia. Været var bra, selv om vinden kom i mot. Bakken var tørrere enn dagen før. Likevel gikk det litt trått. Jeg fikk liksom ikke helt opp farten. Nå kan det skyldes at jeg ikke drakk noe særlig i varmen, det var helt greit å ta en lang pause ved Fossebekken.

På vei nedover det siste stykket mot veien, traff jeg først et par, gutten var ti år og skulle inn på sauesanking fra Blåfjellenden. Han var sønn av grunneier og ville overta gården og antakelig ende opp som heiasjef om noen år. Det blir i så fall tredje generasjon jeg hilser på.

Like etter kom det kjentfolk, også de sauefolk, men de skulle til Fidjastølen. De var glad for det gode været, og kunne godt huske sanking i snø (tidlig i september.)

Det var kjekt med en varm og solfullt avslutning på sommeren. Det hadde vært en grei tur selv om det ble litt tyngre enn hva jeg hadde sett for meg på tilbaketuren. Et flott besøk på Blåfjellenden.

Til Stranddalen på dagstur i godt selskap.

Fire på tur en flott dag.

Moakvelven opp

Bestyrerinnen mente vi burde ta en tur til Stranddalen. Det var en god stund siden sist vi hadde vært innover sammen. Jeg hadde en tur til hytta i fjor, men da passet det ikke for Bestyrerinnen.

Tidligere, før 2020, var vi en tur til Stranddalen nesten hvert år, men nå begynte det å bli lenge siden. Bestyrerinnen syntes både naturen og blomstene på Stranddalen fortjener et nytt besøk.

Under mastene halvveis oppe.

Problemet var å finne en dag med greit vær og plass å hytta. Det er omtrent ikke mulig å få plass i helgene, og godt turvær har manglet denne ettersommeren og tidlig høst. Etterhvert kom Bestyrerinnen til at vi fikk ta en dagstur. Frem og tilbake til Øvre Moen samme dag. Noe som er en langtur for de fleste.

Det er ikke stort mer enn 5 kilometer til hytta fra parkeringsplassen og det samme tilbake. Tidligere var det satt opp som en to-timers tur. Nå er det mange eldre (som oss) og familier som drar til Stranddalen, og de bruker nok mer enn to timer på turen. Det er tross alt noen høydemeter opp Moakvelven.

Stranddalsgubben

Det viste seg at Aud og Einar også kunne tenke seg en lang dagstur. De syntes det hadde vært kjekt med en tur langt inne i heia, og mente at det ville være helt greit med 5-6 timer på tur, men med en lang pause på hytta med en god lunch før tilbaketuren.

Vi fire møttes utenfor huset klokka halv åtte. Nesten før fuglene har stått opp for oss pensjonister. Det er en lang kjøretur inn til Øvre Moen. Vi brukte tre og en halv time før vi kunne se opp bakken vi skulle opp.

Elvekryssing

Det er omtrent 300 høydemeter opp til toppen av Moakvelven. Bakken er dryg og det er et par punkter som nok kan kjennes «luftige» for noen. I hvert fall for meg som ikke synes det er kjekt med stup til venstre og bergvegg rett opp til høyre.

På tross av at bakken er både lang og bratt, og ingen av oss kan kalles «ungdom», så gikk turen oppover skikkelig bra. Vi hadde noen pauser og tok en liten snarvei på toppen, men det gikk lett og greit. Jeg trodde det ville gå adskillig senere og kreve mer.

Over flyene på vei mot Stranddalen.

Øverst kunne vi se hytta i andre enden av Stranddalsvatnet, og vi fikk også med oss «Stranddalsgubben» på vei inn. Inne på hytta ble vi godt mottatt, og vi fikk lunch og kaffe – og en lang pause.

Bestyrerinnen synes rundturen om Stranddalsvatnet er kjekkere enn å gå samme vei opp og ned. Aud og Einar hadde aldri gått rundt vatnet før, og ville gjerne være med.

Opp mot Smørslago

Vi ruslet ganske greit bort til Kvanndalen og gikk ned og over elva fra Veneheia. På andre siden fant vi denne gangen en svært grei sti som tok oss opp til Smørslago. Denne stien har jeg tidligere bare funnet et lite stykke.

Selv om det var god sti, så var bakken opp ganske bratt og tung. Det ble en stopp ved Smørslago før vi fortsatte innover Ssmørslagmoen og Smørslagdalen.

Smørslagmoen

Stien mellom Smørslago og bort til Moakvelven er ikke merket, men det er en god del nødlinger – varder - som viser vei.

Det er noen bratte kanter, og på en av disse måtte Einar kikke over kanten og ned i søkket. Der fant han en helt grei vei ned og over til andre siden. Det sto en grei varde ved nedgangen, og slik var det flere plasser etter hvert.

Over heia mot Moakvelven

Nå hadde jeg gått her flere ganger, men det var en del år siden sist. Likevel fant vi helt greit fram til kanten over Moakvelven ved «katteørene».

For å finne stien andre veien er det nok enklest å gå den bratte bakken opp til «Katteørene» og så se østover etter nødlingene.

"Katteørene" øverst i bakken

For oss gjensto bare bakken ned. Nå hadde vi vært på beina i noen timer denne dagen, så vi tok det ganske rolig – og forsiktig nedover. Det gikk selvsagt helt greit å komme ned til bilen, hvor vi kunne skifte til tørt tøy. Det hadde vært en varm tur nedover lia med sola i mot.

Det hadde vært en skikkelig flott tur i høgheia. Selve om turen innover var lang, så vi fikk en så flott dag på tur at det var helt greit. På hjemveien ble det til og med tid til en liten stopp hos Gro og Magnar i hytta over Sandsavatnet.

På vei ned mot Øvre Moen