En siste sommertur til Blåfjellenden dette året.

Sol og varme i begynnelsen av september.

På de siste turene innover til Blåfjellenden har det regnet. Enkelte ganger har det vært skikkelig slagregn, slik at tøy og annet i sekken ble vått – på tross av pakkepose og plastikk-sekk.

Denne gangen ble det helt motsatt. Det har liksom ikke vært skikkelig sommer siden juni. Nå, i begynnelsen av september ble det igjen sol og høy temperatur. Hjemme bikket termometeret 28 grader. Oppe i heia var det nok ikke mer en 23-24 grader. Med en bris ble det nesten passe.

Det var virkelig kjekt igjen å kunne gå tur i bare lett treningsbukse - og fjellsko. Det betyr også lettere sekk når det tunge Gore-tex utstyret ligger hjemme. Selv med værmelding som mener vi ikke vil se en sky på himmelen, så har jeg likevel en tynn jakke og bukse med i sekken. YR har tatt feil før.

Med vinden og sola i nakken gikk det greit innover. Det kom folk i mot som hadde overnattet på hytta, men utenom disse så jeg lite folk. Nå ville sauesankingen starte denne uka, så det ville være folk på både Fidjastølen og borte på Blåfjellenden.

Sommeren er så avgjort over, selv om det var langt over 20 grader og uten en sky på himmelen. Det var alt oppe brøytestikker langs veien opp mot Hunnedalen, og med sauesankingen i gang så er høsten kommet.

Det viser også på fargene i heia. Bjørkene er gule og det ligger masse blader i stien. Myrene er brune og nesten røde, og har høstfarge. Det er nesten ikke småfugler å se, selv om jeg igjen fikk oppleve tårnfalken stå stille i lufta utenfor vinduet.

Selv med sol og varme, så var det fortsatt ganske bløtt i myrene og det var sleipt i sorpa. Det gikk litt forsiktig nedover lia mot Blåfjellenden.

Nede ved hytta passet det godt med et bad i elva, selv om jeg måtte finne en kulp i le for vinden. Det ble kaldt å tørke kroppen om jeg ikke krøp i le.

Heldigvis ligger terrassen ved hovedhytta i le for vind fra øst og sol rett i mot. Det ble helst litt for varmt, men jeg fikk en liten oppfrisking av brunfargen. Det kom andre både fra Sandvatn via Langavatn og fra Hunnedalen. Jeg ble alene på annekset.

Det ble noen timer med jobbing. Stort sett rengjøring og rydding, og etter en bedre middag i åtte-tiden, stakk jeg bort i hovedhytta for å prate med de andre. Rundt ni begynte det å bli mørkt, og tid for å finne fram lesestoffet.

Neste morgen ble jeg vekket av sauer. De så ut til å trives i godværet, men de hadde ikke lange tiden til kos i heia. Sauesankingen begynte for fullt den dagen, og mandag vil de antakelig være nede i Hunnedalen på vei til vinterbeite eller...

Litt ut på dagen tok jeg avgårde mot Høgaleitet i Hunnedalen. Det var fortsatt sol og sommer. Termometeret nede ved hytta viste 24 grader. Jeg hadde planer om en liten stopp ved Fossebekken. Der er det en liten kulp som ligger litt i le av vinden og som det passer å dyppe seg i.

Det burde egentlig gå kjapt og greit over heia. Været var bra, selv om vinden kom i mot. Bakken var tørrere enn dagen før. Likevel gikk det litt trått. Jeg fikk liksom ikke helt opp farten. Nå kan det skyldes at jeg ikke drakk noe særlig i varmen, det var helt greit å ta en lang pause ved Fossebekken.

På vei nedover det siste stykket mot veien, traff jeg først et par, gutten var ti år og skulle inn på sauesanking fra Blåfjellenden. Han var sønn av grunneier og ville overta gården og antakelig ende opp som heiasjef om noen år. Det blir i så fall tredje generasjon jeg hilser på.

Like etter kom det kjentfolk, også de sauefolk, men de skulle til Fidjastølen. De var glad for det gode været, og kunne godt huske sanking i snø (tidlig i september.)

Det var kjekt med en varm og solfullt avslutning på sommeren. Det hadde vært en grei tur selv om det ble litt tyngre enn hva jeg hadde sett for meg på tilbaketuren. Et flott besøk på Blåfjellenden.