Fra Dale til Einerneset, Bymarka og over Lifjellet.

En ganske tung tur.

Bilen skulle på verksted denne dagen. Problemet var at jeg ikke helt viste nå jeg skulle levere kjøretøyet i Sandnes. Jeg hadde i utgangspunktet ikke sett for meg noen tur denne dagen. Det ville bli venting og «bortkastet» tid.

Nå viste det seg at verkstedet ville ha meg på plass klokka 11, og at de gjerne lånte meg en bil. Da var det mulig å ta en tur likevel, men hvor? Det hadde blitt en del turer fra Gramstad, og det ville bety en del kjøring om jeg ville til Sælandsskogen.

Vinden var problemet. Det skulle blåse stiv kuling og over 24 m/sek i kastene. Det er litt for heftig vind til å gå topptur i åpent landskap. Det er heller ikke så mye skog om jeg valgte Gramstad som utgangspunkt.

Siden jeg likevel var i Sandnes ville det passe med en tur i nærheten. I mange år har jeg omtrent brukt turen rundt Lifjellet en gang i uka. Det er en tur som går godt beskyttet mot vind – for det meste. Bare helt på toppen av Lifjell vil vinden få tak.

Det hendte en gang at jeg måtte krype noen meter for å komme fram. Vinden var så sterk at jeg ikke klarte å stå. Denne dagen var det ikke snakk om så sterk vind utenom i kastene. Det burde gå greit å komme rundt.

Rundturen, som for 5-10 år siden tok meg rundt 2 og en halv time, vil antakelig ta tre timer nå. Det er i tillegg en ganske tøff tur med mange småkneiker og kanter. Det er til og med en bakke hver det er tau til hjelp.

Det passet på mange måter greit å prøve å gå den gamle turen en gang til. Jeg var langt fra sikker på om det ville bli lett, jeg trodde faktisk det ville bli en hard tur. Det var en stund siden sist, og jeg husker at den gangen var jeg ganske trett etter turen – og jeg hadde brukt lang tid.

Det var andre på Dale da jeg kom der, men et lite stykke utover langs sjøen var det ikke nye spor. Det kunne bli en ensom tur rundt denne gang. Ute med Einerneset hørte jeg plutselig mange stemmer.

Det var en dugnadsgjeng fra Sandnes Turlag som var i gang med å legge ut ganglemmer i noen myrer og myrhull. Her har jeg gått over myrene i langt over 30 år, og ført når jeg nesten er for gammel til å gå denne turen, så kommer ganglemmene på plass...

Gjengen har gjort godt arbeid. De har gjort det letter å komme tørrskodd fram rundt Einerneset, og laget en bru nede i Klungeldalen, hvor det tidligere tok både tid og det kunne lett bli vått å komme fram. Det er bare å si takk til gjengen.

Jeg har alltid gått den «gamle» stien oppover mot toppen av Lifjellet. Franz som først merket stien, var opptatt av utsikt og lå merkingen over Ørnafjell. Litt lengre oppe i henget, tar stien bratt av til venstre. Her går jeg en umerket sti direkte mot toppen. Jeg savner ikke utsikten...

Den umerkede stien går i le for sønnavind, som vi hadde denne dagen. Bare helt øverst fikk vinden skikkelig tak denne dagen. Det var helt greit å komme nedover mot Øksendal, selv om det blåste ganske godt øverst.

På vei nedover ble jeg igjen overrasket av en orrfugl som føy opp, omtrent på samme plass som jeg også ble overrasket av et par orrfugler, men det var noen år siden. Det er jo kjekt å se litt uvanlige fugler på tur.

En grunn til å gå denne turen var å sjekker våren. I mange så jeg hvor langt bjørka var kommet langs fjorden. Det kunne «museører» tidlig i april, men noen år varte det til ute i mai før de viste seg. I år var det så vidt museører på bjørkene denne dagen.

Nede ved bilen kunne jeg sjekke telefonen. Dagens tur hadde vært på 16.500 skritt, men jeg hadde ikke gått mer enn 10-11 kilometer. Jeg brukte lang tid.