Over bakker og berg fra Gramstad.

Det ble en skikkelig tur likevel denne dagen.

Det skulle bli et helt annet vær 2. påskedag enn 1. påskedag, da vi hadde besøk av ekstremvær med sterk vind. Nå ble det egentlig aldri så galt som meldt, men det er jo ikke uvanlig. Det måtte bli tur 2. påskedag, med sol og bare litt vind.

Jeg hadde litt problemer med å finne en passe plass for dagens tur. Det hadde jo vært kjekt å gå plasser jeg sjeldent befinner meg. Jeg bestemte meg likevel for å ta til Gramstad. Siden det hadde vært en hviledag på søndag, mente jeg det ville være greit med en langtur mandag.

Planen var å ta til Fjogstadnuten, over Løemyr til Sørdalsleitet og opp til Resasteinen. Fra der ville jeg opp til Skjørestadfjellet og videre ned til Dalevatn og så opp til Dalsnuten før innspurten tilbake til bilen.

Etter en innedag, var det mange som ville på tur. Det var folk på vei mot både Dalsnuten og Bjørndalsfjellet. Jeg satte kursen mot Fjogstadnuten. Det lå et tre som hadde blåst ned, og sperret litt av stien.

Oppover bakkene mot Resasteinen, ble det klart at en hviledag ikke hadde vært nok. Det gikk tungt og jeg klarte liksom ikke å få opp farten. Eller som jeg sa til hun som kom i mot. Bakken var blitt mye brattere i løpet av 40 år.

Jeg hadde kledd meg for vår, og gikk i skjorte med en ullbluse under. Det var litt kaldt til å begynne med, men selv over de bare flyene oppover mot Skjørestadfjellet gikk det greit. Det var fortsatt tungt, og jeg bestemte meg for å legge om turen, og ta ned mot Skaret og over myrene til Stien opp mot Dalsnuten.

Nå var ikke turen nedover mot Skaret et dårlig bytte for den lange og tunge bakken opp fra Dale. Uten jakke hadde jeg kjent vinden komme i mot meg oppe i høyden. Nedover lia og inne i skogen med sola rett i mot, ble det en helt annen temperatur.

Da var det rett og slett litt for varmt, og jeg svettet ganske bra. Det er flott fra Skaret, rundt Skreppa og bort til stien mellom Svarthålsleitet og Resasteinen. Det hender jeg stopper opp bare for å få med naturen rundt.

Denne dagen hadde jeg nok med å holde kontroll på beina nedover bakkene. Det var sleip i sorpa, og det tørket ikke mye opp, selv med sol fra blå himmel. Jeg hadde håpet at det ville være tørrere, men med litt forsiktighet, gikk det greit.

Med dårlig vilje og sure bein, var jeg i utgangspunktet klar for å ta rett mot bilene etter å ha kommet til Revholstjørn. På vei over Svarthålsmyra, kjentes alt så meget bedre, og jeg tok over Kyrkerindå og opp mot Dalsnuten.

Der var jeg ikke alene. Det var foreldre med unger, utlendinger og mange andre – til og med en jente som gikk den lange runden med start opp mot Mattirudlå. Nedover fra toppen ble det til at jeg la turen bortom Øvre Eikenuten.

Det var første gang jeg gikk gjennom brannområdet. Jeg er litt usikker på om bjørkene vil komme med grønne blader denne våre, eller om de er døde. Jeg kunne etter hvert kjenne at jeg hadde vært på tur en stund.

Tilbake ved bilen viste det seg at turen hadde vært på over 17.000 skritt og hadde tatt over tre og en halv timer, men den var ikke på mer enn 10-11 kilometer.