En rundtur fra Gramstad med fire topper.

Det ble en litt tung dag.

I noen dager har aviser og nyheter vært fulle av advarsler om sterk vind og mye nedbør på søndag. Det var snakk om vind i over 40 m/ sek – i kastene, men også om storm ellers. Jeg har aldri vært ute i vindkast på 40 m/sek, men det må være omtrent umulig å holde seg på beina i slik vind.

Med så pass dystre varsler for søndagen, måtte det bli tur på påskeaften. Nå var værmeldingen for den dagen bra, med sol, men litt vind. Det skulle i hvert fall ikke komme nedbør. Vinden skulle ikke være så sterk at det ville hindre en kjapp tur opp om noen topper.

Siden jeg hadde gått fra Sælandsskogen noen ganger i det siste, ville det passe med en tur fra Gramstad. Jeg kunne til og med tenke meg en litt lengre tur denne gangen. Det var en stund siden jeg hadde gått de fire vanlige toppene, sammen med turen om Resasteinen, Skjørestadfjellet og Skaret.

Planen var å ta mot Mattirudlå, så over Kulheia til Bjørndalsfjellet, før Fjogstadnuten, og så over til Resasteien og til slutt Dalsnuten. Jeg så fram til en skikkelig langtur på omtrent fire timer. Med sol og bare litt vind, ville det bli en flott tur.

Det var andre på Gramstad, men ikke så mange som jeg hadde ventet. Med bare fire-fem grader og litt vind, var det i grunnen ganske forståelig. Det var likevel andre på vei oppover mot Bjørndalsfjellet.

Straks jeg gikk innover Bjørndalsmyra, var jeg alene. Det var fortsatt mye vann i myra. Bakkene mot Mattirudlå, innerst i myra, var fortatt bratte, og stien var ikke blitt bedre siden sist jeg gikk her. Selv opp i høyden fra Mattirudlå til Bjørndalsfjellet var jeg denne gang alene.

Jeg kunne se andre på toppen og det var også folk på vei oppover lia. På toppen var det ingen andre. Folkene må ha tatt stien nedover mot Fjogstadvannet. Nedover mot veien og bakkene opp mot Fjogstadnuten, fikk jeg tid til å kjenne etter om formen var på plass.

Det hadde gått trått oppover bakkene og på toppen av Bjørndalsfjellet kunne jeg kjenne syra i beina. Det var antakelig en langtur tidligere i uka og småturer inne i mellom, pluss en skikkelig arbeidsdag på torsdag, som gjorde utslaget.

Bortover Rinnane var det klart, at dette ikke var dagen for en langtur. Det gikk tungt, og jeg vurderte et lite øyeblikk å sløyfe turen om Dalsnuten. Det kom seg nedover bakkene mot Kvitemyr, og jeg tok mot Dalsnuten likevel.

Det ble tungt opp bakkene mot toppen. Det gikk noen folk foran meg, og jeg hadde ikke mulighet til å holde følge. Jeg gikk rolig over sletta mot trappene på sørsiden og fant pusten på veien. Det blåste kaldt da jeg gikk rundt varden.

Nede, på andre siden av Revholstjørn og i le av vinden ble det ganske varmt i sola. Jeg lurte på hvorfor jeg hadde på vindtett og varme klær – helt til jeg igjen om ut i vinden. Ullblusen under vindfleecen var gjennomvåt da jeg skiftet på parkeringsplassen.

Denne rundturen er på omtrent 11 kilometer, og tar meg nesten tre timer. Det ble 15.500 skitt, og selv om det noen ganger var tungt, ble det en grei tur.