Siste turen i denne omgang - med Edvin til Hjermands plass.

En virkelig flott tur.

Det har blitt noen flotte turer i løpet av de dagene vi har vært på Gran Canaria. Nå var det kun en dag for tur igjen. Det var ikke helt lett å finne en tur som passet som avslutning. Denne gang fikk jeg god hjelp av Edvin.

Han mente at det ville passe å ta turen til Hjermand plass. En skikkelig langtur. Først helt inn til dusjen så nedover mot selve plassen og så dalsiden ut og så stien til Eivinds plass og ned. Vi var litt usikre på hvor lang tid turen ville ta, men mente det ville bli omtrent fem timer.

For min del hadde denne turen stått på programmet, uten at jeg egentlig så syn på å gå alene. Det er ikke mange som går om Hjermands plass, og det kunne lett bli en ensom tur. Fornuften sier at det passer med følge på slike turer.

Jeg må også innrømme at beina kjentes litt støle og stive, og det er noen små blemmer på føttene. Jeg var ikke sikker på om det ville være så lurt med en langtur som avslutning. Edvin var ikke i tvil. Dette var en tur han ønsket, men ikke alene.

Jeg lot meg overtale til å bli med. Vi fant ut at det kunne passe å starte tidlig denne dagen, og alt halv ti var vi igang. Jeg opp den bratte bakken. Sigbjørn og Edvin tok den lange bakken, og vi ville treffes på toppen.

Sigbjørn ville ikke på langtur, men tok følge med oss innover til Norskeplassen. Edvin og jeg gikk mot Sukkertoppen i bra tempo, og fortsatte videre innover. Der stien tar av mot Eivinds plass og stikkveien mot «Våres Plass» måtte vi ta en avgjørelse.

Skulle vi gå stien nesten om «Våres plass» eller ta veien opp mot karpedammen. Det går fortere og lettere på vei, men det mye mer kjedelig. Det ble den kjedelige veien opp til avstikkeren mot Karpedammen. Der går det også en slags vei videre oppover, som ikke tar fullt så lange svinger ut og inn.

Vi fulgte denne «veien» opp til stien mot Dusjen, og havnet omsider ved Dusjen. Der satt det en kar som hadde kommet opp fra Hjermands plass. Det kom til og med nok en kar i mot oss da vi vandret nedover fra Hjermands plass.

Den første bakken ned fra veien, rett under Dusjen, var ikke lett å gå. Her hadde regnet vasket ut store deler av stien. Fra bunn av bakken var det bra sti som følger en en gammel opparbeidet Camino. Opp og ned og over kanter og langs bratte sider – med fjell på den ene siden og stup på den andre.

Vi har gått denne turen noen ganger, men det var første gang det var skikkelig med grønne busker og blomster. Lavendelen sto i blomst. Det var til og med gress, som nesten dekket stien enkelt plasser. Det ble en skikkelig flott opplevelse denne gang.

Vi nådde Hjermands Plass, og fikk tatt det vanlige bildet av tigeren uten for bygget under selve plassen Som vanlig var det pause på plassen. Det var nå satt opp noen staker som viser stien videre det første stykket.

Det har nok hendt at folk ikke helt har funne stien videre, men den går sørover på flaten, og er godt merket videre. Enkelte plasser er det lagt stein på siden og det minner litt om «vei». Det er lett å gå dette stykket, men stien kommer etter en stund til bakken ned mot juvet.

Den er lang, bratt og med løs grus, Vi kom oss greit ned til bunnen. Vi glemte å se etter tauet som også kan brukes for å komme opp på andre siden. Vi går litt nedover elveleiet og så opp på stien, som følger dalen utover.

Denne gangen var det frodig nede i juvet. Det var fortsatt litt vann å se, og det var langt fra så tørt som det pleier å være. Det ble en flott opplevelse opp til stien mot Eivinds plass. Som også denne gangen «hoppet» lengre fram etter som vi kom nærmere og nærmere.

På Eivinds plass var vi nesten hjemme. Det gjensto bakken opp til Sukkertoppen og så ned til Norskeplassen. Hvor det heller ikke denne gangen ble noen pause. Det ble Dalen tilbake. Vi ble enige om at den ekstra kilometeren i stede for å ta rett ned brattebakken, var verdt å ta med.

Det hadde vært en lang tur. Vi hadde gått 18-19 kilometer og brukt nesten fem timer. Edvin mente vi hadde tatt omtrent 1000 høydemeter med alle bakkene opp og ned.

Med Edvin og Sigbjørn om Glassberget til Arguineguin.

Det ble en tur på lite brukte stier.

Denne dagen var det noen forslag til hvor vi skulle gå, og hvor mange som ville være med. Jentene ble ettervert enige om å ta til Arguineguin, og møte oss gutta enten på kirka eller ved Norskeklubben.

For oss andre, ble det ikke tatt noen endelig beslutning før på vei innover mot Norskeplassen. Da kom Edvin med forslag om å ta ned til «Glassberget» og Arguineguin. Rekesmørbrød på Norskeklubben sto da på programmet.

Det var fortsatt litt Calima i lufta. Ellers var det sol og litt vind. På morgenen hadde det vært kaldt med bare 13 grader, og det ble bare langsomt varmer. Det ble meldt om 20 grader ut på dagen, men i vinden rett over klokka ti, på vei innover, var det greit å beholde blusen på.

Det var ikke direkte folksomt på Norskeplassen da vi kom inn. Vi tok oss tid til en liten pause før vi fortsatte mot Lavendelstien og videre. For å komme til Lavendelstien fra Norskeplassen, så er det å ta bakken ned rett etter porten.

Lavendeldalen ender ut på grusvei som går videre ut mot noen topper og en sti til Patalavaka. Vi skulle videre mot sør og tok ned en stikkvei mot en pumpestasjon nedenunder veien. Fra der er det bare å følge stien videre til veien mot korset over Arguineguin.

«Bare» å følge, er litt enkelt, for stien synger seg i sving etter sving bortover. Det er lite oversikt, og stien er ganske smal. Vi traff selvsagt et helt følge, og måtte finne en plass der de kunne passere. Det kom selvsagt andre også, men på veien sto en annet følge og ventet til stien ble klar.

Stien mot «Glassberget» tar av fra veien mellom Geitefarmen og Korset over Arguineguin ved en liten innegjerdet farm. Stien går til venstre (nedover) og langs gjerdet til farmen, omtrent som miljøstien.

Denne stien er ikke så godt vedlikehold som miljøstien, og den er smalere og litt med på kanten av stupet – dalen under og motorveien. Er stien kommer ut på ryggen ligger det mengder av knuste flasker. I hauger og lass – derfor navnet «Glassberget».

Det er til og med lagt ut gangsteiner over all glasset. Videre går stien ganske bratt nedover og mot den samme åpne plassen som hvor Miljøstien ender ut, bare på motsatte side. Det siste stykket nedover går på noe løs grus, og vi brukte tid på å komme ned.

Det er fortsatt et stykke å gå fra der stien kommer ned til Arguineguin og inn til Norskeklubben. Vi kom oss greit inn, og traff jenten som alt hadde spist smørbrød. Rekesmørbrød og noe drikke var helt på sin plass denne dagen.

Nå var vi jo et stykke fra Natural Park, og noen valgte drosje, mens Edvin, Anne Margrete og jeg tok beina fatt og gikk promenaden videre mot Sjømanskirka, Anfi, og tilslutt Balitobakken. Som også denne dagen var både lang og varm.

Fra Natural Park, opp den bratte bakken, om Norskeplassen og ned «Glassberget» til Arguineguin er det omtrent 10 kilometer. Vi brukte godt over to timer på turen – med noen små stopp. Videre langs sjøen tilbake til hotellet, er det ytterligere omtrent 5 kilometer. Jeg endte i hver fall opp med 22 000 skritt å turen.

En rundtur til Eivinds plass, "Våres plass" og karpedammen.

Hele gjengen med fra start.

Det ble ingen tur på tirsdagen. Det kunne på mange måter passe bra med en hviledag, men nå er det tur som gjelder. Det kjentes ikke helt riktig ut å ligge på solsenga en hel dag. Bestyrerinnen hadde noe hun skulle gjøre nede i sentrum, og jeg ble med. Bare for å bevege meg litt.

Det var selvsagt Calimaen som holdt oss rundt bassenget. Den lå ganske tykk ute i havet, og oppe i høyden var det vanskelig å se langt. Det er jo ikke sikten som ødelegger, men støvet som er i lufta. Støvet, det vil si sand, kommer fra Sahara, og er helsefarlig å puste inn.

Nå er det alltid litt støv og sand i lufta, men med rødt farevarsel er det 4-5 ganger mer enn ved grønt varsel. Vi valgte å ta det med ro hele den dagen, selv om det kom masse folk i mot da vi gikk nedover bakken mot sentrum. De fleste skulle antakelig til markedet i Arguineguin.

Tirsdag kveld ble det diskutert hva vi skulle gjøre på onsdagen. Jentene var klare på at de ville innover mot Norskeplassen, og så for seg et besøk på enten Eivinds plass eller «Våres plass». Vi andre vil ta følge, og så muligens ta en omvei tilbake.

Det var 6 stykker som møtte opp klokka 10. Alle klar for tur – selv om det fortsatt var litt Calima i luften. Vi tok oppover den bratte bakken, og fikk «samlet» oss på toppen, før vi fortsatte videre innover mot Norskeplassen.

Det ble tid til en liten pause, før vi fortsatte oppover mot Sukkertoppen og veien videre innover. På vei, ble det klart at dagens turmål ville bli Eivinds plass, og vi tok til venstre i krysset der både stien mot Eivinds plass og «våres Plass» tar av fra veien.

Stien nedover mot et uttørket bekkeleie, er grei å følge. Her har syklene laget et tydelig spor. Videre innover mot den første kanten, kan stien av og til gjøre noen sprell, og det gjelder å følge med. Fra kanten, går stien rett videre og ikke ned til den store varden. Her har jeg rotet et par ganger...

Jeg syntes det hadde vært en litt kort tur om jeg ikke tok en omvei tilbake. Jentene syntes det fikk klare seg, og satset på å gå samme vei tilbake mot Natural Park. Jeg fikk Edvin med meg på gå om «Våres Plass» på tilbakeveien.

Vi satset friskt tilbake mot veien, mens de andre tok stien mot Sukkertoppen. Bortover mot «Våres Plass, passet det både Edvin og meg å holde et brukbart tempo. Det ble skikkelig kjekt å kunne gå fort, i sol og sommer, med lett sekk og nesten uen klær.

Ved «Våres plass» var det andre på tur. Boka i varden var omtrent utskrevet, og det mangler en ny. Vi manglet ikke energi. Edvin tok mot karpedammen da vi startet bortover, og det gikk i bra fart oppover – og ned til Karpedammen. Hvor vi denne gangen fikk se både fisk og skilpadder. Vi hadde ikke med mat, men de kom i mot oss uansett.

Det ble veien nedover mot Sukkertoppen og videre mot Norskeplassen, og vi gikk fort. Vi tok heller ingen stopp, men drakk vann mens vi gikk over plassen – litt saktere. Edvin var med på å ta Dalen tilbake til Natural Park.

Bare fordi det var en flott dag og vi var begge i humør til en litt lengre tur. Det ble litt små-løping nedover noen slake bakker, Jeg gikk likevel ganske forsiktig ned de litt brattere bakkene. Det tok ikke lang tid før vi sto innerst i kroken og kunne se utover Dalen.

Om vi holdt tempoet utover, ville vi kunne komme ned før to, og antakelig ikke mye etter jentene. Det ble hurtig gange tilbake til Natural Park, og vi kom ned bakken et par minutter før to. Denne dagen hadde det blitt en tur på 4 timer og 15 kilometer – med 22 000 skritt. En flott tur. Takk for følget til Edvin – og de andre.

Calima og en tur til Sukkertoppen.

En kort tur for Edvin og meg.

Etter en dag med tur var den kvinnelige delen av turfølget klar for en bytur. De så for seg butikker og handel – og en lunch. Det har ikke blitt for mange slike dager for Bestyrerinnen og meg. Egentlig ingen,

For oss andre, ville det denne dagen bare blir Edvin og meg på tur. Om det ble tur i det hele tatt. Calimaen hadde kommet inn fra Sahara, og la et slør over landskapet. Vi leste Calimameldinger, og ble enige om å se det ann til klokka 11.

Klokka 11, etter flere kikk på meldingene, ble det til at vi tok opp bakken mot Norskeplassen. Det var fortsatt Calima. Vi kunne se disen og de borterste toppen kunne vi bare så vidt se. Det var få andre på vei oppover denne dagen.

Det ville bare bli verre ut over dagen. Meldingen gikk på at det ville bli rødt farevarsel senere, og reiseselskapet oppfordret folk til å holde seg innendørs. Noe ble også bedre med vind og sand fra Sahara.

Temperaturen var omtrent 25 grader. Det var varmt, men en vindt på opp mot 10-11 m/sek, gjorde at det ikke føltes spesielt varmt. Vi holdt god fart innover mot Norskeplassen, og etter som vi nærmet oss, kunne vi se flere andre på tur,

Det var likevel ikke mange som satt på selve plassen. Vi tok en liten pause. Skulle vi gå videre innover eller snu. Det ville bli en kort tur om vi tok tilbake alt der. Tilsammen – om vi gikk Dalen tilbake, ville turen neppe bli mer enn 7-8 kilometer.

Nå ligger Sukkertoppen «bare» en kilometer (og 100 høydemeter) lengre innover. Vi satset på å gå opp til toppen og så ta en ny vurdering av forholdene. Fortsatt i bra tempo oppover bakkene, og vi sto på toppen godt under en time etter at vi hadde startet fra Natural Park.

På Sukkertoppen var Edvin ikke i tvil om at det denne dagen ikke ble noen tur videre innover i terrenget. Disen – Calimaen – var bare blitt tettere, og meldingen lød på rødt nivå om ikke mange timene.

Det ble til at vi gikk tilbake til Norskeplassen. Og fortsatte direkte videre mot Dalen. Planen var å ta med den kilometeren ekstra som dalen gir, slik at turen ville bli på omtrent 10 kilometer. I bakkene oppover nedover, traff vi andre som var på vei innover.

I svingen innerst i Dalen sto det to jenter og pratet. I det vi kom rundt svingen, gikk den ene videre oppover, og den andre utover Dalen. Hun mente nok at hun ville gå hurtigere enn oss. Vi hang på, men kunne ikke ta forbi heller.

Hadde vi gått forbi, og det ville vi nok ha klart – med litt anstrengelse, så hadde vi i hvert fall ikke klart å ta fra med mer en en meter eller to. Vi valgte å ligge et lite stykke bak, og det gikk ikke sent. Vi hang på ut Dalen.

Turen ble ikke på stort over to timer, men med Calima, var det antakelig like greit. Vi får satse på noen litt lengre turer ut over uka.

Miljøløypa med hele gjengen.

6 på tur denne dagen.

Da var resten av gjengen på plass i Puerto Rico. Bestyrerinnen og jeg har hatt følge av Petter og Hilde på noen turer, men en uke etter at vi var på plass ville vi få forsterkninger av gamle turvenner. Sigbjørn og Anne Lise kom lørdag ettermiddag, mens Edvin og Anne Margrete først kom ut på kvelden.

Søndag var alt klar for en tradisjonell åpning av vårt opphold på Gran Canaria. Edvin og Anne Margrete går ned til sentrum av Puerto Rico for å gå opp til Norskeplassen sammen med gamle venner. Vi andre kom etter – uten en tur nedom sentrum.

Det var fullt av folk på vei innover mot Norskeplassen. I tillegg var det en masse syklister. Det var sykkelløp på gang. Vi måtte ut av den vanlige stien for å slippe syklene fram. Vi kom likevel greit til Norskeplassen, hvor vi igjen traff Edvin og Anne Margrete.

Det hadde vært snakk om Lavendeldalen og videre mot Balito, men tradisjonen tro, første turen ble nedover Miljøløypa til Arguineguin. Alle 6 holdt rimelig bra fart nedover langs gjerdet til geitefarmen.

Det kom folk i mot, og også en del som gikk fortere enn oss. Som alltid ble det en stopp litt før halvveis, med appelsinpause, Rett etter pauseplassen fikk jeg denne gang anledning til å ta det tradisjonelle bildet. Denne gang med Edvin på plass.

Det er ganske flott å gå nedover mot Arguineguin på Miljøløypa. Det er mye nedover, og det er sikt mot havet . Sola, som selvsagt skinner, får vi i ansiktet, og det ble varm i krokene, selv om det bare så vidt var 20 grader.

Den første delen av gå langs et gjerde, og nedenunder er Arguineguindalen. Denne gang var det mye mer frodig enn det vi har hatt de siste årene. Regnet i vinter har gjort at elle busker står grønne, og til og med kaktusen ser mer frodig ut.

Det er noen plasser, hvor jeg med et snev av høydeskrekk (og aversjon mot å ta sjanser), har noen små problemer. For min del går det greit, men langsomt på de mest utsatte plassene, Denne gangen var det den siste bakken ned mot Arguineguin som bød på de største problemene. Her var stien godt oppkjørt av sykler.

Det var virkelig kjekt å igjen være på tur med hele gjengen. Bestyrerinnen var – igjen – ikke helt sikker på om hun var klar for denne turen, og selvsagt gikk det greit. Nå tok jentene drosje fra Arguineguin.

Vi andre tok mot strandpromenaden og den lange veien mot Puerto Rico. Den siste delen av turen er egentlig litt kjedelig. Det er liksom bare å komme videre, selv om det selvsagt er litt å legge merke til.

Nå ble det en hyggelig stopp for veskeinntak og en pizza på deling på oss tre. Etter den pausen ble det en kjapp tur bort til Balitobakken og opp til Natural Park. Balitobakken var like lang og varm som den pleier.

Av en eller annen grunn ble det litt flere steg enn forrige gang jeg gikk denne turen. Vi brukte litt lengre tid fra Norskeplassen og ned til Arguineguin – omtrent en og en halv time. Tilsammen med turen i sjøkanten og opp Balitobakken brukte vi nesen fem timer.

Fra Norskeplassen til korset over Arguineguin og tilbake.

Med en avstikker til "Våres plass".

Denne dagen ville det bli en tur i eget selskap. Bestyrerinnen mente hun ville ha godt av en litt roligere dag enn gårsdagen, og satset på en bytur – før solsenga., og først i ettermiddag ville gjengen komme.

Jeg var langt fra sikker på hvor jeg skulle gå. Planen var - men kun løselig – å gå en runde til de vanlig «plassene» innover fra Norskeplassen. Jeg tenkte på «Våres plass», karpedammen og Eivinds plass, Muligens med en avstikker til Rigmors plass.

Det er selvsagt fortsatt veldig bra turvær, med sol, lite vind og omtrent 20 grader litt ut på dagen. Det er enkelt å kle seg for tur. Minst mulig. En tynn treningsbukse, en lett bluse og gode sko er omtrent uniformen her nede.

Det ble varmt alt i bakken opp fra toppen av Balitobakken/Natural Park. Denne dagen var det ingen andre på vei, Lørdag er vanlig «byttedag» og mange gjør seg klar for hjemreise. Vi har fortsatt en uke igjen.

Det var ganske få andre på Norskeplassen da jeg kom dit. Jeg satte meg på en benk for å finne ut hvor jeg skulle videre. Planen var fortsatt å ta videre innover og forbi Sukkertoppen. Det hjalp med en liten pause.

Jeg fant ut at jeg skulle ta ned til Korset over Arguineguin. Der hadde jeg ikke vært til nå i denne omgangen. Videre ville det passe å ta Lavendelstien tilbake til Norskeplassen, og da kunne det passe med en stopp og så tilbake til Natural Park.

Jeg startet oppover mot Geitefarmen og tok veien nedover mot Korset. Det er lett å gå, og lett å finne fram. Korset viser ganske godt ytterst på tuppen av ryggen, og det er stor sett vei nedover. Det var andre på tur her,

Ved korset var det en dansk og en tysk familie, og ingen norske. Etter å ha tatt noen bilder, ble det samme vei oppover mot der stien tar av. Jeg hadde ikke helt fått med meg hvor langt det var opp og ned. Det tok tid.

Stien mot Lavendelstien tar av fra veien like ved to store steiner. Jeg merket meg stedet på vei nedover, likevel gikk jeg og kikket etter steinene lenge før jeg kom opp til stien. Det er lett å finne stien – om du bare vet hvor...

Hele stien omtrent til Norskeplassen går langs vanningsrør. Det er smal sti og enkelte plasser er det ganske bratt nedenfor. Jeg går forsiktig og «sniker» meg forbi på de smaleste stedene. Det kom et par i mot, eller var jeg alene.

Som en avslutning på vandringen, er det en bratt bakke opp til Norskeplassen. Den stien kommer opp bare noen meter under selve porten til Norskeplassen. Jeg har aldri kommet opp den bakken uten å bli skikkelig andpusten.

En kikk på klokka viste den så vidt var ett. Det var i grunnen litt for tidlig å snu nedover. Det kunne passe med en liten avstikker til Sukkertoppen. Jeg fikk – som alltid – også der skikkelig tung pust. Det var fortsatt tidlig på dagen, så jeg fortsatt likegodt til «Våres plass.

På «Våres plass» snakket jeg med et par som kom nedover fra Cortadores, De hadde startet i Arguineguin den morgenen. Det var også andre som hadde startet der, men ville ville snu på «Våres plass».

På vei tilbake mot Norskeplassen, ble det små løping ned bakkene fra Sukkertoppen. For å gjøre dagens tur til en skikkelig langtur, ble det Dalen nedover. Det ble ikke «full fart» ut gjennom Dalen mot Natural Park.

Jeg hadde brukt noe over fire timer på turen. Tilsammen ble det en tur på omtrent 20 kilometer, og på over 27.000 skritt. Jeg var i grunnen godt fornøyd med turen.

"Våres plass" med Bestyrerinnen.

Det ble en liten tur om Eivinds plass for meg.

Det var meningen at vi skulle være fire på tur denne dagen. Etter en biltur rundt hele øya, med et besøk oppe i fjellene, med nydelig utsikt og flott natur, skulle vi på tur fra Sukkertoppen til «Våres plass».

Bestyrerinnen og jeg skulle gå fra Natural Park, men min bror Petter og Hilde skulle komme opp fra Arguineguin. På morgenen fikk vi beskjed at foten (som Hilde har hatt store problemer med) ikke var klar for tur denne dagen.

Det ville bare bli Bestyrerinnen og jeg. Det ble igjen et spørsmål om hvor vi skulle gå. Bestyrerinnen hold på planen om å gå til Norskeplassen og så ville hun forsøke seg opp til Sukkertoppen, men mente det ville bli for langt å ta med «Våres plass» i tillegg.

Vi satset friskt opp den bratte bakken bak «huledama», og kom – selvsagt – opp i god form. Nå er det et bra stykke til Norskeplassen fra toppen av den bratte bakken og det går fortsatt oppover en lang stund.

Vi hadde stort sett stien for oss selv og kunne bruke litt tid innover, Med noen små stopp, kom vi oss til Norskeplassen, hvor det var tid for en litt lengre pause – og noe å drikke. Bestyrerinnen var fornøyd med å klare å komme inn til Norskeplassen. Det var i hvert fall første delmål.

Det er lett å se Sukkertoppen fra Norskeplassen. En kilometer og hundre høydemeter lengre inne og oppe. Det er noen drøye bakker oppover, men i starten går det greit. Med litt rolig fart, kom vi oss også opp på Sukkertoppen.

Det er også mulig å se inn til «Våres plass» fra Sukkertoppen, Det er en god del lengre å gå enn den ene kilometeren opp til Sukkertoppen fra Norskeplassen. Nærmere to kilometer, om ikke litt mer, men det er ingen bakker å snakke om.

Bestyrerinnen hadde tenkt å snu ved Sukkertoppen, etter en pause, syntes hun det ville være ergerlig å ikke ta med «Våres plass» også. At de to kilometerne innover blir fire sammen med returen fikk være så. Det er i hvert fall ikke bakker,,,

Nå går Bestyrerinnen en god del tur, men mye på vei eller god sti. Så snart vi kom i gang med veien mot «Våres plass» gikk det grei. Vi kom oss til «Våres plass» uten problemer. Der var det igjen tid for en liten stopp.

Vi traff andre på «Våres plass» og fikk en hyggelig prat før vi tok tilbake mot Sukkertoppen. Oppe på veien, hvor stien mot Eivinds plass starter (rett ovenfor der veien tar av mot «Våres plass»), fant jeg ut at det ville passe å besøke denne «plassen» også.

Bestyrerinnen fortsatte mot Norskeplassen, men jeg tok mot Eivinds plass. Det kom to i mot, men på Eivinds plass var jeg alene. Jeg skrev meg inn i boka og fortsatte videre mot bakken opp til Sukkertoppen. Den bakken er lang og seig....

Det gikk adskillig fortere nedover mot Norskeplassen. Det ble så pass hurtig, at det kunne minne om løping. Jeg trodde muligens at Bestyrerinnen vil vente på Norskeplassen, men hun hadde startet nedover.

Bare et stykke videre fikk jeg øye på Bestyrerinnen og vi var snar sammen og vi gikk videre nedover mot «Dalen» - som er lengre enn å gå rett ned den bratte bakken. Det tok omsider slutt på alle svingene utover «Dalen» og vi kunne se Natural Park nedenfor stien.

Det ble en tur på omtrent 20 000 skritt denne dagen også. Vi brukte nesten fire timer på hele turen. En flott tur i flott vær.