Strandtur - fra Bore til Reve havn, med litt regn.

En grei mil på tur.Det var en trist og grå morgen. Det regnet, og værmeldingen ville ha det til at det skulle regne mer ut over dagen. Både YR og Storm var samstemte, men ikke helt enige hvor lenge det skylle komme nedbør.

Jeg måtte likevel på tur. Det hadde ikke blitt noen tur på fredagen. Det regnet. Det passet egentlig godt med en fridag, selv om jeg hadde litt dårlig samvittighet. Dagen før hadde Einar og jeg kjapt lagt om planene. Vi gikk en runde fra Sælandsskogen i stede for å gå fra Bore til Reve havn.

Litt ut på morgenen ble det opphold, og jeg benyttet anledningen til å komme meg ut. Det kunne på mange måter passe bra å ta den enkle og greie turen fra Bore til Reve. Selv om det var opphold da jeg tok ut, hadde jeg forberedt meg på regn.

Denne gang med «vinterklær». Det vil si lang under, og mellomlag i tillegg til gore-tex. Det holder meg tørr en time, og våt og varm etter det. Værmeldingen mente det skulle regne ut over dagen. Hvor mye var mer usikkert.

Det var mørke skyer i sør, men det kunne se ut som om det ville bli opphold en stund. Regnet begynte ikke før jeg var forbi Fuglingene, nesten et par kilometer etter start. Det ble opphold etter en stund, og ikke mer regn i det hele tatt.

Ved Sandsenden var det folk og telt. Det var en eller annen konkurranse for folk med brett. Nå var ikke bølgene spesielt store denne dagen, men de så ut til å være store nok for konkurransen. Jeg ruslet bare forbi.

Det er tydelig høst og vinteren er ikke langt unna. Dyrene som har vært på beite hele sommeren var nå borte. Ikke så rart egentlig. Da jeg startet var det 7 grader, og det ble ikke mye varmere ut over dagen.

Lyst var litt spesielt denne dagen. Det var mørke skyer med litt hvitt inne i mellom og jeg stoppet opp noen ganger for å ta bilder. Sola begynner å stå lavt, og med lange skygger krever det litt påpasselighet for ikke få med min egen skygge.

Telefonen ringte i det jeg kom til havna. Det ble en liten stopp i båthuset for å sjekke hvem som hadde ringt, før jeg fortsatte litt videre mot sør. Bare for å få turen til å være over ti kilometer. Frem og tilbake fra Bore til Reve Havn er «bare» ni kilometer.

Været ordnet seg etter hvert. Det ble til og med litt sol – og noen få dråper. Med trekken bakfra ble det en helt grei tur nordover mot bilen. Denne turen går for det meste på godt underlag, men et par plasser er det mye sorpe. Jeg var skitten til knærne.

Med de ekstra skrittene jeg tok sørover fra havna, ble det til sammen 13.500 skritt og så vidt opp mot de 10 kilometerne jeg satset på. En egentlig kort tur, helt uten bakker, men denne dagen den rette turen for meg.

Med Einar til Bjødnali og rundt Engjavatnet.

Det ble en litt lengre tur enn planlagt.Det var snakk om en dag med sol, inneklemt mellom to våte dager. Jeg snakket med broderen, og han kunne tenke seg å bli med på turen fra Bore til Sele havn og tilbake. En tur på omtrent 9 kilometer og uten en bakke. Nesten uten høydeforskjell et par meter over havet.

Det var på tirsdag. Onsdag avtale jeg også med Einar at vi skulle gå denne turen sammen. Torsdag morgen endret det seg. Broderen meldte avbud, og værmeldingen slo til med vind opp mot stiv kuling i kastene. Avgjort ikke noe bra turvær i sjøkanten.

Einar dukket likevel opp klokka 11 på torsdagen, og var klar for tur -lans stranden. Det var likevel ikke vanskelig å bli enige om å ta en tur fra Sælandsskogen i stede. Det var turen Einar egentlig kunne tenke seg – selv før vindvarselet.

På parkeringsplassen i Sælandsskogen var det ganske mange andre biler. Antakelig foreldre med barn som var på tur i høstferien. Det var ikke mange andre på vei oppover mot Vindskaret. Vi så spor, men ikke folk.

Det var fortsatt skikkelig vått i marka og i myrsøkkene lå det vann. Vi hadde god nytte av de høye fjellskoene – som også er omtrent vanntette. Jeg lurte på hvor mye vann det ville være i Skogsånå. Jeg hadde ikke lyst til å hoppe fra glatt stein til glatt stein og muligens miste balansen.

Med en ødelagt finger, syntes jeg det ville være best å holde meg på beina. Nå ble det å stige over og rundt – og gå på toppen av steinen nede ved Moldtjørn. Det gikk jo bra. Elva i toppen av Urdådalen gikk stor. Hva med Skogsånå?

Ved Bjødnali så vi andre folk, eller var det bare Einar og meg på tur. Jeg hadde foreslått å gå inn til Skogen, og snu der for å gå tilbake til veien mot Sjelset. Det ble, nesten selvsagt, til at vi gikk videre mot Skogsånå og rundt Engjavatnet.

Det ble ingen stopp ved Skogen, denne gangen. Einar mente det ville være helt greit å bare fortsette rundt Engjavatnet. Hele turen fra Sælandsskogen og opp til Vindskaret og videre mot Bjødnali er flott.

Det er likevel runden rundt Engjavatnet jeg setter mest pris på. Her er naturen virkelig flott, og med høstfarger, blir det ekstra bra. Det var kjekt å kunne ha med Einar på turen, Det blir av og til litt ensomt å gå alene.

Vi kom opp bakken mot Jærbuskaret i jevn og grei fart. På veien ned mot Sjelset, kunne vi kjenne vinden, Den kom bakfra og laget ikke problemer, selv om det ble litt kaldt for meg som gikk uten vindtett jakke.

Det ble en litt tøffere tur enn planlagt, og når vi også kom rundt vannet, var både Einar og jeg godt fornøyd med dagen. Nede ved bilen viste klokka til Einar at vi hadde gått runden på to timer og femti minutter. 10 minutter fortere enn forrige gang.

Jeg hadde de vanlige nesten 15.000 skritt, og turen er fortsatt litt over ti kilometer. En flott tur denne dagen.

Rundt Gruda til Øksnevad med fingen i fatle.

Det ble en langtur.Etter en svært ubehagelig opplevelse på Blåfjellenden, der jeg fikk et dypt sår i høyre pekefinger, og besøk på sykehuset, ble det noen dager med lite tur. Det ble noen ganske kjappe turer langs stranden, og rundt Gruda.

Jeg var egentlig ikke i humør for lengre turer, men eter en uke uten skikkelig tur, bestemte jeg meg for å ta en runde rundt Gruda. Den vanlige turen, som ikke er lang nok til å komme med i loggen. Turen er på omtrent 8 kilometer – mye på vei.

Denne dagen skulle det i tillegg være bra vær. I hvert fall ikke regn og lite vind. Det har vært få dager med sol og bra vær denne høsten. Det har heldigvis så langt vært varmt. Opp mot 15 grader midt på dagen, og noen dager mer.

Onsdag er det en samling av gamle naboer og venner på Jærhagen. Om mulig pleier jeg å møte opp for en hyggelig prat. Vi har jo kjent hverandre i omtrent 50 år, og det er greit å holde kontakten med gamle venner og naboer.

Denne dagen var det tankene å gå bare ta den «korte» turen. Det er mulig å gjøre den lengre ved å ta over mot Øksnevad. Det forlenger turen med 15-20 minutter om jeg tar kjeppeste vei, eller mer enn en halv time om jeg går om Øksnevad skole.

Siden det hadde blitt få turer den siste tiden, var jeg opplagt og klar for tur da jeg tok ut. Beina var bra og jeg startet i bra fart – og da pleier det å bli høy fart resten av turen også. Eller så lenge jeg klarer å holde farten oppe.

Nå er det en ganske drøy bakke opp til Grudavarden. Her pleier jeg å holde en litt moderat fart, slik at pusten holder seg på et rimelig nivå. Denne gang ble det mer en det. Jeg gikk opp mot anarob terskel (og muligens litt over) oppover bakken.

Det er ikke ofte jeg tar så pass hardt i. Det påvirket ikke så mye farten videre på turen, men det var merkbart på «hvilepulsen» resten av dagen – og ut over natta. Sitter jeg rolig i godstolen, er pulsen vanligvis på litt under 50 – av og til ned mot 44 slag i minuttet. Denne kvelden lå pulsen på 60.

Da jeg kom til turstien over myra og langs Figgen, ble det til at jeg gikk den lange veien til Øksnevad skole og så tilbake til Klepp. Det gjorde turen to-tre kilometer lengre, og på over 12 kilometer totalt.

Det ble en langtur denne dagen. Det var kjekt igjen å få bruke beina, selv om det er en temmelig flat tur og går hele tiden på vei eller god opparbeidet tursti. Denne dagen var de gamle gangsteinene helt under vann. Det var mye vann i elva.

Alt i alt ble det nesten 17.000 skritt og turen gikk unna på to timer og 20 minutter, omtrent 11 minutter på kilometeren. Ikke spesielt hurtig, men ting tar tid etter som årene går.