To dager i heia med bra vær.

Frem og tilbake til Blåfjellenden.Det begynner å bli høst i heia. Så langt har det ikke vært frost, men kommer det noen dager med klarvær, kan ikke frosten være langt unna. Mørket kommer også krypende tidligere og tidligere, alt i åtte-tiden fant jeg fram stearinlysene da jeg var innover til Blåfjellenden.

Det var lett å bestemme hvile dager jeg burde gå innover til hyttene denne uka. Det var bare to dager med antydning til bra vær. Søndag og mandag, var det til og med snakk om noe sol. Jeg bestemte meg fort for å gå disse dagene – som i forrige uke.

Med godt vær, sauesanking, og helg, var det nesten fullt på parkeringsplassen. Ikke lenge etter jeg startet kom de første som hadde overnattet på Blåfjellenden i mot. Det ble ganske mange etter hvert. Noen av de jeg traff, hadde jeg snakket med tidligere.

Et stykke ovenfor Fossebekken kom sauedriften. Det var sauene som ikke kom med i den vanlige samlingen. Det var rett og slett for mye vann i Fidjafossen. Sammen med sauene var også folkene fra Fidjastølen.

Nå hadde jeg snakket med folkene sist uke, men denne gangen var også Sigmund med. Det var riktig lenge siden jeg hadde truffet Sigmund, og det ble – som vanlig – en hyggelig prat. Det er alltid kjekt å treffe disse folkene.

Det var greit vær for en tur i heia, men da jeg kom opp i høyden fikk jeg en skikkelig kald vind i mot, men det var sol. I le av vinden, rett ved Saftbekken, satt det en liten familie. Mor med tre småinger.

De var halvveis på hjemturen, og hadde ordnet seg med varm mat. Det ble igjen en kjekk og hyggelig stopp. Jeg hadde det jo ikke travelt og familien gjorde det verdt å stoppe for en stund. Det er mye kjekke folk i heia.

Nede ved hyttene var det varmer, og i le av vinden på sørsiden – i sola – ble det til og med ganske varmt. Det ble pause utenfor med te og mat. Etterpå var det tid for litt jobbing, som ikke tok hele ettermiddagen. Det ble en kort økt – å bære stein er tungt.

Det ble en litt ensom kveld, selv om det kom et par som tok inn på hovedhytta. Det er greit å ha med lesebrett og sudoko. Bare litt over åtte fant jeg fram stearinlysene. Det blir mørkt tidligere og tidligere.

Fra midten av september og utover, kan det komme frost. Med is og snø, blir det ikke til at jeg tar innover. Normalt er min siste tur til Blåfjellenden i månedsskiftet oktober/november. Det bestyr at jeg bare har 5-6 turer igjen dette året.

Nå kan det være at frost, eller dårlig vær hindrer meg fra å komme innover en uke, men til gjengjeld er det noen år mulig å gå innover en gang i november. Et spesielt år kom jeg greit inn en tur i desember.

På morgenen lå det lille tjernet utenfor annekset speilblankt. Litt ut på dagen tittet til og med sola gjennom, og det ble bra turvær. Hjemover ble en flott opplevelse, til jeg lå paddeflatt i stien med sår i hendene og et skikkelig vondt kne etter et møte med en stein.

Med litt blodige hender og ett forslått kne gikk det sakte i bakkene nedover mot Hunnedalen. Jeg lurte litt på hvordan det ville gå den siste bratte kneika opp mot Oleskaret. Jeg kom opp, men det tok nok litt lengre tid enn vanlig ned til bilen.

Det ble 12-13.000 skritt begge veier på den 8 kilometer lange turen. På grunn av stopp underveis innover, og bråstopp på vei tilbake brukte jeg nok over to og en halv time hver vei.