Til Bjødnali og opp Bjødnalia.

En litt annen vei mellom Bjødnali og Skogen.

Forrige gang jeg var på Bjødnali, snakket jeg med en kar som ville opp Bjødnalia mot Lauvlia. Han hadde gått der noen ganger, og mente det var en grei tur over fjellet. Jeg har jo kikket oppover lia noen ganger og lurt på om det ville være greit å gå der.

Med god værmelding, lite vind, sol og vår-temperatur, passet det med en tur ut fra Sælandsskogen. Bortsett fra at sola var godt gjemt bak skyene da jeg startet hjemmefra. I tillegg var det fortsatt kaldt på morgenkvisten.

Jeg håpet det ville bli varmere ut over dagen, men fant likevel fram en vinterlue. Jeg var muligens litt tidlig på tur. Det var ingen andre biler på parkeringsplassen da jeg kom. Nå ville jeg jo fort bli varm oppover bakkene mot Stølsletta og Vindskaret..

Det var kaldt inne i skogen. Tynne vanter, som jeg alltid har med, kom på, og jeg beholdt disse på, til langt oppe i bakken mot Håfjellet. Det var ikke engang spor oppover og heller ikke nede ved Moldtjørn. Det ble en ensom tur helt til jeg kom tilbake til Sjelset.

Ved Bjødnali, måtte jeg selvsagt opp å ta bildet av treet. Jeg kikket opp bakken og lurte på om jeg virkelig skulle ta meg oppover. Jeg er ikke helt god på å finne nye plasser å gå. Det passer liksom best med det jeg kjenner..

Når jeg i tillegg skulle ta turen alene, så var det ikke helt enkelt å starte oppover Bjødnalia. Det er en haug ett stykke oppe i bakken, og jeg skulle opp til i nærheten av den i følge mannen jeg traff. Det var mye bekk og myr og lite sti, men jeg kom meg opp.

For å komme mot Lauvlia burde jeg nok holde litt til høyre oppover og rundt en kant. Nå traff jeg på hva som så ut til å være en skikkelig sti, men den gikk mer mot venstre. Nå var det i utgangspunktet nok så likegyldig om jeg gikk den ene eller andre veien. Alt var like ukjent. Jeg forsøkte meg på stien.

Oppover og videre, kunne jeg «skimte» stien, men den «forsvant» også inne i mellom. Det hente et par ganger at jeg stoppet opp og kikket til både venstre og til høyre for å se hvor stien var. Og kikket ned bare for å kunne konstatere at jeg sto midt i stien.

Stien, eller mer rett – tråkket, tok meg oppover bakkene, utenom de bratteste kantene og over en kant til jeg kunne se ned til et vann – som også heter Moldtjørn. Det ligger litt oppe forbi Drabelen som igjen ligger øverst i skaret opp av Skogen.

Stien tok en sving opp forbi tjørnet. Det var antakelig umulig å gå helt nede ved vannet. På andre siden så jeg stien mellom Skogen og Lauvlia. Det ble likevel en liten «omvei». Det var et gjerde i veien. Jeg måtte opp til gjerdeklyveren for å komme over.

Jeg hadde brukt tid på det lille stykket mellom Bjødnali og gjerdeklyveren. Det går ikke fort oppover bakkene, når jeg samtidig skulle forsøke å finne best mulig vei. Det lille stykket jeg gikk utenom merket sti er neppe på mer enn et par kilometer (1,5 km i luftlinje)

Oppe i heia uten le for vinden var det kaldt. Så snart jeg kom nedover mot Skogen ble det varmere, og inne i det lille skogholdet ved Bukkatoa, var det sommervarme. Det ble en skikkelig vårtur innover mot bilen.

Ved ånå var det grønnere enn forrige gang, men fortsatt var det stor sett bare knopper, selv om de var i ferd med å springe ut. Det hadde vært en skikkelig flott tur. Jeg hadde gjort noe som for meg er litt utfordrende, og kommet på nye stier og steder.

Nede ved bilen kunne jeg se at jeg hadde gått 16.800 skritt, og turen hadde tatt nok så nøyaktig tre timer. Den var likevel på ikke mer enn 10 -11 kilometer.