Bjursfjellet og Urdådalen.

En grei langtur.

Det er en tur fra Sælandsskogen jeg har tenkt på en stund. Tidligere i år gikk jeg opp til Bjursfjellet og så rundt Engjavatnet , ned Urdådalen tilbake til bilen. Det var en skikkelig flott tur, og egentlig ikke for lang, selv om det ble opp mot tre og en halv time på beine.

Med mye vind og dårlig vær har det manglet den gode dagen for å gjenta denne turen. Endelig så det ut som det skulle bli mulig, selv om det skulle blåse ganske sterkt. Vinden ville komme fra sør, og jeg mente at mye av turen da ville gå i le av de verste vindkastene.

Fortsatt var jeg så pass i tvil om jeg burde ta turen at jeg også denne gangen startet opp fra Sælandsskogen og gikk mot Sjelset for å ta bakken oppover. Skulle det blåse for mye, eller skulle formen være for dårlig kunne jeg bare ta en vanlig runde rundt Engjavatnet.

Jeg hadde også lyst til å sjekke den snarveien jeg fant forrige gang. Da gikk jeg ned mot Bukkatoa fra «Den søta håla» fra Sollkjen. Jeg fant en ganske grei sti rett over en liten myr og kunne følge den helt end til flaten ved Bukkatoa.

Fra parkeringsplassen i Sælandsskogen og bortover mot Sjelset, er det grei vei, men denne dagen ble det stopp et par plasser. Her var det vår med mer en knopper på buskene. Det er ikke mange dager til det er helt grønt langs ånå.

Oppover bakken fra Sjelset til Jærbuskaret, fikk jeg vinden på meg. Den var ikke spesielt sterk, men bakke og motvind, gjorde det ganske tungt. Det kan merkes at pusten ikke er den samme som for noen år siden.

Nedover mot Engjamyrane, blåste det ganske godt. Litt nede i bakken kom det ei jente i mot. Hun hadde jeg truffet forrige gang jeg gikk denne turen. Da på toppen. Hun hadde selvsagt ikke hatt store problemer med å gå opp den bratte stien og så ned mot «Den søta hålå».

Kunne hun klare å komme til toppen av Bjursfjellet denne dagen, så burde det være mulig for meg også. Jeg tok fatt på bakken oppover, og møtte to andre som også hadde vært på toppen. De mente de aldri hadde vært ute i sterkere vind enn det de hadde opplevd på toppen.

Det blåste selvsagt ganske bra helt øverst, og vindkastene var sikkert godt over 20 m/sek. Likevel var det for meg ikke helt «ekstremt». Det gikk greit. Nedover bakkene mot «Den søta hålå» kom det flere som ville til toppen denne dagen. Det var faktisk ganske folksomt – på tross av vinden.

Nede i bunn av bakken og bare noen meter etter porten, tok jeg mot Bukkatoa, og fant den samme stien som forrige gang. Jeg tror ikke det blir like lett å finne fram der når gresset er på plass senere på året, men jeg får muligens forsøke.

Etter en grei tur til Skogen og videre til Bjødnali, traff jeg en kar da jeg stoppet opp for å ta bildet av treet ved Bjødnali. Han var på vei fra Bjødnali og direkte mot Lauvlia. Jeg fikk noen tips om stien over.

Karen var på en vanlig langtur og skulle fra Sælandsskogen, oppom både Edlandskulå og Sikvalandskulå før han var ferdig for dagen En skikkelig langtur på minst 6-7 timer. (Og han var ett år eldre enn meg....)

En vårtur i Urdådalen er en flott opplevelse. Denne dagen var det litt sol, og jeg fikk med meg både bekkene som fosset nedover, med trær og busker nesten grønne rundt.

Her tror jeg, at om jeg bare blunket med øynene et par ganger så kan våren omtrent være over i Urdådalen. Her går det fort om det blir varmt og sol.

Nede ved bilen kunne jeg se at jeg denne gang hadde gått omtrent 20.000 skritt og at jeg hadde brukt omtrent tre og en halv time. Turen er likevel på ikke mer enn 14 - 15 kilometer.