Bjursfjellet i tåke, med sol og varme langs Engjavatnet.

En virkelig flott tur denne gangen.

For ikke lenge siden fant jeg en ny tur oppom Bjursfjellet, rundt Engjavatnet, bort til Bjødnali og så ned Urdådalen til bake til bilen i Sælandsskogen. Sammen med en ny sti nedenfor bakken mot Bjursfjellet, fra Sollkjen til Bukatoa ved Engavatnet, ble dette en tur jeg gjerne går.

Det har alt blitt to slike turer på ganske kort tid, og denne dagen kunne det passe å ta nok en tur. Værmeldingen var bra, men det jeg kunne se ut vinduet på morgenen var tåke. Den skulle forsvinne ut over dagen, og det hender det er mindre tåke bare litt lengre inn i landet enn der jeg holder til.

Dette er en lang tur, og denne dagen ble det nok en ganske ensom tur. Det er ikke så mange av de jeg kjenner som synes det er spesielt morsomt å gå 3-4 timer i terrenget. Jeg for min del synes det er både litt spennende og i hvert fall kjekt.

Det var mye folk i Sælandsskogen. Det skulle være orienteringsløp. Harr var med og organiserte. Selv om hadde det travelt og mye som skulle gjøres, fik vi vekslet noen ord. Det er alltid kjekt å treffe kjentfolk.

Så snart jeg kom inn i skogen, ble jeg alene. Det var ingen andre på vei bortover mot Sjelset. Det er ganske flatt bort til Sjelset, men opp til Jærbuskaret er det en lang og ganske seig bakke. Jeg pleier å gå nedover her.

Med jevn fart og litt rolig gange oppover, kom jeg til toppen – uten problemer. Selv om tåka var ganske tjukk inne i mellom , var det aldri fare for å gå feil. Det er vei helt opp til Jærbuskaret og nedover mot Engjanemyrane.

Nede ved «den søta hålå» var det tåke. Bakken opp mot Bjursfjellet er lang og bratt, før den blir skikkelig bratt. Det siste stykket ut mot varden er litt enklere å gå, og jeg fant pusten oppover – den hadde jeg mistet litt lengre nede...

Fra kanten og opp til varden er det antakelig 4-500 meter. Denne dagen var varden gjemt inne i tåke omtrent til jeg sto rett ved siden. Det ble ingen lang pause. Med null utsikt var det bare å ta fatt på veien nedover.

Det virket som om tåka lettet litt, og da jeg traff to damer midt i bakken, og kikket meg tilbake, kunne det se ut som de ville få se utover fra toppen. Nede ved «den søta håla» var tåka vekk, og jeg fant lett den litt utydelige stien ned bakken mot Bukkatoa.

Etter å ha strevd meg opp bakkene mot toppen og kommet meg ned, var det tid for å virkelig kjenne etter at det var kjekt og flott å være på tur rundt Engjavatnet mot Skogen. Det var spor etter dyra i stien, men heldigvis så jeg ikke snurten av de.

Det var vår nede ved vatnet. Bjørken sto nesten grønne, og da sola tittet gjennom et lite øyeblikk, ble det usedvanlig kjekt å være på tur. Selv uten sol, var det en varm dag. Det ble stopp for drikking da jeg sto ved treet ved Bjødnali.

På vei bortover mot Urdådalen hørte jeg gjøken borte i lia. Det er vår. Nedover dalen mot Taksdalsvatnet, var det grønt og mange av buskene hadde fått store blader. Det var temmelig tørt etter mange dager uten regn, og det var greit å gå.

Helt nede, på det siste stykket langs Tengesdalsvatnet mot Sælandsskogen, kunne jeg kjenne at det hadde vært en litt lengre tur enn vanlig. Tilbake ved bilen, ble jeg tilbudt kakke og kaffe av orienteringsfolka. Det er brei folk.

Dagens tur hadde vært på 20.000 skritt og jeg hadde brukt omtrent tre og en halv time. Likevel er ikke turen på stort mer enn 14 kilometer. En flott rundtur.