Med Bestyrerinnen på poengjakt i sanddynene.

2 kjappe og en litt lengre tur samme dag.

Det har blitt en del lengre turer i det siste. Det vil si turer på godt over to timer og over en mil. Noen av turen har vært lengre enn dette også. Det var egentlig tid for en liten kapp tur. Selv om det var søndag.

Bestyrerinnen ville på tur, og hun var for så vidt enig i at vi burde holde oss til nærområdet og gjerne en kort tur.

Nå var været passe bra, med sol og blå himmel og bare så vidt litt vind. Fortsatt var det rundt null, men nede på stranden ville det antakelig likevel være tørre og fine forhold.

Nå har Bestyrerinnen en app, som samler poeng. Vi kunne jo kombinere en kjapp og grei tur med å sanke poeng på Bestyrerinnens telefon. Pluss for oss begge.

Det har blitt en del strandturer. Det er ikke de turene som krever mest, men med snø og is og kuldegrader, er stranden grei å ty til. I tillegg er det ikke lang kjøretur til stranden. Det kunne bli en grei ettermiddag på divanen etter en kjapp tur

Vi kunne jo ta til Orre, foreslo jeg. Der går vi vanligvis nordover til Reve havn før vi snur og går tilbake til bilen. En tur på omtrent en mil. Denne gangen kunne vi jo ta til elva. Hvor Bestyrerinnen kunne glede seg over poeng, og jeg kunne glede meg over en 1,5 kilometer flat tur.

Vi ble fort enige om at dette var en kjekk og grei start på dagen. I det flotte været var det kjekt å gå søndagstur. Vi spaserte nærmest bortover mot sørenden og elva. Bestyrerinnen fikk logget poeng og vi vandret helt greit tilbake til bilen. Turen varte ikke mye over en halv time.

Det ble en litt for kort tur. Vi satte kursen mot Bore og gjentok operasjonen. Først mot sør til Fuglingane, og så tilbake til bilen. Omtrent like langt som på Orre og det gikk muligens litt kjappere. Fortsatt i strålende søndagsvær.

Det hadde vært forholdsvis få folk på Orre, noen flere på Bore, og det kom ganske mange biler da vi startet på veien mot ...

Var vi ferdige med søndagsturen. Klokka var jo bare så vidt 12. Det var fortsatt lenge igjen ov en flott vårdag. Hva med å gjenta opplegget på Sele også.

Sele er plassen vi vanligvis nytter når det bare skal være en kjapp «treningstur». Egentlig en for kort for å være en «tur». Det er bare 3,5 kilometer til Hellestø. Tilsammen blir det 7 svært flate kilometer, og vi bruker ikke mer en og en halv time.

Nå ligger innsjekkingspunktet for bestyrerinnens app, bare halvveis mot Hellestø. Med andre ord en litt lengre tur enn de to andre, men fortsatt under fire kilometer – om vi velger å snu på kommunegrensen.

Vi valgte å fortsette til Hellestø før vi snudde og fikk sola i ansiktet. Det ble en skikkelig flott tur tilbake. Det var kjekt å være ute på en så flott dag.

Mellom Hellestø og Sele var det folk. Mange folk. Jeg tror ikke jeg har registrert så mange turgåere her noen gang tidligere. Rene 17. mai toget. Det manglet bare et hornorkester.

For oss ble det to og en halv time på tur, og likevel var vi tilbake i heimen før ett.

Resasteienen, Skjørestadfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

På tur med Bestyrerinnen.

Det var meningen at det bare skulle bli en kjapp og grei tur. Opp og ned til Skjørestadfjellet og Resasteinen, på østsiden og ikke opp den bratte bakken. Det ble ikke helt som planlagt.

Forslaget var å kjøre inn til Fjogstad et stykke lengre inne enn Gramstad, og gå til Skjørestadfjellet gjennom «Skaret» og opp bakken på østsiden. Meningen var å gå samme vei tilbake.

En helt grei liten tur på bare 4-5 kilometer og en lang bakke opp. Vi kom greit til den nye parkeringsplassen og veien videre mot «Skaret» er nå skikkelig flott etter at kommunen har utbedret denne.

Selv i strålende sol og flotte forhold så vi for oss bare en enkel tur denne dagen. På vei mot «Skaret» langs den flotte veien, måtte vi ned til myra før bakken opp til garden. På myra var det et tydelig tråkk direkte mot Resasteienen.

Hva om vi forsøkte den veien opp. Jeg har noen ganger forsøkt å finne en vei mot Resasteienen direkte fra Fjogstadnuten. Det har ikke vært helt lett. Det er noen bratte skrenter og gjerder i veien. I tillegg så må myra krysses.

Det så ut til å være mulig å komme noenlunde tørrskodd over myr nede fra bunnen av veien. Vi kom i hvert fall et godt stykke før vi ble stoppet av en liten bekk i myra, som vi måtte ovenfor for å komme forbi.

Det gikk en kar med en hund litt lengre oppe i bakken, og det kunne se ut som om det gikk en sti der. Vi kom likevel fram til en sti som gikk mot bakken under Resasteinen. Til og med gjerdet vi måtte over, gikk greit. Noen hadde fjernet piggtråden øverst.

Det kom to karer over myra fra Fjogstadnuten. De hadde heller ikke funnet noen god sti. Vi tok følge et lite stykke oppover.

Fra Resasteienen bar det opp til Skjørestadfjellet over toppene, forbi flyvraket og ned på østsiden. Der var stien igjen forbedret, og det var tatt vekk en del trær både i stien nedover og i skogsveien mot «Skaret». Videre var det meningen å gå kjappeste vei tilbake til bilen.

Rett før bunn av bakken gikk det en tydelig sti innover mot Resasteienen. Jeg fulgte denne, og det var helt tydelig denne stien vi hadde sett folk på da vi gikk nede på myra. Denne stien var langt fra «tørr», men det var helt greit å komme innover. Dette er altså en kjapp vei opp til Resasteienen.

Den flotte rundturen var litt kort. I fint turvær kunne vi ikke sette kursen hjem. Vi stoppet ved stien mot Fjogstadnuten og gikk innover og oppover. Det var hyggelig å krysse den lille heia. Dalsnuten var godt synlig der den ligger og stenger for utsikten mot havet.

Hva om vi la turen opp på toppen også. Bestyrerinnen var villig til å forsøke seg oppover. Midt i bakken ble det stopp for drikke og noen kjeksbiter. Det hjalp, og vi kom til toppen uten problem.

Nedover la vi turen rundt Revholen, og fikk en fin tur mot Gramstad i sol og varme. Turen rund Resasteienen og Skjørestadfjellet var kort, men med Fjogstadnuten og Dalsnuten i tillegg ble det en bra dagstur.

Fra Hå til Varhaug i flott vær.

Mange andre på tur denne dagen.

Etter en lang og kald natt var spørsmålet hvor turen burde gå. Jeg kunne godt tenke meg en tur i høyden. Noen bakker opp og ned, og gjerne i terreng – litt utenom vei eller god sti.

Det jeg ikke ville ha var sti og vei med is og glatte forhold. Med frost på natten ville det lett være glatt, selv sent på dagen. Kunne det igjen være tid for en strandtur.

Det er mulig å gå tur i sjøkanten uten å få sand i skoene. Den vanlige vinterturen fra Hå gamle prestegård og til Varhaug gamle kirkegård – og tilbake, er en tur over jorder, på god sti og litt på vei. Turen er temmelig flat, selv om det er en og annen bakke. Opp og ned Kommedelen som et eksempel.

Det er noen myrsøkk, og det er omtrent 9 kilometer hver vei. En dagstur på 18 kilometer er en bra tur. Med mye flat mark, blir jeg for min del ganske stiv etter hvert. Likevel var det den turen jeg tok sikte på.

Værmeldingen var svært bra. Sola skulle stor sett være framme. Null nedbør, og lite vind. Temperaturen var spørsmålet. Ville det være frost,eller vil det være greit å gå.

Det var andre som også ville på tur denne dagen. Jeg kunne se spor fra andre på min vei mot fyret ved Obrestad. Sporene var satt i den våte overflaten, og det viste at det hadde vært så vidt frost den natten.

Det ble ikke helt full fart på sopet underlag, men jeg håpet at sola kjapt ville tørke overflaten slik at det ble gode forhold. Det ble sol fra blå himmel, og omtrent ikke vind. En skikkelig vårdag på Jæren.

De vanlige merkene for vår, på våre kanter er hevdalukt (gjødsel) og vibå. (vipe). På denne turen fikk jeg med meg begge deler. Det er offisielt vår på Jæren.

Det var ikke direkte trengsel i stien mellom Hå og Varhaug, men i det flotte været hadde virkelig mange funnet ut at en strandtur var tingene. Det kom folk i mot, og jeg gikk forbi noen få som også var på vei sørover.

Jeg traff til og med kjentfolk. En kar jeg hadde litt med å gjøre i Turistforenings-sammenheng var også på tur. Med stor kamera og lang linse. Han håpet å få bilder av noen fugler.

Det var flere på tur denne dagen. Jeg gikk en stund sammen med to gutter som hadde gått samme rute som meg, men som fortsatte sørover fra kirka. De var på langtur.

Jeg stoppet ved Varhaug gamle kirkegård. Der blir det som regel en liten pause med drikke og noen kjekser. Det passet godt denne dagen.

Nå hadde jeg hatt sola i ansiktet, sammen med den lille vinden som var, på veien sørover. Da jeg snudde fikk jeg begge deler bakfra, og først da kjente jeg hvor kald trekken egentlig var.

Det ble en kjekk og grei tur nordover. Ved Grødaland var det folksomt. En hel barnehage var på tur. Jeg tror ikke jeg har møtt så mange folk på denne turen noen gang tidligere.

Det var tørrere i bakken på tilbakeveien. Det ble litt lettere å gå. Jeg var litt mindre redd for å skli ut. Bakkene ble likevel ikke lettere. Det ble litt «sakte i bakken» det siste stykket inn mot prestegården på Hå.

En langtur fra Gramstad.

En flott tur - midt i byen.

Mars har meldt sin ankomst, og på Jæren er dette en vårmåned. Nå er våren likevel ikke helt på plass. Det er kaldt – til å være i mars og på Jæren. Rundt null på natten, og selv om det blir varmt i sola, så blir det fortsatt glatt og iset enkelte plasser.

Det fikk meg til å tenke på en av mine faste vårturer. Fra Gramstad til Resasteinen, Dalevatn og tilbake til Gramstad. En ikke helt enkel tur, med en del stigning og noen utfordringer på vei ned mot Dalevann. Avhengig av stivalget og hvor heldig jeg er...

Det var meldt sol og opphold. Nettopp slik vær jeg liker på denne turen. Nå var det muligens noe våtere enn det burde være, men vanntette sko pleier å redde dagen.

Det var andre på tur denne dagen. Ikke like mange som på en god dag, men en del ville mot Dalsnuten. Veien og stien mot Resasteienen tar også innover mot Dalsnuten, men heldigvis ikke over toppen.

Første mål: Resasteinen. En drøy bakke opp, og litt «spennende» for meg som ikke liker høyde. Andre løper både opp og ned. Ikke forstår jeg det går godt, men jeg ikke hørt om noen som har skadet seg her. Jeg går likevel «forsiktig».

Den T-merkede stien fortsetter opp til Skjørestadfjellet og videre – ned og opp – til Jødestadfjellet og så skikkelig bratt ned til Dalevatnet. Opp gjennom årene, og det er blitt noen år etterhvert, har jeg forsøkt å finne beste måte å komme fra Skjørestadfjellet til Dalevatn.

Det er enkelt å unngå bratthenget på nordsiden av Jødestadfjellet. Det er bare å ta til høyre – mor nord – nede i dumpa på en liten myr og rundt en kolle. Rett over myra, som bare er 100 meter, går det god sti. Problemet er at denne stien , som går over i en skogsvei, svinger mot øst. Stikk motsatt retning av hva jeg skal. Jeg vil mot vest og Dalevatnet.

Jeg har noen ganger kjempet meg gjennom granskogen og kommet inn på den T-merkede stien oppe i lia. Etter hvert har jeg lært at det lønner seg å følge skogsveien til den treffer en vei som gå mot Dalevatn. Problemet er at veien forsvinner et stykke nede i lia.

Sist jeg gikk her holdt jeg mer mot nord rett etter at jeg hadde krysset en grøft, og kom ned til vannet ganske greit. Denne gangen fulgte jeg samme opplegg, bare mer mot nord og kom inn på en traktor»vei» som nedover. Og nede ved vannet var det ikke langt til stien.

Tidsmessig er jeg i tvil om dette stivalget går kjappere enn å ta rett over Jødestadfjellet og ned, men det er i hvert fall ingen bratte skrenter med fritt fall til venstre.

Problemet denne gangen var all sorpa i veien. Jeg måtte gå inn i krattet for å komme fram, og plutselig var brillene vekk. Det tok litt tid før jeg fant brillene, de hadde havnet et stykke fra meg.

Fra Dalevatn fulgte jeg veien ned til Kjerdal og videre ut mot Dale. Så var det stien opp mot Dalsnuten/Revholen. Jeg gikk og tenkte på om jeg skulle legge turen om Dalsnuten – 300 høydemeter lengre oppe.

Det ble til at jeg tok turen over toppen. Det gjorde turen til en «langtur» med en del høydemeter. Jeg var godt fornøyd med dagens tur da jeg sto ved bilene, mer enn tre og en halv timer etter at jeg hadde startet.

Blåfjell, Bjødnali og Engjavatnet med broderen

Det ble en skikkelig tur etter hvert.

Etter en lang, men flat tur på søndag, var jeg klar for ny tur på mandag. Været var fortsatt bra, med litt sol og noen skyer. Temperaturen holder seg lav, bare så vidt over null på morgenen. Vinden var «problemet». Den kunne komme opp i 20 m/sek - i kastene.

Jeg tok kontakt med broderen. Han ville gjerne på tur men var ikke innstilt på en langtur. Han var også skeptisk til «storm i kastene». Vi måtte finne en plass å gå som ikke var for utsatt i vinden – mente broderen.

Skulle vi på tur denne dagen måtte det bli i skog, og der er det flatt, eller den vanlige turen fra Sælandsskogen til Bjødnali og Sjelset. Det er en tur der vinden bare får tak et lite stykke øverst i skaret mot Sjelset. Det kan vi leve med, mente broderen.

Vi ble altså enige om å gå fra Sælandsskogen til Blåfjell og videre til Bjødnali og tilbake via Sjelset. En helt vanlig rundtur på omtrent 8 kilometer, om vi går opp til toppen av Blåfjell og tar turen helt oppom gården på Bjødnali. Noe vi vanligvis gjør.

Dette er en grei treningstur, med et par skikkelige bakker, og lang nok til at den tar noe under to timer. Litt avhengig av vær og vind. Turen er normalt ikke lang nok til å bli tatt med i oversikten på bloggen. Den er en treningstur.

På tross av rimelig bra vær, var det få andre som var på tur fra Sælandsskogen denne dagen. To biler utenom vår, var det hele.

Vi satset på Blåfjell som første mål. Oppe i bakken nevnte jeg muligheten for en forlengelse av dagens tur. Det er enkelt å gå rundt Engjavatnet i tillegg. Og den «forlengelsen» av treningsturen er akkurat nok til at det blir tur i stede for treningstur.

Broderen var usikker på hvor god form han egentlig var i. Han mente det ville være greit å prøve. Vi lot være å gå de 200 meterne til toppen av Blåfjell, men broderen måtte opp til Gården på Bjødnali. Det er noe med et tre og fotografering.

Det er en liten hake ved turen rundt Engjavatnet. Det beiter høylandsfe i området rund «Skogen». Vi har måttet gå rundt litt et par ganger, men som oftest står de på marka ved vannet, og lager ingen hindringer i det hele tatt. Slik var det denne dagen.

Området rundt «Skogen» - Breilia, bærer preg av at det har vært drift her inne – for hundre år siden. Steingarder og «gjeler» og opparbeidet vei i utmarka, viser at noen har brukt både tid og krefter.

Likevel er det en flott tur det lille stykket fra Skogen og opp til traktorveien på andre siden av Engjavatnet. Denne dagen ble det gule gresset på marka opplyst av solskinn, som ble silt mellom greinene spå bjørkene. Slik natur er til å bli i godt humør av.

Stien går rett mot Engjanemyrane men rett før ligger det en liten myr og bekk, ved denne lille bekken (i myra), forsvinner stien i myra og her gjelder det å holde til høyre (mot nordvest) rundt en liten kolle for å unngå å havne i Engjanemyrane.

Vi kom greit opp til skaret over Sjelset, og fikk vinden på oss. Den var ikke så sterk som meldt, og vi hadde ingen problemer med komme os videre ned til Sjelset og langs «ånå» tilbake til Sælandsskogen.

Det ble likevel en mer enn grei tur. En skikkelig flott tur.

Fra Brusand til Sirevåg.

Søndagstur i godt selskap.

Denne søndagen var det Sigbjørn og Anne Lise som ville ha oss med. De hadde tidligere en gang gått langs sjøen fra Brusand og sørover, og ønsket å ta turen en gang til.

Jeg har etter hvert gått omtrent hele kyststripa fra Tungenes til Egersund. Det er bare noen små strekk som mangler. Før denne søndagsturen manglet nettopp turen fra Brusand til Sirevåg. Det ville passe bra å bli kjent med landskapet der også.

Værmeldingen var god. Det skulle ikke regne, og YR mente sola ville være framme en god del av dagen. Ulempen var vinden og temperaturen. Opp mot liten kuling og bare noen grader over null er kaldt. Det gjelder å ha på skikkelige klær.

Vi kjørte sammen sørover Jæren, og parkerte ved campingplassen sør på Brusand. Det var en bil uten om vår, og helst få folk. Det var kaldt i vinden.

Det går en helt grei sykkel og tur vei fra campingplassen mot sør. Hva vi skulle over haug og hammer på innsiden fikk jeg ikke helt med meg, men vi havnet i hvert fall ved en hytte jeg hadde besøkt tidligere. Mye tidligere – for omtrent 40 år siden. Hukommelsen er ikke alltid helt til å stole på , men akkurat den hytta kjente jeg igjen. Den er bygget over en kanonstilling fra krigen.

Etter ekstraturen bak stranden endte vi opp på veien 300 meter fra bilen. Jeg hadde jo aldri vært her før, og ble nok så overrasket over å møte sandstrender inne i mellom knatter og knauser. Et litt ukjent landskap.

Etter noen ganske få hundremeter på veien, tok vi av og fortsatte på god sti sørover. Selv om Sigbjørn og Anne Lise hadde vært her før, ble det likevel litt diskusjon rundt veivalg. Det fantes ikke merker og det gikk en del stier på kryss og tvers. Spesielt ved sandstrendene var det mye spor.

Etter å ha gått på innsiden av Ognaholmene, og inn i landet for å komme over elva, endte vi ved Ognasanden. En kilometer med sandstrand. Hvor mye folk det er her på en flott sommerdag vet jeg ikke, men det vil uansett være god plass.

Vi hadde vinden i mot oss på vår vei sørover. Det ble ikke mye medvind da vi snudde nesa mot nord. Vi fulgte da en sykkelstien og det første stykket gikk den i skog.

Vi ble møtt av hovedveien da vi kom ut av skogen. Vi tok over veien og inn på marka og mot en bru litt lengre inne i landet. Vi kunne ha nådd brua ved å gå langs elva, men siden vi hadde med folk som hadde vært her får, fikk vi med oss en tunnel. Tyskerene hadde laget et «hull» gjennom åsen. En mørk tunnel, hvor vi fikk bruk for lykta på mobilen.

Vi fikk også med oss den nye kirka på Ogna. Den gamle brant, og ble bygd opp i en litt uvandt stil. Etter min mening et flott byggverk.

Det ble vei og sti gjennom et skogholdt før vi igjen sto på sykkelstien fra campingplassen. Denne gangen ble det raskeste vei mot bilen.

Alt i alt litt over en mil, men det vavr med enkelte «avstikkere». I luftlinje – rett fram og tilbake enkleste vei, tror jeg turen ikke er mer enn 5-6 kilometer.

Is, snø og vind, men 4 topper fra Gramstad.

Med Sigbjørn på vintertur.

Endelig så det ut som om det skulle bli mulig med en tur i høyden. Hjemme hadde vinteren trukket vekk, jeg måtte til Brekko for å finne snø, og selv der forsvant snøen med sol og varme.

Lørdag meldte YR om vind men med sol og varmegrader. Vinden kulle kunne komme opp i stiv kuling i kastene. På det jevne ville den være 10-12 m/sek, noe som ikke hindrer tur.

Jeg gledet meg til turen, og pakket sekken tidlig. Selv om sekken ligger ferdig pakket nesten hele tiden, sjekker jeg innholdet, og tar med ny saft. Om vinteren fyller jeg en aluminiums flaske i vattbeholder med varm saft. Den er som regel drikke klar, men varm når jeg trenger påfyll.

Det blir mindre og mindre stopp underveis. Selv på en tre – treogenhalv times tur, blir det ofte ikke noen stopp for drikking, og saften blir med hjem.

Siden jeg var klar til å dra, gjensto bare å finne ut hvor. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ta turen til Gramstad og gå tre eller fire topper. Mattisrudlå Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, og så muligens Dalsnuten som avslutning.

Før jeg kom meg ut, ringte Sigbjørn, min svoger, og han ville gjerne være med. Vi ble altså to på tur denne dagen. Nå hadde Sigbjørn ikke gått inn Bjørndalsmyra mot Mattisrudlå, så dette ville bli en ny tur for ham.

På Gramstad var det ikke svært mange biler, men det var folk på tur. Det så også ut som om det var folk på vei mot Mattisrudlå via Paradisskaret og Rindå. Vi startet opp bakken mot Bjørndalsfjellet.

Vinden rusket godt i klærne, men jeg så likevel fram til turen. Bare et lite stykke oppe i bakken var det is på en «floe». Dette tydet ikke godt. I stien oppover var det mye is og snø. Så mye at jeg nok hadde snudd – om jeg hadde gått alene.

Vi kom oss – selvsagt – greit opp til Bjørndalsmyra, selv om det nok ikke gikk like fort som vanlig. Vi måtte gå forsiktig og holde øye med hvor vi satte støvlene.

Det var tungt å komme inn myra og det ble mer og mer snø oppe i høyden. Vi bestemte oss for ikke å gå det lille stykket videre mot Mattisrudlå, men satte kursen mot Bjørndalsfjellet.

Oppe på bare fjellet fikk vi vinden skikkelig på oss. Samtidig var det mye is i stien. Det ble til at vi gikk ned fra fjellet og tilbake til myra, og videre ned til veien. Forsiktig og sakte.

Nede ved veien var det igjen bra forhold, og vi ble enige om å ta turen over Fjogstadnuten. Det ville blitt en litt for kort tur med bare Mattisrudlå.

Over Fjogstadnuten var det omtrent bart. Det lå litt is nede i søkkene, men stien var grei å gå. Det er jo ikke lange stykket fra veien til Revesholen, og da vi fikk se folk på toppen av Dalsnuten bestemte vi oss for å forsøke den også.

Det lå noe is på enkelte av trinnene oppover mot toppen, men det var helt greit å komme opp. Det var andre øverst, men for oss ble det et kort opphold. Vinden var kald, og vi var varme etter bakken opp.

Det var tre topper, og fortsatt var vi begge i fin form. Hva med å ta seg bort til Øvre Eikenuten også? Det går litt opp og ned og over en del myrer mellom Dalsnuten og Øvre Eikenuten, men vi fikk med oss den toppen også.

Likevel ble det ikke mer enn 8-9 kilometer tilsammen. At vi brukte to og en halv time på turen, nevnes bare sånn i forbifarten.