En langtur fra Gramstad.

En flott tur - midt i byen.

Mars har meldt sin ankomst, og på Jæren er dette en vårmåned. Nå er våren likevel ikke helt på plass. Det er kaldt – til å være i mars og på Jæren. Rundt null på natten, og selv om det blir varmt i sola, så blir det fortsatt glatt og iset enkelte plasser.

Det fikk meg til å tenke på en av mine faste vårturer. Fra Gramstad til Resasteinen, Dalevatn og tilbake til Gramstad. En ikke helt enkel tur, med en del stigning og noen utfordringer på vei ned mot Dalevann. Avhengig av stivalget og hvor heldig jeg er...

Det var meldt sol og opphold. Nettopp slik vær jeg liker på denne turen. Nå var det muligens noe våtere enn det burde være, men vanntette sko pleier å redde dagen.

Det var andre på tur denne dagen. Ikke like mange som på en god dag, men en del ville mot Dalsnuten. Veien og stien mot Resasteienen tar også innover mot Dalsnuten, men heldigvis ikke over toppen.

Første mål: Resasteinen. En drøy bakke opp, og litt «spennende» for meg som ikke liker høyde. Andre løper både opp og ned. Ikke forstår jeg det går godt, men jeg ikke hørt om noen som har skadet seg her. Jeg går likevel «forsiktig».

Den T-merkede stien fortsetter opp til Skjørestadfjellet og videre – ned og opp – til Jødestadfjellet og så skikkelig bratt ned til Dalevatnet. Opp gjennom årene, og det er blitt noen år etterhvert, har jeg forsøkt å finne beste måte å komme fra Skjørestadfjellet til Dalevatn.

Det er enkelt å unngå bratthenget på nordsiden av Jødestadfjellet. Det er bare å ta til høyre – mor nord – nede i dumpa på en liten myr og rundt en kolle. Rett over myra, som bare er 100 meter, går det god sti. Problemet er at denne stien , som går over i en skogsvei, svinger mot øst. Stikk motsatt retning av hva jeg skal. Jeg vil mot vest og Dalevatnet.

Jeg har noen ganger kjempet meg gjennom granskogen og kommet inn på den T-merkede stien oppe i lia. Etter hvert har jeg lært at det lønner seg å følge skogsveien til den treffer en vei som gå mot Dalevatn. Problemet er at veien forsvinner et stykke nede i lia.

Sist jeg gikk her holdt jeg mer mot nord rett etter at jeg hadde krysset en grøft, og kom ned til vannet ganske greit. Denne gangen fulgte jeg samme opplegg, bare mer mot nord og kom inn på en traktor»vei» som nedover. Og nede ved vannet var det ikke langt til stien.

Tidsmessig er jeg i tvil om dette stivalget går kjappere enn å ta rett over Jødestadfjellet og ned, men det er i hvert fall ingen bratte skrenter med fritt fall til venstre.

Problemet denne gangen var all sorpa i veien. Jeg måtte gå inn i krattet for å komme fram, og plutselig var brillene vekk. Det tok litt tid før jeg fant brillene, de hadde havnet et stykke fra meg.

Fra Dalevatn fulgte jeg veien ned til Kjerdal og videre ut mot Dale. Så var det stien opp mot Dalsnuten/Revholen. Jeg gikk og tenkte på om jeg skulle legge turen om Dalsnuten – 300 høydemeter lengre oppe.

Det ble til at jeg tok turen over toppen. Det gjorde turen til en «langtur» med en del høydemeter. Jeg var godt fornøyd med dagens tur da jeg sto ved bilene, mer enn tre og en halv timer etter at jeg hadde startet.