Himmel og hav.

Søndagstur som fortsettelse på dagen før.

Samme sted, men motsatt vei. Og i et helt annet vær.

Det var ikke vanskelig å bestemme søndagens turmål. Fortsatt var alt utenfor kjøkkenvinduet dekket av et tynt lag med is. Det var også kuldegrader på morgenen. Lenge før vi tok ut i halv ellevetiden, hadde det imidlertid begynt å regne. Det silte ned, mer korrekt.

Og det ble ikke mindre glatt med regn oppe på isen.

Men selv regn og noen få varmegrader var ikke nok til å ta knekken på isen og snøen.

Da er det bra å vite at nede på Hå er det nesten ikke snø og is i det hele tatt.

Vi ble to også på søndagens tur. Broderen ringte. Han kjørte. Nedover mot Hå fikk vi en skikkelig bøye, som gikk mer og mer over til slaps jo lenger sør vi kom.

Skikkelig ufyselig drittvær.

Vi ble fort enige om å ta turen i motsatt retning av i går. Det gjorde at det verste været var over da vi steg ut av bilen ved Varhaug gamle kirkegård.

Og ikke lenge etter ble det opphold.

Det kom noen dråper et par ganger på turen. På tilbakeveien, etter Grødaland, ble det mørkt. Noen skrudde av lyset inne i skogen. Det trakk stor tunge skyer inn fra havet. De la seg som et teppe over oss. Vi var litt i forkant, og fikk bare en liten bøye i hodet.

På hjemveien, i bilen, ble det igjen skikkelig regn og vind.

Vi sendte alle gode turguder en spesiell takk for å ha holdt en beskyttende hånd over våre hoder denne dagen.

Det var ikke mange andre på tur en tidlig søndagsmorgen. Ved Kvilesteidn kom det en kar med hund i mot oss. Han tok opp på jordet, og ved hjelp av hunden fikk han samlet sammen sauene. Det er fascinerende å se en godt dressert hund i arbeid. For de som kan dette, virker det hele veldig enkelt.

Første del av turen var underlaget glatt, og vi gikk svært forsiktig. Etter hvert så tinte det slik at det bare var enkelte plasser det var glatt. Ved Hå gamle prestegard var det grønt og fint. Mesteparten av hjemturen kunne vi holde vanlig tempo og ikke tenke på underlaget. Det vil si at det fortsatt var is og snø i over “dinså” som gjorde at vi gikk litt forsiktig.

Jeg har en gang gått gjennom det tynne jord og gresslaget over “dinså” det virket temmelig bunnløst under-

Ordet “dinså” er lånt fra Garborg, men beskriver godt en myr med et tynt lag gress og jord over. Her “dinser” (rister/sjelver) overflaten når det passerer folk.

Søndagsturen ble fin den. Det så - bokstavlig talt - mørkt ut en stund. Men isen forsvant, og regnet holdt seg borte.

Vintertur langs sjøen i romjula.

　Is og snø hjemme, nesten bart på Hå.

Lørdagsturen er obligatorisk. At alt er glasert utenfor kjøkkenvinduet er ekstratilbehør.

Nå har det omtrent ikke vært frost så langt denne vinteren. Det har så vidt vært nødvendig å skrape bilen en gang. Så hvorfor frost etter nedbør, som gjør at alt blir dekket av en hinne med is, på en lørdag?

Vi tar det vi får.

Men med et såpeglatt underlag, er det ikke snakk om annet en å gå langs sjøkanten.

Håpet var at det på Hå, ikke ville være fullt så vanskelige forhold. Og heldigvis så stemte det.

Værmeldingen lød på fint vær, lite vind, men fortsatt frost. Denne gangen stemte det nesten 100 prosent.

På parkeringsplassen på Hå gamle prestegård var det tørt og helt greit. Ute i terrenget hadde frosten gjort bakken hard. Det var is og litt snø enkelte plasser, men egentlig ikke vanskelige forhold. Som vanlig var gjerdeklyverne steinglatte, og måtte forseres med forsiktighet.

Jeg hadde snakket med Bernt 2. Juledag. Vi gikk begge samme turen, men i motsatt retning, rundt Gruda, og møtte. Han ville gjerne være med på en lørdagstur.

Det var bare så vidt sola viste over høyden ved Obrestad fyr da vi startet. Og den kom ikke høyt på himmelen i det hele tatt. Det ble nærmest kveldslys da vi nærmet oss bilen igjen.

Hele dagen med mulighet for å ta solnedgangsbilder.

Det var kjekt å gå nedover mot Varhaug. Vi fikk sola i ansiktet og det var en stund siden sola hadde vært framme på den måten. Det var også en stund siden Bernt og jeg hadde gått tur sammen. Vi hadde en del å snakke om, og tiden gikk fort.

I bakken opp fra Obrestadhavn var det bart på gammel asfalt, men speilblankt på ny. Litt rart det der, men det finnes nok en naturlig forklaring. Over Komedelen og rundt Reimebukta gikk det i et greit tempo, Det var lenge siden Bernt hadde gått her nede i sjøkanten, og nybygget på Grødaland var nok mer dominerende i landskapet enn det Bernt hadde sett for seg. Halve skogen ved Grødaland var også vekk. Det er nok ikke mulig å stoppe utviklingen.

Da er det godt å komme til Varhaug gamle kirkegård. Her er alt som før med gamle gravstøtter i silhuett mot havet.

Vi måtte krype inn i inngangen på kapellet for å komme i le av trekken. Det trakk nok noe mer her nede i sør enn lengre oppe.

På vei oppover mot Hå, fikk vi trekken og sola bakfra. Det ble varmere med trekken bakfra, og jakken måtte opp og lua kunne tas av enkelte plasser.

Det var andre på tur denne dagen, men hvor folka i de tre bilene som sto parkert ved Obrestad var, fikk vi ikke noen forklaring på.

Avstanden mellom Hå og Varhaug er opp mot 9-10 kilometer. Til sammen blir turen nær et par mil. Det er en lang tur. Uten bakker og på vei/god sti for det meste, så går det likevel greit.

Det ble en kjekk lørdagstur.

Juletur med julestemning.

Reve stranden i selskap med bestyrerinnen.

Tur er greit. Men 1. Juledag? Og hvor lang, eller tung, eller spesiell må turen være for at den kan være med i loggen?

Bare lavmelt mumling om en tur fikk bestyrerinnen til å trekke øyenbrynene sammen. Det var mange på gjestelisten, og mye som skulle på plass før klokken fire.

En tur langs stranden fra Reve sørover mot Orre, måtte være mulig. Og om vi gjorde turen kort og var hjemme før ett, så kunne bestyrerinnen tenke seg å være med.

Det er ikke verdens lengste tur, men tar fort et par timer. Det er så avgjort ingen ekspedisjon, men løs sand kan være tungt nok. 

Ok, så ble det en tur langs stranden. Og som for andre turer, det som ikke er noter er glemt for alltid. En tur, i jula, langs stranden og med bestyrerinnen, skal med i loggen.

Nå hadde værgudene vært nådige med oss på Jæren. Det var stødd et lett lag med snø over landskapet. Alt var hvitt og rent. Julestemningen var til å ta å føle på. En av hyttene langs stranden spedde på julestemningen med å fyre i peisen, slik at peislukt og peiskos fulgte oss et stykke over de hvite jordene.

Det var ingen andre i sikte da vi tok ut, men som vanlig var det en del på tur som oss. Det er greit å brenne julefett, og gjøre plass for neste måltid på tur. 

Ute på Reve møtte vi en kar, godt utstyrt med store og tunge objektiver og kikkert, pluss et skarpt blikk. Reve er fuglereservat, og det er ikke uvanlig å møte folk som er spesielt interessert i å fotografere flest mulig arter.

På søndagens tur så vi ørn nede ved Hå. Jeg spurte derfor karen om han hadde sett ørn her oppe ved Reve. Han kunne fortelle at ørna holdt til ved elvene om vinteren. Det var der maten fantes. Og at det derfor var sjeldent å se ørn ved Reve, hvor det jo er et stykke til en elv.

Det er en forklaring på det meste, og jeg lærer stadig noe nytt, Og takk for det.

Det så en stund ut som om det skulle klare opp. Sola var fremme et lite øyeblikk. Men selv om klokke var 12 så var sola bare så vidt over horisonten. Her nede i sjøkanten er det fri sikt til vindmøllene på Høgjæren, Det må være minst et par mil i luftlinje opp til Synesvarden, og ikke et fjell i sikte. Det kan ikke være mange plasser i Norge hvor det er mulig å se så langt over land og ikke ha fjell i bakgrunnen.

På Revestranden fikk vi trekken i mot oss. Det kunne godt kjennes at temperaturen var under null. Og det ble fort “varmere” da vi snudde og fikk trekken bakfra.

De mørke skyene i horisonten kom fort og da vi nærmet oss Revehavn, dalte det små snøkorn. Ikke regn denne dagen.

Også andre ville utnytte forholdene. På Reve var det et par biler. En mann i vannet med brett og en på land en som holdt på å gjøre seg klar. Det kom et par biler til, men jeg tror ikke det blir direkte folksomt ute i vannet.

Et par timer langs stranden med julestemning, nysnø på bakken og snø i lufta, jo, denne turen bør også med i loggen.

Søndagstur i strandkanten.

Tre timers tur i regn.

Det ble en tur langs stranden fra Varhaug gamle kirkegård til Hå gamle prestegård og tilbake. Reserveturen måtte tas i bruk. Egentlig så ville det vært mulig å ta en tur rundt Li denne søndagen. Men med så pass mange turer på samme sted i det siste, fristet det med tur en annen plass.

Vi forsøkte først høgjæren, men der var det snø og regn.  Og hverken broderen eller jeg syntes det var dagen for en tur der vi i tillegg til regnet måtte vasse i snø.

Broderen var dagens sjåfør – det var fortsatt morgenlys da v i tok ut, og bestemte turmålet.

Vi havnet på Varhaug gamle kirkegård.

En grunn til at vi valgte å gå langs sjøkanten er at vi begge misliker is og snø. Det er glatt og vanskelig å holde seg på beina. Et fall er ikke noe å trakte etter.

Denne søndagen var det like sleipt i stien langs sjøen som det antakelig hadde vært oppe i snøen. 

Det var omtrent umulig å få skikkelig feste utenom der stien var dekket med grus og småstein. Beina bare spolte, og det ble glipptak hele turen.  Jeg tok et par uoverveide steg noen plasser, og foten bare skled videre frem. Vondt og ubehagelig. Det var omtrent ikke mulig å gå på en «normal» måte.

Årsaken til det vanskelige underlaget var selvsagt regnet. Det øste ned. Hele turen.

Nå var værmeldingen rimelig klar på at det ville komme regn i bøtter og spann. Og at det ikke ville holde opp så lenge vi var på tur. Jeg mente det muligens ikke ville regne like mye helt ute ved kysten. Ved returen kunne vi se at Bodlebekken hadde mye større vannføring enn da vi passerte på vei nord.

Jeg mente at det måtte ha kommet mer regn lengre inne i landet for at bekken skulle ha steget så pass.

På vei nordover mot Hå, var det lett regn. Og bare opp mot frisk bris. Vi fikk været inn på tvers, og kunne til en viss grad «overse» det. Der vi fikk regnet og vinden bakfra, var det mulig å ta av hette. Men ikke lenge. Med regn og vind inn fra venstre, så måtte hetta på igjen.

Vi hadde ventet å kjenne vinden skikkelig over Kommedelen, men selv der var vinden grei.

Ved Obrestad havn kom det en bil og vi kunne se at de tok på turklær. Det var ikke bare oss på tur denne dagen.

Helt ute ved Hå gamle Kirkegård krøp vi litt i le for vinden og fikk i oss noe saft.

Vi møtte de andre vi hadde sett ved Obrestad, på tilbakeveien og fikk en liten prat. «Folk fra Bryne er på tur i all slags vær»….. 

Det første stykket etter at vi hadde snudd gikk greit. Vind og regn kom bakfra.

Det blåste opp etter hvert, og det ble mer og mer regn. Over Komedelen på tilbakeveien, var været så avgjort ikke det samme som bare 30-40 minutter tidligere. Hardt regn og vind opp mot liten kuling.

Tilbakeveien ble en våt opplevelse.

Som så ofte før, glemte vi vær og vind. Turen er så pass lang at den tar på. På slutten av turen kjentes det i beina og under fotsålen. Noe av dette skyldes selvsagt at vi ikke «trener» på å gå langt på hardt underlag. Det er ikke helt det samme som å gå ute i terrenget. Men turen tar selvsagt slutt.

Vi krøp inn på et toalett og skiftet til tørt tøy. Det var likevel en våt affære å få av det brukte tøyet. Alt var kliss vått. Det rant av jakken og sekken. Utstyret var flere kilo tyngre enn når det er tørt.

Det  ble søndagstur.

Kort dag, men med masse vær.

Dale/Li i stede for langs Jærstranden.

Denne lørdagen, og søndag, har minst dagslys dette året. Det lysner sent, og kvelden kommer fort.

Det var morgenlys til langt ut på formiddagen. Om sommeren kjører jeg ofte hjemmefra i nitiden, mens nå i den mørkeste delen av året, kan klokka bli nærmere elleve før jeg tar ut.

Hvor turen skulle gå denne lørdagen var det ikke mye tvil om. For første gang noe år ser jeg mulighet til å unngå turen langs sjøen før jul. Det er litt spennende å se om det virkelig blir mulig. Søndag gjenstår.

Inne i landet er det snø og is. Da må det bli så langt ut mot kysten som mulig.

Rundt Dale/Li.

Hjemme var det bart, og ikke antydning til frost. Gradestokken viste 3-4 grader. Værmeldingen var noe ullen, men nevnte nedbør og vind.

Lifjell var hvitt øverst, men jeg mente bestemt at det ikke var frost. Og det stemte.

Men vær var det. Hele spekteret.

Det startet med hagel. Så et lite mellomspill, hvor solen så vidt tittet gjennom skyene. Det fortsatte med torden og lyn. Så kom regnet.

Første delen av bakken opp mot toppen var uten nedbør av noe slag, men i det hårtustene stakk opp over småskogen, kom snøen. Og vinden.

 

Hva er det med værgudene. Må de slippe det dårligste været nedover ivrige turgåere helt øverst?

Det blåste og snødde skikkelig en stund.

Normalt tar jeg en liten stopp for å drikke litt på toppen. Denne gangen fortsatte jeg direkte videre.

Vel nede fra toppen, ble det igjen levelig, uten nedbør og vind,

Turen øverst ble egentlig mer spennende enn strengt tatt nødvendig. Stien helt oppe, går en god del over bare svaberg. Snø oppe på hagel er en dårlig kombinasjon. Ikke mye hold der nei.

Det ble å gå forsiktig å ikke ta noen uoverveide steg. Konsentrasjonen måtte være på topp. Som så mange ganger før, det går helst godt.

Heldigvis var det ikke så mye vann i bekkene. Nedover mot Dalevann gikk jeg midt i det lille som rant. Der var det i hvert fall ikke glatt. Men vått.

Det er bedre å bli våt på beina enn å havne på rompa.

Inne i skogen var det bare så vidt litt snø og hagel. Det ble derfor som vanlig småspringing nedover lia.

Det var bare en bil på Dale da jeg parkerte. Det var spor i mot i stien langs sjøen. Sporene kunne stamme fra joggesko, og siden folkene alt var vekk, så var sporene sannsynligvis fra noe som hadde jogget rundt.

Jeg kunne også se andre spor, men så ikke en kjeft. Ute på Einerneset kjente jeg røklukt. Antakelig noen som hadde overnattet og fyrt opp et bål.

Det var spor i snøen øverst. Det var med andre ord andre enn meg på tur denne dagen. Jeg møtte et hyggelig par nedunder toppen, men utenom disse traff jeg ingen.

Selv på den korteste dagen i året, med dårlig vær, er det mulig med en kjekk tur.

Søndagstur i vanlig vintervær - regn, vind og 6-7 grader.

Rundt Dale/Li.

Det var aldri tvil om hvor søndagsturen skulle gå denne dagen. Med regn og vind, det var meldt om kuling, så er en tur rundt Dale/Li et godt valg.

Og det selv om jeg tok samme turen på lørdagen.

Turen rundt Dale/Li går så pass «beskyttet» at vinden sjelden er en hindring. Helt øverst går stien over noen eksponerte kanter, men selv der er vinden sjelden så sterk at det medfører problemer.

Nå har det hendt at jeg faktisk har krøpet for å komme fram, men det er svært sjeldent.

Det er lettere å komme seg ut på tur når andre også ønsker å være med. Denne gangen ble det broderen og jeg.  

Det var regn på ruta innover mot Sandnes, og regn eller helst yr hele turen. Ikke mye nedbør. Det var det heller ikke meldt, men det var nok til at hetta måtte være på store deler av turen.

På Dale var det få biler. Det kom en kar springende i det vi startet, og vi kunne se sporene etter ham, store deler av turen. Utenom denne karen, som sprang adskillig fortere enn det vi gikk, så møtte vi ikke mange.

Det var folk på toppen da vi kom opp. De hadde kommet opp veien. Med vinden hylende rundt hjørnene, så fant vi le rett ved disse, og vi fikk en liten prat.

Nede ved sjøen var vi i le for vinden, i bakken opp mot toppen kunne vi kjenne at det blåste, og helt øverst tok vinden slik at det kjentes. Men den kom aldri over stiv bris – utenom i noen skikkelige vindkast. Nedbør hele veien.

Og alt vannet gjorde både steiner og røtter glatte. Broderen lånte et nesten nytt på Alfa Walk King. Og han hadde virkelig problemer enkelte ganger. Mine Walk King som er godt brukt, for ikke å si slitt, hang noe bedre. Det er underlig at ikke skofabrikanter kan få laget sko som henger på vått fjell. Jeg har prøvd mange forskjellige skopar, men ikke funnet noen som henger.

Når skoene er nedslitt, og egentlig moden for utskifting, da henger de. Det gjør at jeg velger å gå med sko som lekker gjennom Gore-Texen heller enn å gå med nye tette sko.

Nå har jeg gått med våte sokker i mange år, det kjennes egentlig ikke så ille ut. Alt blir en vane.

Det tar selvsagt tid å gå forsiktig. Nå går det vel naturlig saktere etter hvert, men…. 

På vei ned bakken, nesten helt nede ved Dale, møtte vi en gammel kjenning. Jente på tur alene. Nå har vi møtt vedkommende en god del ganger, og det er alltid like hyggelig å få en prat om fjell og forhold og felles kjente.

Denne dagen var det nok bare vi og hun som tok turen rundt Lifjell.

Fortsatt rundt Dale/Li.

Desembertur i bra vær.

Det blir normalt en del turer rundt Dale/Li i desember. Snø og is stopper ofte turer andre plasser. Reserveturen er langs sjøkanten fra Hå gamle prestegård til Varhaug kirkegård.

Det har til nå , hvert år alltid blitt en tur eller flere langs sjøen, før jul. Dette året har det så langt vær mulig med en tur rundt Dale/Li - heldigvis. Det er tross alt en liten smak av fjell og hei over toppen, Og det selv om turen går “midt” i Sandnes.

Så selv om det blir mye gjentakelse, så er en tur rundt Li bedre enn å vasse i snø eller gli på glattå.

Værmeldingen var egentlig bra. Lite nedbør og vind, og temperatur over null. Og det var nøyaktig det som ble servert. Bedre vær enn det vanskelig å få til midt i desember.

Oppklaring betyr ofte frost, og mer varme gir regn - i bøtter og spann…

Med såpass bra vær, hadde jeg ventet en del folk på Dale. Det var fire biler, men jeg kunne ikke se en kjeft. Det var ikke spor av folk utover mot Einerneset.

Det er med andre ord mulig å gå fjelltur midt i Sandnes uten å se særlig mange mennesker. Denne dagen møtte jeg bare et par ved Dalevann, og et annet par helt nede ved parkeringsplassen. De spurte om veien, og var antakelig på Dale for første gang.

Så sent på året står sola lavt. Selv om sola kom gjennom skydekket enkelte ganger, var det ikke sol der jeg gikk. Dalsnuten sørget for det. Over fjorden lå Stavanger i solskinn inne i mellom.

Og for de som ønsker Kristtorn til Jul, er det fortsatt masse bær på et par busker ute ved Eienerneset. En liten time spasertur hver vei - eller en lang halvtime - men gratis.

Selv om det ikke var regn på turen, fikk jeg noen skikkelige hagelbøyer i hodet. Det smalt godt i hetta en liten stund. Det ble hvitt, men det smeltet fort nede. Oppe lå det fortsatt da jeg kom dit.

Ofte får jeg det verste været øverst. Denne gangen var det motsatt. Varmen manglet. Det kan ikke ha vært mange gradene over null, men utenom det, samarbeidet været.

Litt sol og tørt berg, og nesten ikke vind.

I “den fordømte bakken” opp av Øksendal før bakken ned mot Dalevann, er det en liten rund pytt på et svaberg. Og til nå i år har denne pytten ikke hatt snerk. Det har rett og slett ikke vært frost nok til at isen har ligget til jeg kom der. Det blir litt spennende å se om vinteren holder seg vekk til over Jul. For første gang på minst 20 år.

På veien hjem fra turen måtte jeg kjøre forsiktig et stykke veien var dekket av sludd og hagel. Jeg hadde ikke kjørt mer en noen ganske få minutter, så det var ikke langt fra at jeg hadde fått styggværet over meg. Men denne dagen kom nedbøren svært lokalt, og ikke der jeg gikk…

Søndagsturen som det nesten ikke ble noe av.

Dale/Li.

I overgangen mellom høst og vinter er det ofte en dag med skikkelig dårlig vær. Regn og is som smelter. Våt snø oppe på is. Eller snø og vind.  I verste fall, en kombinasjon av alt. Dårlig vær kommer i mange former.

Når slikt vær treffer en lørdag eller søndag, hender det at turen må avlyses.  Søndag var det vær. Regn, noe vind og lav temperatur. Og i tillegg blir det jo ikke lyst før langt ut på formiddagen.

Men det har jo regnet før. Det har også blåst tidligere, og temperaturen var da over null. Det ble jo lyst, så vidt.

Det var ingen grunn for å sitte inne og se ut på været. Det var bare å komme seg ut. Som vanlig er været ikke så ille så jeg tror.

Med regn og vind, og dårlig motivasjon, fant jeg det best å ta en kjapp tur. Og da måtte det bli en gjentakelse av gårsdagens tur rundt Dale/Li.

Det regnet. Skyene hang mørke og tunge utover Jæren. I vest var et en liten lysning, og værmeldingen mumlet noe om bedre vær utover dagen. Motivasjonen ble ikke bedre.

Litt på trass satte jeg meg i bilen og kjørte til Dale. På med hetta og inn i skogen.

Det var så avgjort ikke samme turen som på lørdagen. Det var vått. Vann i alle pytter og det som dagen før var en liten sildrebekk, gikk stor.

Forholdene var likevel ikke verre enn på mange tidligere turer. Det hjelper også å ha regnværet i ryggen utover svabergene langs fjorden. Men når regnet går over til hagel som smeller i hetta, må det være lov å lure på om det var smart å dra på tur.

Og nok en gang kunne jeg konstatere at einerbusker i regnvær innholdet store vannmengder som de gavemildt drysser over skyldige og uskyldige på tur.

Det gikk trått til å begynne med. Jeg tok det med ro. På Einerneset kunne jeg ta opp hetta, og ikke lenge etter ble det nærmest opphold.

Lenge før det, hadde jeg glemt alle tanker om peisvarme og hvor bra det kunne være å legge beina på bordet å se ut vinduet på styggværet.

Det ble som vanlig kjekt å være på tur.

Men vått var det.

Oppe på toppen kunne jeg se deler av Sandnes bade i sol. Rett over meg hang fortsatt skyene. Det var adskillig kaldere øverst, og antakelig ikke mange gradene over null.

Det var ikke mange andre på tur denne søndagen, jeg traff ingen på nordsiden, og først etter å ha begynt på nedturen fra toppen traff jeg på et par. I tillegg kom det en kar oppover lia i god fart litt senere.

Det ble tur denne søndagen også. Selv om motivasjonen var på bunn i starten, ble det greit. Og jeg var jo tross alt heldig med været. Regnet kom tilbake senere på dagen.

desembertur i fint vær.

Lørdagstur rundt Dale/Li

Værmeldingen var riktig raus, og lovet godvær på lørdag. Det ville være overskyet framorgenen av, men klare opp etter hvert.

Og ennå bedre, temperaturen vill være godt over null. Den bestillingen overså værgudene, og leverte rundt nullføre på morgenen. Spinnglatt på de veien som ikke var saltet.

Jeg hadde ikke helt bestemt hvor lørdagsturen skulle gå. Med null grader, er det ikke vanskelig å velge nok en tur rundt Dale/Li. Det er rette plassen under slike forhold.

På Dale var det en god del biler. Jeg talte 23 stk. Det er omtrent det samme som det pleier å være. Men ikke en lørdag i midten av desember med frost. Jeg trodde det muligens var en “fellestur” på gang, men så ikke slike folk.

På skogsveien var det is på pyttene, men ute i terrenget var det ikke problem med is.

Svabergene ble forsert med små og forsiktige skritt.

Det kom en kar i mot. Han jogget, og må ha brukt kort tid. Han nevnte en halvtime til toppen.

Og kunne også fortelle at det var litt glatt øverst, men helt greit å komme fram.

Normalt er det mer is og frost på nordsiden. Ikke denne dagen. Det var helt greit til oppe på snaufjellet. Der var det igjen is.

Et stykke oppe i bakken så jeg en kar like under meg på myra. Han kunne nok se meg som stavret oppover. Denne gangen konsentrerte jeg meg om å holde jevn fart og ikke ta i for mye. Det gjorde at jeg i hvert fall ikke ble forbigått.

Å holde karen bak var en ting, men det kjentes godt øverst at jeg hadde tatt i. Det var nødvendig med en liten pause, før puls og bein igjen var klar for innsats,

Sol og frost øverst. Spinnglatte gangveier, og is på enkelte steiner. Men her har jeg gått så pass mange ganger at jeg uansett kan komme fram.

Nedover mot Dalevann kom det først en kar og så en til.

Det var dagen for gutta-boys. Alle jeg traff var hannkjønn på tur alene. Og ikke en hund å se. Litt utenom det vanlige.

Dalevann hadde så vidt en liten snerk. Årets første is, men den ble ikke liggende lenge.

Bakken ned fra Dalevann til Dale er grei i tørt vær. Da er det bare å gi på. Og nede ved bilen var det helt greit å skifte til tørre klær. Nå hadde temperaturen steget til 4 grader, nesten sommertemperatur.

Oppsummering av turåret 2014

Det burde ha vært flere turer.

Da var det tid for en liten oppsummering av 2014. Det er fortsatt noen uker til nyttår, men jeg har ikke planlagt noen lengre turer. Det blir heller ikke noen overnattingsturer. Frost og is setter en stopper for det.

Korthistorien er 31 overnattinger på Blåfjellenden, og i tillegg 10 turnetter andre plasser.  Omtrent som normalt.

Januar ble som vanlig, bare mer. Det ble mange treningsrunder rundt Dale/Li. Det var lite vinter – lite snø. Jeg hadde ikke en tur på ski. Det er litt uvanlig.

Februar ble det også en god del turer samme plassen, men da godt ispedd noen turer på høgjæren. 

Vanligvis blir det en del turer helt nede ved sjøen fra Hå til Varhaug i løpet av januar/februar. Dette året ble det kun en gang.

Det ble ikke skikkelig vinter. Våren kom tidlig. Det ble tur til Bynuten helt i begynnelsen av Mars. Og ikke minst en tur inn i Fidjadalen også helt i starten av mars.

I heia herjet vinden og snøen. Det blåste og snødde en god del i helgene, og jeg fikk ikke til en tur inn til Blåfjellenden før langt ute i mars.

Påsken ble som vanlig tilbrakt på Blåfjellenden. I strålende vær (- torsdag) og nok snø.

Sommeren kom tidlig. I midten av mars noterte jeg den første sommerturen. I fint vær og sol, fristet det med den tradisjonelle telt-turen inn i Fidjadalen. For første gang ble det varmt i soveposen.

Mai ble brukt til å gjennoppdage Madland. Både Hanklatjørnø/Maribakken og Tverromdalen sto på programmet. I virkelig godt sommervær var disse turene avgjort bra. Madland fortjente en ny runde.

Dette året forsøkte jeg en trugetur innover heia. Det var mye tyngre å gå på truger enn jeg hadde trodd. God lærdom å ta med videre.

I begynnelsen av juni fikk jeg anledning til å ta med barnebarn og svigersønn til Viglesdalen. Et av årets absolutte høydepunkt.

Tradisjonell sommerferie på Nilsebu. Dette året med innlagt besøk fra barn og barnebarn. Selvbetjent turistforenings hytte og barnebarn er en utmerket kombinasjon. Hyggelige dager i godt selskap. Været gjorde nok også sitt, mye sol og sommer. Vi fikk fisk.

Med fri stort sett hele juli, ble det anledning til å besøke en del andre hytter til STF. Bestyrerinnen og jeg tok turen over heia fra Grydalslegå til Grautheller. En ny tur for oss begge. Det som huskes best er lyn og torden på vei inn.

Heldigvis ble det også tid til de vanlige turene, mot Flørli, ned Fidjadalen, og over Strålausheia.

Ferieturen fra Lysebotn til Langavatn, Blåfjellenden og ned til Flørli, er også årevis.

2014 var det fint vær store deler av sommeren og til lang ute i august. Det var dager med regn, men det er godværet som vil bli husket.

September ga fortsatt en del fine dager, og spesielt et par av fredag/lørdags turene til Blåfjellenden vil bli husket. Å sitte i sola på terrassen ut over kvelden, er skikkelig avkobling.

Oktober ble en vanlig høstmåned med varme dager, men også dager med nærmest vintervær. Som oftest slutter sesongen i heia i månedsskiftet oktober/november. Dette året ble det anledning til flere turer til Blåfjellenden i november.

Hele måneden gikk, uten kulde og is nede i lavlandet. Den varmeste novembermåneden hittil, påstår ekspertene. En varm november er ikke meg imot.

Desember har startet som november uten snø og is, men med mye vind.

søndagsturen Dale - Li

I godt tempo.

Så var det tid for søndagstur. På grunn av 92 års dag, måtte vi være tidlig tilbake. Heldigvis hadde bestyrerinnen sagt seg villig til å ta en av oppgavene i forbindelsen med feiring, og det ga oss anledning til å komme på tur.

Men kjapt – takk.

Og da må det bli Li-Dale igjen. Den turen kan gjøres på godt under tre timer. Lørdagens vær var avløst av mindre vind men noe nedbør. Nå lovet YR at regnet ville stoppe ut over formiddagen. Storm var ikke like sikker.

Det ble mindre og mindre regn på bilruta innover mot Sandnes. På Dale var det opphold. Og inne i skogen var det mildt. Egentlig alt for varm for vinterklær. 

Selv om det er helt i slutten av november. Det har heller ikke, så langt, ikke vært frost i lavlandet. Det er ikke snø i høyden og ski har ikke vært på tale til nå. Jeg vet det har gått folk på beina innover mot Sandvaten i helgene.

Det er litt for ekstremt for meg – alene innover til en tom hytte, med is og snø?  

Da er det bedre med en søndagstur nærterrenget. Og denne søndagen var det bare greit. Forholdene var bra. Det var ikke helt tørt, men heller ikke mye vann. Og vi slapp å tenke på hvert skritt. Det blir enklere slik.

Utover langs sjøen kan vi se mot fjellrekka på andre siden av fjorden. For fjorten dager siden var det et malerisk syn med sol og hvite tinder. Nå var det bare grått i grått.

Vi stoppet ved Einerneste og tok en sjekk på kristtornen. Den sto fin og grønn og med røde bær. Dette året har fuglene hatt nok mat til å la bærene henge. Bestyrerinnen kommer nærmere jul antakelig å ønske en bukett. Det gir god anledning for en tur.

Da vi nærmet oss Bymarka nevnte jeg for broderen at en gjeng sprang forbi meg for 14.dager siden. Og samme gjengen kom travende omtrent på samme plass. De fortsatte opp bakken. Ikke i et forykende tempo, men så avgjort imponerende for oss som kom halsende etter med små og forsiktige skitt. 

Litt oppe i lia kunne vi se andre nede i bakken. Disse sprang også forbi oss, men først helt opp, etter at vi hadde hatt en stopp. Mer inspirerende for oss gamlinger – vi klarte «nesten» å holde følge.

Vi så ikke mange andre på tur denne dagen. Men nede på parkeringsplassen var det adskillige biler.

Det var egentlig litt underlig. Vi burde ha truffet en del. Forholdene var gode, det var en del bil og vi hørte folk, men så få.

Og nede på parkeringsplassen var det mulig å skifte til tørre klær uten å krype li le for været. Det er en grei forskjell.

Høgjæren - en kald tur.

Vind, vind og mer vind.

Fredag var det høst-tur. Lørdag var det mer snakk om vinter. Og det selv om turen egentlig gikk i lavlandet. Om høgjæren kan kalles lavlandet.

Det blåste.

Hjemme var det 5 grader og helst lite vind. Jeg kunne tenke meg en enkel tur.

Høgjæren er normalt enkel, men ikke denne lørdagen. Ikke det at turen ble vanskelig eller farlig, men mye tyngre enn den pleier, og den krevde at utstyret var i orden.

På parkeringsplassen ulte det rundt bilen. Temperaturen var bare så vidt over null. Det var ikke tegn på frost, men svinkaldt.

Lav temperatur og vind er ingen god kombinasjon. Det krever at klær og utstyr er i orden. 

Heldigvis hadde jeg tatt på vinterklær. Det vil si lang under og fleecemellomlag. Jeg føler at mye er gjort om bare hodeplagget er tilpasset forholdene, og denne dagen hadde jeg med vinterlokket (sivil utgave av BF).

Jeg hadde ikke med vintervanter. De lå igjen på hylla i gangen….

Redningen ble to par vanlige billige vanter av typen to par for 39.90. Normalt blir jeg jo så varm på hendene at det holder med et par, denne dagen beholdt jeg begge parene på, hele turen.

Opp den første bakken var det kalt. Og det var tungt. Normalt går det greit å gå her, bakken er passe bratt, slik at jeg blir god og varm.

Denne gangen blåste det godt i mot. Det ble å ta det med ro oppover. Og selv om pusten gikk, så ble jeg ikke skikkelig varm. 

Heldigvis går stien litt i le av en skogdott øverst. Det gjorde at jeg fikk orden på klærne - helt oppkneppet og hetta på.

Etter en stund så blir jeg vant med vinden og kjølen. Turen blir som vanlig kjekk.

Oppover mot Synesvarden merktes vinden igjen. Det var ikke mulig å gå i vanlig tempo. Movinden tok virkelig i enkelte plasser.

Nå var nok ikke vinden over liten til sterk kuling, men det er nok på åpne høgjæren.

Nedover mot Holmavatn fikk jeg vinden i ryggen, og anledning til å se meg rundt.

Det var faktisk noe å se på. Sola tittet frem mellom mørke skyer, og på denne tiden av året er sola ikke langt over horisonten.

Den lave sola farget heia gylden. Det minnet enkelte plasser om fargen på gammelt lær. Alt det brune fikk liv. Og kulden og vinden ble glemt en stund, det var tid for å beundre naturen, Selv så sent på høsten gir naturen opplevelser som er verdt å ta med.

Steinkjerringå satt ensom og ventet på besøkende vandrere. For meg ble det en kort visitt før jeg snudde og tok fatt på veien tilbake.

I medvind det første stykket.
Oppover fra Holmavatn mot Synesvarden fikk jeg igjen vinden i fleisen. Vinden var nok noe sterkere nå enn tidligere. Det ble å kjempe seg oppover.

Det burde liksom ikke være så mange folk på tur denne dagen. Jeg gikk forbi to jenter på veien, i tillegg hadde jeg truffet en kar på toppen. Det var også en del folk med hunder et par plasser.

Været er ingen hindring.

På parkeringsplassen skiftet jeg ikke på tørt tøy. Å ta av seg på overkroppen i kald vind virket ikke særlig fornuftig,

Jeg sto under varmt vann en stund da jeg kom hjem, før varmen vendte tilbake.