Fidjadalen vårens gavepakke lørdag 8.mars

Gammel sti, men kun egne spor.

Som for omtrent hele Norge, så har det vært en mild februar. Krokus og snøklokker titter frem i hagen, og jeg titter på værmeldingen. Denne dagen ble det lovet bra vær. Ikke nedbør, som er bra. Ikke vind, som er bedre. Og sol, i vertfall tidlig på dagen, ikke dårlig det heller.

Bestyrerinnen gjør motsatt av trekkfuglene, hun er dratt til ”syden”, Denne gang Grand Canari.

Det gir mulighet for en lengre tur, ikke det at jeg ikke kan ta langturer til vanlig, men nå er det engang slik at arvingene stikker innom for å sjekke ”ståa” ( arven?) lørdager, og det er jo kjekt å være tilstede.

 

Jeg vurderte en tur til Blåfjellenden, men så god var ikke værmeldingen. Det har jo omtrent ikke vært vinter til nå i år. Det er kommet store mengder nedbør, men som regn nede i lavlandet. Det har blåst – stort sett hele tiden. Men denne dagen ble det bare meldt om bris.

Hva med Fidjadalen?

 

Er det mulig å komme inn til Huldrehaugane, så tidlig som i begynnelsen av mars. Jeg sjekket gamle turrapporter. Så tidlig hadde jeg ikke vært innover noen gang. Et forsøk verdt, tenkte jeg.

Det var flom i elvene nede i lavlandet. Oppe ved Eikeskog gikk elva stor, men ikke så stor at det ville bli problemer i ura – mente jeg. Det var jo bare å forsøke.

 

Det lå fortsatt snø og is nede i juvet ved Månafossen, Det var noen små flekker med is i stien opp mot Mån. Fonna før selve garden var på plass, men den var ikke særlig stor. På flatene ved Mån var det vann, mye vann. Det ble nesten å vasse bortover flyene.

Det er et lite parti hvor elva går kloss i fjellet. Her hender det at det blir å henge i fjellveggen for å komme forbi.  (En gang jeg drev å klatret i opp og ned i berget her, gikk det et følge over haugen, og kom før meg.  Det er ikke mye å spare på å henge i veggen.) Denne gangen gikk det greit å balansere på noen steiner langs berget.

Det hender at folk spør hvor det finnes steder der de kan være for seg selv. Fidjadalen kan være et alternativ. Denne lørdagen var det ingen andre på tur i dalen uten om meg. Kun egne spor ut og inn. Litt ensomt, og jeg var litt mer forsiktig enn vanlig. Det er ikke mye dekning inne i dalen….

 

Jeg gikk inn til forbi Månastødelen og ned til elva. Det er tydelig at også andre liker å ligge i telt her, jeg talte ikke mindre en 7 bålplasser.

For mange år siden var det bever litt lengre inne, jeg sjekket, men så ikke spor.

Så langt hadde været vært bra, ikke veldig varmt, men fint vårvær. Men etter hvert ble himmelen i vest stålgrå og det var tydelig et værskifte.  Jeg tok en liten pause ved Månastødelen, og kunne kjenne at det hadde blåst opp. Det virket kaldere, men det kan skyldes vinden.  Pausen ble ikke lang.

På tilbakeveien over slettene fikk jeg vinden i fleisen, og da ble det såpass kjølig at jeg helst burde ha tatt på jakken. 

På toppen før bakken ned mot parkeringsplassen, ble det en liten pause og et tilbakeblikk på turen.

Til å være så tidlig på året var det en fin tur. Et godt gjensyn med dalen. Teltplassen ved elva ligger og venter på besøk, og Månastødelen var akkurat som før. Bjørka er fortsatt bar og det flere måneder til heggen blomstrer og lukta av hegg legger seg som et teppe, men det er håp – om flere turer i Fidjadalen.