Søndagstur i arboretet.

En litt annerledes tur. 

Sol og sommer. Dagen var avsatt til en skikkelig søndagstur. Vådlandsnuten lå å ventet. Så kommer synsforstyrrelse og sikksakklys.  Migrene. Heldigvis bare noen få ganger i året, men typisk for våren.
Det er ikke noe særlig å ta ut på tur med.

En omlegging av planer ble nødvendig. Det ble noe jeg har gjort mange ganger tidligere, men som jeg antakelig ikke får anledning til å gjøre så fryktelig mange ganger til.

Jeg gikk tur med min mor.  

Ikke uvanlig det. Bortsett fra at min mor blir 92 til høsten. Det er ikke så mange på den alderen som fortsatt er i sving, og av de heldige som fortsatt er blant oss, er det nok en god del som har fast opphold på sykehjem, eller ikke er i stand til å komme seg ut på egen hånd.

Min mor er fortsatt oppegående og sprek nok til en liten tur.

Bestyrerinnen ble også med, og vi satte kursen mot arboretet i Sandnes. En kjent turplass for svært mange, men totalt ukjent for meg. Jeg hadde ikke vært der før i det hele tatt.
Et slik turområde med faste stier, nærmest vei, og med servering av vafler til verdig trengende, finnes antakelig i nærheten av de fleste større byer. For meg ukjent terreng.
Det har aldri falt meg inn at det er mulig med tur i en slik setting. Og jeg var nok en litt fremmed fugl i selskap med barnevogner og eldre med gåstaver. 

Før turen fant jeg fram et par med ubrukte Chrispi fjellstøvler.  Det burde være rette anledningen til å gå støvlene litt inn. Og jeg hadde med min gamle sekk – en Bergans Helium. Ganske solbleket og med noe slitasje rundt omkring. Det mangler en spenne, og den er nok ikke helt ren innvendig. Det gjør selvsagt sekken mer og mer ”verdifull” og vanskelig å skifte ut.  Det ligger en helt ny og slenger en eller annen plass i utstyrsboden.  Alt i alt ikke helt stilen til flertallet av turfolket.

Det var sommer, kortbukser, lyse skjørt og små overdeler dominerte.

Det ble selvsagt ikke lange turen, men vi var da ut i over en time. Og det var en del å se på. Her inne i skogen, godt og lunt, fantes det blomster jeg aldr har sett før, i godt selskap med hvitveis og hestehov, som jeg har sett før.  Bare litt i le for trekken og med sol i bakken bak, kom temperaturen godt over 25 grader. Vi har hatt sommer uten slik varme.

For min mor var turen en mimretur. Her har hun gått mange ganger, og husker med glede turene sammen med sin bror. De tok ut på søndagstur i mange år, og hadde helt sikkert like stor glede av turene som jeg har av mine turer i heia.

Likevel burde jeg ha vært på tur innover, enten mot Bynuten eller  Vådlandnuten.  Nå ja, de toppene kommer til å ligge der i menge år, men….

Telt i Fidjadalen fredag til lørdag

Vår og sommer på en gang.

Det var ikke vanskelig å planlegge en tur inn Fidjadalen med telt og utstyr. Det var sommertemperatur og ikke snakk om regn eller vind. Perfekte forhold.

Og siden en telttur i Fidjadalen står i turplanene for 2014, ville det jo også være greit å få gjennomført utflukten.

Det ble litt kaos i pakkingen.  Hvem har rappet teltet, eller hvor i hekkan kan det ha gjort av seg.  Det meste ordner seg. XXL har mange gode tilbud.

På Eikeskog – parkeringsplassen var det en bil utenom min. Bakken opp til Mån er seig. Erfaringsmessig må den tas i rolig tempo for at det ikke skal bli alt for tungt på slutten.

Det er ikke mange årene jeg har dratt på den tradisjonelle teltturen i Fidjadalen så tidlig som 26. april. Og det har vært en del år hvor det har vært mer vinter enn vår inne i dalen på denne turen.  Jeg husker et år der jeg måtte skrape vekk snøen der teltet skulle stå. Dette året var det sommertemperatur, og for første gang –noe overraskende – var dunposen for varm.  Jeg lå i posen uten klær, og selv da måtte jeg lufte beina. 

Turen innover dalen fredags ettermiddag, ble en tur i godt selskap med våren. Sol og varme, og bjørk som bare så vidt hadde fått blader. Grønnfargen er spesiell akkurat på denne tiden. Lys og gjennomsiktlig. Senere blir grønnfargen mørkere og mer ensartet. Det var ikke mer blader på bjørka enn at det var lett å se fjellrekka innover dalen. Hvite av snø mot toppene, og med knall blå himmel øverst. Postkort stemning. Og turen innover dalen ble selvsagt lydsatt av fuglekvitter og bruset fra elva.
Den gikk stor, men det var ikke skikkelig snøsmelting fart i vannet.  Mot normalt, steg vannet fra jeg la meg og til jeg sto opp. Med sommertemperatur nede i dalen var det ikke rart at snøsmeltingen tok fart oppe i høyden.

Denne gangen prøvde jeg en ny variant når det gjelder middag. Jeg tok med en Fjordlandpakke. 

Det gikk selvsagt greit å varme denne på primusen, og også få maten på en tallerken. Folk kan få lov til å si hva de vil om Real Turmat, men Fjordland slår Drytec ned i støvlene på smak. Litt mer å bære på, men nesten like enkel å lage. Og ikke stort mer arbeid med renhold. Vannet som brukes til oppvarming av maten, egner seg godt til å vaske opp i. 

Som vanlig regnet jeg med å bli alene inne i dalen. Spesielt siden det var fredag, og værmeldingen var god for hele helga. Men ut på ettermiddagen kom det et par som slo opp teltet et stykke lengre inne på sletta. Jeg tok en tur bort og hilste på paret. De var fra Litauen, og hadde i utgangspunktet tenkt seg helt opp til Blåfjellenden.  Med bare to dager til rådighet, ville det bli en svært lang dagstur, å gå opp til hytta for så å komme seg helt ned til bilen på lørdagen. 

Jeg tok det med ro på morgenkvisten. Stekte egg og laget te. En rolig stund for meg selv. Og for en gang skyld fikk jeg alt krimskramset opp i sekken med plass til overs. Helt til jeg kom på at jakken, den hadde jeg selvsagt på, også skulle i sekken.  

Det ble en rolig tur tilbake. Ura er ingen utfordring i tørt vær, men med 15 kilo på ryggen, så blir det likevel å sette foten litt forsiktig ned. Det skal ikke så mye til for å smelle kne eller ankel i en skarp stein. Og de er det mange av. Jeg traff ikke et menneske før helt nede ved garden på Mån. I bakken, på min vei nedover var det en hel del folk som klatret mot fossen. På parkeringsplassen masse bil.

En tidlig telttur – uten flygende og stikkende gjester, og med sommertemperatur. Helt perfekt .

Sommertur i april

Bynuten i finvær.

Det måtte noen runder på telefon for å få på plass «søndagsturen» mandag 2. påskedag. Broderen var kommet ned fra hytta søndag. En annen bror hadde nevnt Bynuten. Og vi avtale å møtes på parkeringsplassen klokka 11.

Jeg hentet broderen, og vi kom litt forsinket til parkeringsplassen på Seldalsheia. Da kunne vi se vår yngste bror og kona oppe i bakken. Vi gjorde oss klar og tok i vei etter.  I bilen oppover hadde vi en liten runde på hva som ville være fornuftig bekledning. Termometeret viste alt over 10 grader, og det ville bare bli varmere utover dagen. Nå skulle vi opp i høyden – opp mot 800 moh, men det tegnet til å bli en sommerdag. I midten av april.

Vi startet i bare ullbolen, og jeg hadde ikke på annet hele turen. Broderen ble kald på toppen, og måtte bruke jakken noen minutter.

Vi kom litt på etterskudd oppover, og måtte ta i litt. For yngre brødre (som i tillegg hadde tatt det med ro oppover) gikk det mye bedre. For ikke å snakke om «den bedre halvdel» som virkelig var i stand til å holde tempoet oppe i bakkene oppover. 

Det var haugevis med bil på parkeringsplassen, men vi så bare noen få folk på vei oppover. Forklaringen kom da vi fikk et helt følge imot oss sånn litt over halvveis. De må ha startet tidlig.

Oppover bakkene ble det å henge på. Vi gikk fort et stykke. De verste kneikene må uansett tas i rolig tempo. Men det kom selvsagt en kar og sprang forbi i det vi tok fatt på en kneik av den bratte sorten.

På toppen var det utsikt, mye utsikt, og det kom en del folk mens vi tok pause. Dette var dagen for de unge og spreke…..

Snøen på toppene innover viser godt, Og fra Bynuten kunne vi se at det fortsatt var en del snø på Vådlandsnutane. Det var antakelig mer enn det vi normalt går på. Men det kan ikke være mange dagene med sol og sommer før mesteparten av snøen vil forsvinne. Vådlandsnutane blir et turmål forholdsvis snart. 

Det gikk greit nedover. Det kom selvsagt av at det var tørt, og mulig å gå på steinene uten å gli.

Et stykke nede i bakken ble vi stoppet, og spurt om vi hadde gnagsårplaster. Og – endelig – etter å båret på greiene i flere år var det noen som hadde behov for et plaster.

Det ble varmt nedover.

Folk på vei opp var sommerkledd. De fikk seg muligens en liten overraskelse på toppen. Der var trekken kald. Helt nede ved bilene, kom det en kar imot i bare kortbuksa. Jeg håper han hadde mer tøy i sekken, OG smørt seg med faktor.

Det var helt greit å få av skoene nede ved bilen, og det ble hellt innpå en del drikke utover dagen. Det viser at vi ikke er helt tilvendt varmen så tidlig på året.

Men fint vær hadde vi.  

Påsketuren 2014

Tradisjonen tro – til Blåfjellenden

Bestyrerinnen var aldri i tvil. Også påsken 2014 ville bli tilbrakt på Blåfjellenden. Etter som avreise nærmet seg, og værmeldingen ikke ble bedre, kom vi oss ikke oppover før tirsdag – mot normalt mandag.

Til gjengjeld var tirsdagen kjempebra, med sol og lite vind. Og helst kjølig – i hvert fall i forhold til resten av påsken.

Turen inn tar sin tid. Det er tung sekk, og en god del oppoverbakker. Bestyrerinnen har nye ski, smørefrie. De henger i oppoverbakker og har tilstrekkelig glid nedover.  På flatene går det derfor bedre enn med de gamle skiene, som aldri var riktig smurt. 

Og innover heia kommer påskestemningen snikende. Det er kjekt å tenke på at vi skal tilbringe en god del dager på hytta. Det vil forhåpentlig komme en del gjester, i hvert fall på torsdagen til komlemiddagen. Det vil antakelig bli lange – og litt kjedelige kvelder, der det bare er oss på hytta, og den eneste underholdningen kommer fra en skurret radio. NRK er godt å ha.

Og selv om turen inn ikke er mer en 8-9 km, så er det godt å komme fram, hive av seg sekken og strekke på beina. Det er alltid en del ting som må gjøres – sånn med en gang. Hente vann, sette på kjelen. Spa fram gangveier der det er mulig, og hente ting som trenges fra tilsynsrommet. Og ikke minst: fyre opp peisen. Det var litt rått i hytta, siden det ikke hadde vært folk de siste tre ukene. 

Og siden vi skal være fram til søndag, blir det en del ting ut over gulv og bord. Litt rotet, med andre ord. Maten må henges på knagger ute i skuten. Det kreler og kryper av små uskyldige dyr under hytta…

Første dagen får vi besøk av 6 stykk.  Til gjengjeld var vi alene neste natt. Torsdagen startet med regn og vind, og sluttet med snø og vind. Vi var spent på om det i det hele tatt ville komme noen til middag – gratis til overnattingsgjester. Ungdommen er ikke redd for litt vær. 5 ungdom i alder 14 til 17 kom innover. En del hadde vært inne til komlemiddag flere ganger tidligere, og litt vær holdt ikke den gjengen vekk. Middagen ble en hyggelig affære.

Og gjengen stilte med bløtkake til dessert. Slå den. 

Ungdommen tok inn på annekset, slik at vi hadde hovedhytta for oss selv natt til fredag. Dagen etter kom tre jenter innover. De var fra England, og ikke særlig fjellvant. Og de skulle videre mot Langavatn der de ville ligge i snøhule.

Det ble gjort en god del på hytta. Etter vinteren så uthuset, hvor bosset ble oppbevart, ikke særlig bra ut. Det krevde grundig renhold. Hytten måtte vaskes og støvsuger – første slangefører, det er meg.

Hyller og kroker må tas minst en gang i året, og det er alltid noe som trenges å gjøres med hytta. Denne gang ble det hengt opp et nytt teppe på veggen i annekset. 

Det blir tid til soling. Hytta er et turmål for folk på dagstur. Og en god del av turfolket er gjengangere år om annet. Siden jobben donerer kokekaffe, får de som vil ha, en kaffekopp eller to. Det blir selvsagt også en hyggelig prat. Lørdagsmorgen fikk vi besøk av Nils fra jobben. Han har hytte i Hunnedalen, og var på sin første skikkelige tur innover i heia.

Og sånn går nå dagene… alt for fort.  

Vi fikk besøk at et ungt par på lørdag. De tok inn på hemsen – med madrasser på gulvet, selv om rommene nede var ledige.

Søndagsmorgen ble det oppbruddsstemning. Det blir alltid litt hektisk siste dagen. Alle ting som er utsatt i påvente av en «bedre» anledning, må plutselig gjøres. Verktøy og utstyr må på plass. Hytta må vaskes ut og sekkene må pakkes.

Klokka ble noe over elleve før vi tok ut. Da var temperaturen alt opp mot ti grader. Det var selvsagt sol. Bakken opp er tung, men med noen stopp for å finne igjen pusten, så kommer vi – fortsatt – opp. 

På Leitevann var det påskestemning i bøtter og span. Sol og hvite vidder med et skispor mot horisonten. Denne gangen tok vi en omvei ned mot bilen. Det var så pass greit å være på tur at vi tok en ekstra runde rundt «kånedalen».

Vemodig stemning på parkeringsplassen. Nok en påske er over, og i det knallværet som vi hadde, kunne påsken godt vært lenger.

Trøsten får være at det ikke er lenge til sommersesongen.

Resasteinen og Lifjell 12. april

Kirkeklokker og fjelltur

Dagens tur ble innledet med kirkeklokker. Det ringte til ”preik” i det jeg tok fatt på de første bakkene.

Og det måtte bli en tur ute langs kysten denne søndagen. Inne i landet ville det ”pisse”regne. Men ute ved kysten skulle det være en del opphold.  Og det er ikke vanskelig å velge opphold fram for regn. Regn har jeg hatt nok av denne vinteren.

Det kan ikke være mange skikkelige fjellturer som går så nær sentrum av en av Norges større byer, som denne. Turen fra Dale til Resasteine og videre ned til Dalevann og så til Lifjell, bymarka og tilbake til Dale, vil normalt ta 6 timer. Står vinden fra vest, som i dag, så er det mulig å høre kirkeklokkene stort sett hvor som helst på turen.   

Selv om det ikke skulle regne noe særlig, ville det blåse. Nå tok værfolkene feil når det gjelder regn, og også for vinden. Jeg hadde ikke dråpen på meg, og vinden var så avgjort ikke av kuling styrke.

Med andre ord, det ble en bra tur værmessig.

Utover langs brinken tok vinden, og jeg måtte ta det litt med ro for å holde kontrollen. På kanten tok vinden så pass i at det kjentes litt skummelt. Med stup til høyre, fortrekker jeg å ha kontroll.

Fra Jødestadfjellet og ned til Dalevann er det bratt. For folk (meg) med en mild form for høydeskrekk, er det en utfordring.  Men jeg kom da ned denne gangen også.

Oppe i lia kunne jeg kjenne lukta av bål. Nede ved Dalevann satt det en gjeng og hadde varm kaffe klar. Det var unger og voksne.  Det var god turstemning rundt bålet. Jeg hilste pent, ønsket god tur ned og fortsatte mot Lifellet. Det var en del folk opp mot toppen, men så snart toppen var passert, ble jeg igjen alene. Det var spor – både samme vei som meg, og mot, men jeg så ikke folk.

Bakken ned mot Bymarka går greit, men det er en del meter ned, og med en del timer på beina, kjennes det i kneet etter hvert. Vel nede, og et stykke vider, er det en liten bakke med et tau til hjelp.

Pulsen kommer fort opp, når hele kroppen tas i bruk. Skikkelig pesing på toppen hører muligens med.  Fra Einerneset og inn er det bare 30-40 minutter å gå. En del av denne tiden blir brukt til å tenke på bakken opp i Revesdal.  Lurer på om det hjelper å tenke positivt?  Men jeg kom opp, og kunne ta fatt på det siste stykket inn mot mål… eh Dale.

 

På vei innover langs Gandsfjorden, står bjørka grønn. Det er kjekt å se, etter en ikke så lang vinter. Og så er det påskeferie i snøhaugen? Forstå det den som kan.

Sola kom fram i innspurten, bare for å skikkelig understreke at dette hadde vært en tur med godt vær. Men sorpet var det, buksa var skitten til langt over kneet. 

 

På høgjæren fredag 11. april

En tur som bør huskes.

Fredagens turen på høgjæren var en av de bedre. Nede ved bilen etter endt tur, hadde jeg  lyst til å løfte hendene over hode og si noen velvalgte ord, som : ”yes” eller  ”endelig”.

Jeg hadde gjennomført turen i godt tempo, det vil si med litt trykk på slettene, og pulsen opp mot topp i bakkene. Og det gikk lett. Det var lenge siden sist.

En herlig følelse.

Og ingen ting tydet på det ved start. Men først, hvorfor igjen en fredagstur?  Og som i forrige uke – forklaringen er enkel: værmeldingen.

Fredag skulle være bra, og lørdagen bare ”ræva”. Og slik ble det også. Bare det at fredagen ble bedre enn meldt. På høgjæren var det sol og skyer, litt vind fra vest, men ikke regn. Det var forholdsvis tørt i bakken, og fine forhold. 

Ved start var jeg egentlig innstilt på en rolig tur der jeg måtte ta det med ro i bakkene. Det har vært noen sånne i vinter.  Jeg var litt spent på hvordan det ville gå. Treningen på tordagskvelden gikk bare sånn passe, og det burde ikke være det beste utgangspunktet for en tur i høyt tempo.

Men det gikk lett opp de første bakkene, og  nedover slettene var det lett å holde tempoet oppe.

Jeg fikk vinden i ansiktet nedover mot Holmavatn, og det tok litt i over åskammene på turen mot steinkjerringå. Ute i havet mot vest var det blått, men innover land pakket skyene seg sammen og lengre inne var det mørkt og det så ut som det regnet. Men på Hørjærene var det sol og skyer om hverandre. Vinden frisknet til, og selv om det var nok med en tynn fleece utenpå ullblusen når jeg gikk, ble det fort kaldt da jeg stoppet for å drikke nede ved steinkjeringå. Jeg fikk vinden i ryggen i bakkene oppover mot Synesvarden.

Og helt som bestilt, var det to som startet et stykke før meg fra Holmavatn.  Jeg tok igjen den ene og kunne da selvsagt ikke slappe av. Godt var det, for etter en stund oppdaget jeg at vedkommende ”hang på”. Da måtte jeg selvsagt ta ut litt ekstra i de få skikkelige bakkene som finnes. Det ble godt ”pes” opp til toppen.  

Jeg hadde tatt på et par nesten nye Alfa Walk King. Og da bruker jeg normalt to par tynne strømper – Ullvang spesial, før de er inngått . Mot normalt et par strømper + ragger. Det ble litt for lite etter hvert, og jeg ble fort varm under forbladene, og på tilbaketuren kjente jeg det godt. Fra nå av gjelder det normaltilstander med disse skoene….

På Jæren er det vår. Grønne marker og bjørka står med blader. På gardene springer det lam og vipa tripper i enga.

Min tur gikk på brune Jæren. Oppe i høyden er det ikke mye lysegrønt å se. Men det er håp. Småfuglene triller uavbrudt, og heiloen piper sørgelig.  Denne dagen var det mye å glede seg over. Fint vær og gode forhold. Det er snart påske, og rett etter påske er det bare å begynne å sjekke hvor fort snøen forsvinner i heia.

Til topps i Sandnes 6. april

Vårtur

I en del år, har jeg satset på første turen til Bynuten i påsken, men i år har det blitt noen turer oppover. Det kunne passe med en tur denne helga.

Nå var ikke værmeldingen så veldig oppløftende, men i forhold til det været jeg har hatt på disse turene, burde det være fullt gjennomførbart.

Det var regn på bilruta oppover mot Seldalsheia. På parkeringsplassen var det surt. Men nå er det stort sett alltid surt om det blåser og regner – før turen kommer skikkelig i gang.
Men ikke langt oppe i bakken, måtte det tas et valg. Skulle jeg bli våt av svette eller av yr/regn. Det ble jakke av. Og ikke lenge etter, ble det opphold og brukbare forhold. Det ble å gå i skjortearmene omtrent til topps.
Det er selvsagt adskillig mindre behagelig helt øverst. Ikke er det skog, og det er tross alt opp mot 700moh. Men det er da ikke nødvendig å hive regn og vind i hode på uskyldige vandrere for det?

Dagens dårligste vær kom på toppen. 

Nedover roet det seg fort, og jakken kom igjen av, og nede på parkeringsplassen var det helt uproblematisk å hive av seg på overkroppen for å få på tørt tøy.

Det er vår.

Jeg gikk og kikket på bjørka. På de luneste plassene, var det tydelige knopper, og nede i lavlandet var det mulig å finne bjørk som var helt utsprunget. I opphold og nedoverbakke er det mulig å reflektere over verdens viderverdigheter. Og det er en egen stemning disse ukene før det igjen er sommer. Turåret er så vidt kommet i gang. Påsken venter, og etter det er det bare den siste snøsmeltingen som skal til før det – igjen – er mulig å komme opp i heia. Og selv om det omtrent er en måned for tidlig, gikk det på «kom mai du skjønne milde» nedover stien. Oppover bakkene blir pusten brukt til annet. For å strekke det ennå lenger, så gikk jeg og lyttet etter gjøken, omtrent to måneder for tidlig.

Med andre ord, skikkelig vårstemning. 

Det var en del folk og biler på parkeringsplassen, og det var andre som skulle til topps denne dagen.

Det ser ut som om rundturen blir mer og mer populær. Det var to partier foran oppover, og de hadde alle fortsatt videre da jeg endelig nådde opp.
På nedturen møtte jeg en gjeng. De kunne se toppen, men var ikke helt klar over hvor langt det egentlig var opp. De ble noe overrasket da jeg kunne fortelle at det ikke helt var havveis.

Og det var enda en grunn til å være i godt humør, Av erfaring vet jeg at det ofte går fort når jeg må holde igjen fra start. Ikke ta ut i full fart, men prøve å holde jamnt tempo oppover. Det gir litt krefter til den siste bakken, og det er også lettere å justere farten slik at puls og pust holder seg på lite under topp.

Og nede kunne jeg se at tempoet hadde vært brukbart.

Fredagstur til Sikvalandskulå 05.04

Høghei og myr, og god utsikt på toppen.

Hva i alle dager, en fredagstur? Når værmeldingen ikke er helt medgjørlig, må det være lov å snu litt på tingene.  Fredagen skulle være fin, lørdagen noe mer våt-

Og så ble Bernt med. Og han hadde klare meninger om hvor vi burde ta turen denne dagen. Siden regelen er at den som kjører bestemmer, måtte jeg fint følge med.  Nå var det år og dag siden jeg hadde vært på de kanter av Gjesdal, og med bra vær så kunne det ikke bli annet en grei tur.

Etter å ha parkert, og kommet et stykke oppover, for oppover går det, så forsto jeg jo at dette ikke er en tur i regn. Det var myr på myr, og mer myr.  Siste myra vi krysset  var det også tydelige tegn etter torvskjæring. 

Men først skulle vi opp på Sikvalandskulå. Det fantes så vidt spor og sti, men det var for mange av de, til at det var enkelt å finne den helt optimale veien. Det derfor litt frem og tilbaker. På andre turbeskrivelser står det at turen er nødlet, men det var langt mellom steinene.  Her får vi ta en prat med Harry. Jeg mener han har dette som en av sine faste turer.  Men selvfølgelig, for de som er kjent, er det få problemer med å finne den helt riktige veien. 

Det var sol og dis, og det blåste. Det var ikke kaldt, men vinden gjorde at det var helt greit med sekken på ryggen når vinden kom bakfra.   

Det er tungt terreng. Myrene krever sitt, og bakkene må opp.  Det er i motbakkene det går oppover, og de må jo ta slutt.  Nå klatret vi ikke helt opp til toppen av kulå, det så ut som det kunne være vanskelig med de siste metrene.

Utsikten fra toppen er absolutt bra. Det er ingen problemer med å se til havs, og innover er det enkelt å finne Vådlandsnutane og Bynuten. Bjerkreimssenderen på Moifjellet er jo ikke lett å overse, mens det er litt verre å finne Synesvarden.

Det var fortsatt litt snø på Vådlandsnutane.  Bynuten er bar.  Det kan ikke være lenge til det er mulig med den vanlige turen til toppen på Madland. 

Etter de nødvendige og obligatoriske bildene, satte vi kursen mot Edlandskulå.  Da måtte vi rundt Hellesvannet. Og merkelig nok fant vi en god sti på nordsiden av Hellesvannet og kunne følge denne helt til toppen på Edlandskulå.

Nedover bakkene går det greit, og selv om det fortsatt var myrer som måtte krysses, så bød de ikke på noen store utfordringer, takket være lite regn i det siste.

Det tok derfor ikke lang tid før vi sto nede ved veien og kunne ta en liten oppsummering.

Vi hadde gått nesten 7 kilometer og brukt rundt to timer. Litt kort tur, men med så pass gode bakker oppover, så ble det en grei tur likevel.  Det var kjekt med tur på fredag igjen. Det var kjekt å ha følge med Bernt, og det var kjekt å være en plass jeg ikke hadde vært før. Og utsikten var bra.