Tur og dugnad.

Brannalarmen må ordnes.

Med langtur (6 timer-tur) på tirsdag var jeg klar for ny tur onsdag. Slikt er mulig for oss pensjonister, så lenge helsa holder. Med dobbelt så mange turer i uka, kan det nok ta på etter hvert…

Det får så være - tur er kjekt og i tillegg stenger snart heia. Vinteren kommer nærmere.

Denne gangen hadde jeg i tillegg viktig ærend. Brannalarmen på Blåfjellenden var i ustand, og Egil hadde sagt seg villig - nok en gang - til å se på saken.

Grunn til å ta ut alt på onsdagen, var at YR vartet opp med godvær i heia. Nå viste det seg ikke å stemme helt, men det ble helt greie forhold.

Vi tok ut rundt 11. Da ville vi være på hytta en stund før 3, og det ville fortatt være dagslys noen timer. Det er greiest å fikse anlegget i dagslys.

Det ville antakelig ikke være andre på tur enn oss, det er jo pensjonister utenom oss som går i heia, men ikke veldig mange…

Vi så en jeger på vår vei innover, eller var det smått med liv. Litt oppe i bakken var det snø/hagel i søkkene og mer i nordhellingene enn mot sør. Det var tinvær, men ikke mange gradene over null. Steiner og berg var tørre. Det ble enkelt å gå innover.

Og vi hadde vinden i ryggen. Nettopp vinden var litt overraskende. Yr hadde så vidt nevnt vind da vi sjekket værmeldingen tidligere. Onsdagsmorgen var det kuling - opp mot sterk kuling - på menyen.

Den vinden vi hadde i ryggen var ikke på langt nær av kulings styrke. Sterk bris muligens.

Og en slik vind lager ikke kvalm for to erfarne fjellfolk. Og de erfarne fjellfolkene fikk erfare sterkere vind utover kvelden og natten. Det blåste så hytta ristet. Det er vanskelig å bedømme vindstyrke innen fra hytta, men jeg er rimelig sikker på at vinden var oppe i sterk kuling.

Det løyet litt til vi skulle gå, morgenen etter.

Det tok ikke lang tid for Egil å få skikk på det elektriske anlegget og å få på plass brannalarmen igjen. Det er kjekt å vite at slike ting fungerer.

Som vanlig tok det tid å få varmen i hytta. Antakelig på grunn av den sterke vinden ville temperaturen ikke stor over 20 grader, selv om vi bålfyrte. Ute var det 2 grader.

Og på morgenen var det is og myrene var harde - men termometeret viste fortsatt 2 grader.

Så pass kaldt i kombinasjon med sterk vind gir en virkelig temperatur på langt under 0.

Vi var begge kledd for vinter. Det var fortsatt tørt, og selv om det var is enkelte plasser i stien, var det greit å gå. Vinden gjorde det litt tungt akkurat over kantene, men det helsikes bråket rundt ørene var egentlig verst.

Uansett tok vi oss greit ned til Hunnedale, og klokka viste at vi hadde gjort unna turen på grei tid.

Med tidlig start fra

Føremelding fra heia.

Tirsdagstur til Sandvatn.

Litt snø/ hagel på bakken, men ellers bart. Ikke frost, denne dagen, men det har vært frost i løpet av helga.

Skiene kan fortsatt stå ubrukt. Det er så avgjort ikke nødvendig å pakke ut trugene…

Det ligger fortsatt fenner fra vinteren en del plasser, og selv om de er blitt betydelig mindre i løpet av de siste ukene, kommer de ikke til å forsvinne før ny snø legger seg.

Helga hadde gitt noe frost og litt snø/hagel. Mandagen kom med tinvær og “varme” i heia. “Varme” i den forbindelse er lik temperaturer noe over null. Tirsdag ble det lovet sol og fortsatt ikke frost.

Det fine været burde utnyttes til en tur i heia. Kunne det la seg gjøre å få en siste tur inn til Sandvatn?

Søndagskvelden ble dette nevnt for min svoger, som også hadde planer om en tur for å utnytte godværet.

Han kunne godt tenke seg en heiatur sent i oktober. Og min svoger er en grei mann å ha med seg. Han har trent i svært mange år, og har gjennom årene vært på tur i heia et utall ganger. Han forstår godt at dagene er korte, og at det kan være kald og glatt .

Han foreslo at vi skulle starte tidlig. (Med klokka stilt tilbake på grunn av sommertid, ville ikke dette være noe problem .)

Vi kom oss greit av gårde, og hadde dagen for oss.

På parkeringsplassen ved Lortabu, var det 4-5 grader og en litt gufsen trekk. Solen som var lovet, holdt seg godt gjemt i tåka. Den så ut til å være tykkere lengre opp, men vi hadde selvsagt ikke kjørt en time for å se på naturen nedenfra…

Bakken opp Lysebrekka gikk i et greit tempo. Helt øverst i bakken fikk vi plutselig øye på noe hvitt kaldt stoff. Og det ble mer av “greiene” jo lengre opp vi kom.

Det ble aldri så pass med snø og hagel at det ble noe problem. Det var mer overraskelsen over å se årets første faste nedbør. Det er bare å fastslå: vinteren er ikke langt unna.

Og som om ikke det var nok med snø og hagel i søkkene bortetter, så fikk vi også øye på en større hvit flekk borte under en hammer.

Snø fra vinteren.

Forrige vinter var heller ikke langt unna.

Men sorpa var glatt. Det ble litt forsiktig fremmarsj enkelte plasser. Det var - selvsagt - ikke andre i heia. Ville vi treffe andre?

Det kom et par i mot på tilbaketuren - på vei mot hytta og en overnattein. De ville mest sannsynlig bli alene.

Tåka slapp litt taket etter hvert som vi kom innover og litt høyere, men det ble ikke helt klar himmel.

På vei tilbake kunne vi se at sola kom igjennom rundt oss, og at det ble blå himmel over oss. Finværet som var lovet kom litt for sent til at vi fikk nytte av det.

Uansett var berget så pass tørt at det gikk greit nedover flyene mot bilen. Tilbaketuren gikk en del raskere en turen inn, og på parkeringsplassen var vi begge godt fornøyd med en bra

En lang. spasertur

Søndagstur eller treningstur?

Hvor lang må en tur være for at det skal regnes som en tur? Må det være bakker? Eller er det termos og sekk som avgjør?

Det siste halve året har det vært hindringer for langturer - achillesen har skapt vansker…

Det er på tide å utfordre situasjonen - etter et halvt år. Nå har det blitt en god del turer. Spesielt i det siste. Fint høstvær får ta en del av skylden. Det har på mange måter godt greit. Det virker som om treningen har gitt resultater, og at foten endelig begynner å bli i god gammel form.

Jeg har til nå ikke lagt ut på de lange slake turene der det er mer snakk om å gå enn å komme seg opp og ned. På høgjæren har jeg kortet ned den vanlige turen, ofte i god selskap med andre, men - kortere.

Etter en tur i heia fredag-lørdag ble det spørsmål om hvor søndagsturen burde gå. Værmeldingen bød på vind og mulighet for regn, Ikke mye regn og ikke sterk vind, men…

Tre timer på god sti i bra fart? Det passet både for broderen og for meg. Nok en tur på høgjæren. Denne gang med start fra Tovfdal, til Synesvarden, videre til Holmavatn og så til Steinkjerringå. Og så samme vei tilbake.

Uten å ha målt avstanden spesielt nøye og uten å ha kikket for ivrig på klokken, så er dette en tur på 15 kilometer og den tar rundt tre timer. Det vil si 5 kilometer i timen i terreng - så avgjort ikke helt samme farten som på vei, men heller ikke farten i heia. På vei blir det (kravet til marsjmerke) 7 kilometer i timen, og i terreng ofte ikke mer enn 3 kilometer. Avhengig av sekk og bakker - selvsagt.

Så turen går i bra tempo og den er lang nok.

På parkeringsplassen kledde vi oss for regn. Det kom noen skikkelige byger tidligere på dagen og i vest var det mørke tunge skyer. Etter hvert som vi kom inn i terrenget fikk vi skyene nord for oss og i sør/vest ble det lysere. Vinden var imidlertid så pass sterk at det ble kaldt om ikke jakken var lukket. Nede ved Steinkjerringå tittet sola fram og på vei tilbake med sol og vind i ryggen ble det varmt - med for mye klær.

Det kom folk i mot, godt tilkneppet med hetta opp, så det var tydelig forskjell på å ha vinden i mot eller i ryggen.

Det er ikke mange skikkelige bakker på denne turen, men det er en jevn stigning på til sammen litt over 100 høydemeter mellom Holmavatn og Synesvarden. Etter to timer i bra fart krever dette sitt, og oppe ved Synesvarden går pusten tungt. Da er det fortsatt en bakke ned og opp før vi kan se bilen.

Denne gangen gikk den siste bakken i jevnt tempo - det vil si at vi fortsatt hadde pust igjen på toppen. Nede ved bilen kunne jeg for min del konstatere at foten hadde oppført seg eksemplarisk og at det igjen vil være mulig med langturer…

Vinteren nærmer seg - hvor mange turer til i år?

Fredag til lørdag på Blåfjellenden.

Vi er i slutten av oktober. Det er fortsatt mulig med tur i heia. I fjor fikk jeg siste tur i midten av november, i 2013 var siste turen i midten av oktober.

Fredagstur med en overnating går fortsatt greit. Det har så langt ikke vært snø. Det var frost i bakken tidligere, den forsvant fort i regnværet. I fjor kom snøen før frosten, bekker og vann var ikke sikre før langt ut på våren…

Vi får håpe at det blir is på vannene før snøen kommer dette året.

Værmeldingen var grei. Vind - opp mot stiv bris, temperatur rundt 5 grader, men lite nedbør. Det var til og med snakk om solgløtt på vei innover (men til gjengjeld regn på lørdagen.)

Det var ingen andre på parkeringsplassen, Selv om det var spor innover, forsvant de ved Fossebekken. Muligens jegere som ville forsøke seg på rypene. Fra Fossebekken og innover var det ensomt…

Det er i grunnen greit. Det er ofte så pass med folk i stien at d et ikke helt føles som “villmark”, men så sent i sesongen kommer den gode følelsen av å være på tur - alene.

Det hadde tydelig regnet en god del tidligere i uka. Fossebekken gikk stri, Det har den for så vidt gjort omtrent hele sesongen. Bare i de siste ukene med sol og tørke har den vært liten.

Siste ukes vind og regn, har gjort at busker og trær står bare. I stien ligger bladene som bare for en uke siden fortsatt hang på trærne. Marka er brun, og graset gulbrunt. Det er plutselig senhøst.

På hytta var det tydelig tegn på uvær. Det lå vann på gulvet i stua. Det må ha kommet inn gjennom vinduskarmen. Når vind og regn står på her, blir vann presset gjennom.

Det tok tid å få den gode varmen. En sekk ved for opp pipa, men litt utpå kvelden krøp termometeret over 20 grader og det ble mulig å ta av lua.

Med en liten radio, soduko og lesestoff går tiden fort. Det ble en tidlig kveld og en tidlig morgen. Egg og bacon ble fortært i lyset fra stearinlys.

Det tar likevel tid før alt er klar og hytta fremstår slik jeg ønsker å finne den. I 10 tiden, sto jeg på terrassen og kikket nedover dalen, og lurte på om det var for siste gang i år. Jeg håper det blir anledning til flere turer innover heia.

Innover var det noen solgløtt. Tilbaketuren ble mer grå. Det var yr gjennom natten, men det var ikke mye vann som havnet i bekkene. Vaet øverst, var enklere å passere enn på veien inn. Litt underlig å se den lille pytten der isen lå tykk i forrige uke. Når kommer vinteren på alvor?

Som dagen før dukket det opp spor i sorpa ved Fossebekkene. En eller annen gang får jeg vel en forklaring…

Opp av Hunnedalen kom det et par i mot. De ville inn til hytta. Det er fortsatt folk i heia.　

Tre dager på Kvitlen.

Med Egil på jobb.

Det er egentlig sent i sesongen. Høsten har vært skikkelig bra. Og det har blitt noen turer i finværet.

Egil ringte og spurte om jeg hadde anledning til å bli med til Kvitlen.

Han ville opp for å få på plass en del lamper og lys - på dassen. Det var snakk om to overnattinger. Finværet må jo ta slutt en gang, og værmeldingen mente at vi ville få en fin dag opp, men tirsdag og onsdag ville bli mer grå - med nedbør. Det eneste positive med væromslaget ville være at frosten i bakken ville bli borte.

Avtalen var at vi skulle ta av gårde rundt 9 på mandagsmorgen. Heldigvis ble det en liten utsettelse - veien ville være stengt i timer av gangen, og med start 11, ville vi komme greit igjennom.

Det var en kar på parkeringsplassen ved Bjordal. Han kunne fortelle at det i tillegg til ham, hadde vært to andre på hytta den natten.

Det er med andre ord fortsatt folk i heia.

Bakken opp fra Bjordal til Brattabø ser enkel ut på kartet. Ikke mer enn et par - tre hundre meter stigning, og forholdsvis greit. Mellom kotene på kartet gjemmer det seg en del bratte kneiker og kanter som jeg synes er litt “utsatt”. Oppover og på tørt fjell, er det selvsagt helt geit, men nedover med regn - en helt annen historie.

Vi hadde fint vær oppover.

Det var sol og siden dalsiden vender mot sør, tørr bakke. Det eneste vi slet med var tunge sekker. Egil bar en god del utstyr.

Høstsola var skarp, og kontrasten mellom lys og skygge, stor. Fargene var likevel slik at det måtte tas noen bilder. Hytta ligger på en kolle med utsikt nedover dalen. Den er utstyr med noen stor panoramavinduer, og det må bli et standardbilde å fotografere utsikten innenfra hytta og nedover. (Men hvem pusser vinduene?)

Det er sent i sesongen men det var folk utenom oss - midt i uka. Vi var 5-6 stykker begge nettene. Og vi var ikke de eldste på tur. Mandag fikk vi besøk av en eldre kar - 78 år, som var på tur for sjekke opp den nye hytta.

Egil fikk gjort det meste at det som var planlagt. Onsdagen sto det bare igjen noen timers arbeid.

Helt i tråd med værmeldingen slo været om i løpet av natten. Morgenen var våt.

Bakken var bløt, steinene glatte og sorpa var det heller ikke hold i. Og høsten var på hell. Bladene var mer eller mindre havnet på bakken, men fortsatt var det enkelte trær med blader i gule og røde farger. Regnet gjorde lyset mye bløtere, og det ble enklere å få fram høstfargene.

Det er, for meg, ikke enkelt å komme seg ned bakken til Bjordal. Egil, - “bare” 4-5 år eldre enn meg, for nedover som det ikke fantes glatte steiner og bratte bakker. Jeg kom forsiktig etter - som en 80 åring.

Vi kom ned, og nådde, med god margin, å komme gjennom tunnelen en god timer før vi hadde planlagt.

En skikkelig søndagstur.

Vådlandsnuten i godt vær og godt følge.

Det gode været fortsetter. Sol fra blå himmel, kun en liten trekk, og varmt - i sola.

Om morgenen er det frost og kaldt. I skyggen er det frost og kald.

Bestyrerinnen ville og være med. Det ble litt frem og tilbake, hvem som ellers ville være med. Det endte med at det ble bestyrerinnen, broderen og meg.

Og hvor skulle vi ta turen?.

Jeg tror vi alle hadde Madlandheia i tankene. Jeg hadde i hvert fall tenkt på forskjellige turer her. Kunne det la seg gjøre å komme rundt Vådlandsnuten, Hanklatjørna, Maribakken og ned?

Fornuften sa at det ville bli for mye på for kort tid, og det ville bli tungt på mandag med ny avtalt tur. Fornuften seiret, men ikke helt uten “kamp”.

Et fantastisk vær betyr også at andre ville ta en tur i denne perlen. Vi var ikke alene oppover, og på toppen var det en del folk da vi omsider nådde opp.

Vi stoppet en god stund på toppen, både for å nyte utsikten, og for å prate med andre.

Svært mange av de vi snakket med, både øverst og som vi traff på vår vei nedover, ville ta rundturen.

Det vil si opp til Vådlandsnuten, videre til Rolighetsvatn, Hannklatjørnå, Maribakken og ned Fossebekken til parkeringsplassen. En tur på i hvert fall 5 timer.

Det dukket opp flere gamle kjente etter hvert. Alle på langtur - utenom meg. Vi stoppet selvsagt og vekslet noen ord. Et par karer hadde tatt turen gjennom Tverromdalen, en skikkelig dagstur i nesten villmark.

Normalt går det greit nedover, denne gangen gikk det ikke fortere enn opp. I skyggen var det fortsatt frost, og mye tråkk hadde gjort enkelte steiner spinnglatte. Vi var nedpå alle tre, heldigvis uten stor problemer.

Med fortsatt sol og lite vind, ble det en del stopp for å ta bilder. Noen nesten vinterbilder, med rim på bakken, andre høstbilder, med farge på trærene, men alle i skarpt lys. Det er ikke enkelt å få med seg skikkelige bilder fra alle de nydelige motivene vi så.

Nede på parkeringsplassen tok vi en opptelling av bilene. Det er skikkelig mange år siden det har vært så mange biler her.

Kan det være at Madlandsheia igjen er i ferd med å bli et populært turområdet.

Det er i så fall fullt fortjent.

Det gjelder å utnytte høstværet.

For 2. gang denne uka.

Vi har vært velsignet med et fantastisk vær den siste tiden. Sol, blå himmel. Lite vind eller vindstille og varmt hjemme, med frost i heia.

Utfordringen er å finne turer som kan gjennomføres uten å bli helt gjennom sliten. Det ble tur tidlig i uka, og når Bengt tar kontakt og spør om jeg kan bli med, så må svaret være ja. Han ville en tur til Blåfjellenden og kunne tenke seg følge.

Tur tirsdag til onsdag. Og nå Fredag til lørdag… Og torsdagen var ikke akkurat hviledag, med styrketrening og jobbing hjemme.

Men det blir antakelig tid til å ta seg inn gjennom vinteren - her må de gode dagene utnyttes så godt som mulig.

Vi skulle treffes på parkeringsplassen klokka tre, men på grunn av trafikken, ble det avgang først en halv time senere.

Heia innover lå uendelig vakker - sol og lite vind, men med mørke farger og høst i sjela. Med et fantastisk vær, blir turen uansett fin.

Det gikk i et greit tempo - vi hadde en del ting å prate om. Småstopp for å ta bilder og for å riktig nyte synet. Selvsagt går tankene til vinteren - det kan ikke være lenge til snøen legger seg.

Bengt ser fram til vinteren. Han går faktisk så langt som å dra på bildekk om høsten som forberedelse til pulk-sesongen.

For egen del, betyr vinteren overgang til turer i lavlandet. Jeg liker meg ikke på ski.

På hytta ble vi i alt 7. To kom rett etter oss fra Hunnedalen. To karer kom fra Flørli. De kunne fortelle om ryper i hopetall i heia mellom Flørlidalen og Jomfruvannet. De snakket om hundrevis av ryper. I forhold til det jeg har hørt om fra andre, så må alle rypene i nærheten ha samlet seg der oppe.

Det ble en kjekk kveld, der alle satt rundt bordet og pratet og fortalte, Nå viste det seg at jeg kjente tre av karene fra før. En hadde jeg gått sammen med på folkeskolen for lenge siden….

Det var hyggelig å treffe gamle kjente, spesielt når de også har vært en del i heia, og kunne fortelle om sine turer.

Morgenen kom med sol fra blå himmel. Det var omtrent vindstille. Hjemover kommer sola i ansiktet og turen blir lett ennå bedre enn den inn.

Med nok en frostnatt, hadde isen lagt seg og i smådalene uten sol gjennom dagen, var isen så tykk at det var mulig å gå ut på. Ikke jeg men Bengt, han måtte bare teste - uten å bli våt på beina.

Leitesvann lå speilblankt. Det er ikke ofte, og det ble en liten stopp for å ta bilder.

Vi møtte mye folk. To jenter ville ned til Mån på dagen. Andre var på dagstur, og vi møtte noen gjenger dom ville til hytta. Så mye folk i heia så sent er ikke vanlig.

Det fantastiske været får ta skylda…

　

　

Med Venus i sørøst.

Stillhet inn, sol og skarp luft på returen.

Det ble en tur til Blåfjellenden midt i uka. Det er egentlig ikke noe til hinder for å ta turer på sparket. Tid er det som trengs, og der er jo lett å prioritere egne interesser?

Når værgudene - og værmeldingen - er enige om finvær er det bare å pakke sekken og komme seg av gårde.

Jeg regnet med å bli alene, og hadde det derfor ikke travelt. Det var meldt sol, men oppe i heia var det overskyet, varmegrader og lite vind. Perfekt for en tur i midten av oktober.

Hva som slo meg på turen innover, var stillheten.

Ikke var det småfugler - selv kråka var fraværende. Ikke en rype og lite insekter.

Uten vind var det stillhet. Ikke en lyd…

Jeg tok det med ro. Ingen grunn til å stresse. På hytta ville det ikke være noen, og forberedelser til kvelden går fort.

Hytta badet i de siste solstrålene i det jeg kom over kanten. Ikke røk fra pipene, og bare 10 grader inne på gamlehytta.

Det å få fyr på ovnen, sette på tevann, finne fram litt å spise er kjapt gjort. Jeg satte meg på min vanlige plass, kikket inn i flammene, drakk varm te og hadde det aldeles storartet.

Jeg kan ikke si at dette burde mange andre forsøke, for da fikk jeg ikke beholde disse øyeblikkene for meg selv, men det er slik stunder jeg opplever som skikkelig bra.

Det er godt å være på Blåfjellenden, både i selskap med andre, men også alene.

Ut på kvelden klaret det opp, og det ble frost. For første gang denne vinteren så jeg is på pytten utenfor.

Og denne gangen vartet naturen opp med mer. Jeg våknet i halv-fem tiden. Det var lyst….

Det var selvsagt en masse stjerner å se, men antakelig “druknet” mange i lyset fra venus, som lyste skikkelig sterkt i sørøst.

Jeg har aldri (utenom i nordnorge med snø på bakken) opplevd en så lys natt - uten måne. Det var mulig å bevege seg uten lykt.

Det tok en stund før jeg sovnet.

Morgenen kom sent, Det blir ikke skikkelig dagslys før nærmere 9.

Selv om jeg er alene på hytta, må det tas en runde med kost og fille. Det ville ikke passe seg å forlate hytta uten å ha gjort rent.

Turen over heia tilbake til Hunnedalen ble litt annerledes enn turen inn. Det var sol fra klar himmel. Det kvitret noen småfugler borte i lia, og det blåste - kaldt - over kantene.

Det er likevel fint å se bjørka gul og mørkrød. Det er fint å se myrene brunrøde og det er fint å se knall røde blåbærblader.

Den klare lufta gjør alt skarpt, men det er litt for stor kontrast mellom lys og skygge til at mitt lille kamera klarer brasene. Jeg stoppet likevel mange ganger på veien tilbake for å ta bilder. Skap klar luft, skarp sol og frost i bakken gir forhold som bare må nytes lengst mulig og da er det å ta bilder en god unnskyldning.

　

　

　

　

　

Far & Sønn til Bynuten.

En vanlig søndagstur med godt følge.

Det må bli en søndagstur. Selv om det har blitt noen turer sist uke.

Og det skjer av og til uventede ting. Min eldste sønn (ingen guttunge akkurat, men snart 40) har gitt beskjed om at han godt kunne tenke seg å være med på søndagsturene - av og til…

Det er noen år siden arvingene var med på tur, og det ville selvsagt være kjekt å ha med en av guttene igjen. Nå hadde vi en liten prøvetur forrige uke. Da gikk turen til Bjørndalsnuten, ikke mer enn en god time opp og ned.

Denne uka måtte det bli en litt lengre tur. Bynuten er en passe lang tur. Det tar fort mer enn tre timer fram og tilbake. Det er mange og lange bakker å bryne seg på, men utsikten på toppen er bra.

La meg bare slå fast med en gang - jeg har ingen mulighet til å henge på min sønn. Han har en langt bedre kondisjon enn det jeg kan oppnå. Ikke det at han sprang fra meg oppover bakkene, han ventet høflig på opphavet. Men han kunne ha sprunget fra om han ønsket.

Det burde være deprimerende, men merkelig nok, virket det bare å være i tråd med naturens orden. Det var greit å se at avkommet er i stand til å ta over…

Denne dagen var vi så avgjort ikke alene om å ha Bynuten som turmål. Alt da vi kom, kunne vi se en del folk oppover veien. Ikke alle skulle til Bynuten. En del går også til Selvikstakken.

Det betyr uansett mange biler på parkeringsplassen, men vi fant nå en plass.

Det var ikke direkte varmt fra starten. Så snart sola tittet frem blant skyene, ble det imidlertid god temperatur. Etter en stund kom jakkene av, og vi tok meste parten av turen i bare blusen. Det er egentlig bra så sent på året.

På toppen var det en del folk, antakelig skulle en del videre på andre siden for å gjøre en rundtur av det. Vi for vår del tok samme vei tilbake.

Det første stykket nedover traff vi ikke en kjeft. Litt underlig. Da det først dukket opp folk, kom de i mengder. Vi møtte folk stort sett hele veien, og selv helt nede ved bilene var det noen som startet.

I de siste bakkene nedover mot parkeringsplassen, kunne jeg kjenne at vi nok hadde gått litt fortere enn det jeg etter hvert anser som “normalt”. Det fikk meg til å tenke på hvordan det kjentes de første gangene jeg gikk her. Selv om jeg var adskillige år yngre var jeg vesentlig trettere enn denne søndagen. Trening i noen år, gir noen fordeler.

Nede ved bilen kunne jeg konstatere at det hadde vært en grei tur. Både når det gjelder fart og når det gjelder følge.

Takk for turen til min sønn.

En høsttur til Blåfjellenden

Fredag til lørdag - som vanlig.

Denne gang ble det bare broderen og jeg. Til Blåfjellenden naturligvis. Det begynner å bli sent på året, og broderen avslutter sesongen i heia noe tidligere enn meg. Han hadde lyst på en overnattingstur til i år.

For å si “takk for i år” og se nedover dalen med skikkelige høstfarger, og drømme om at vi igjen skal få oppleve våren med sine vare grønnfarger. Ikke noe stort ønske, og et som høyst sannsynlig vil bli oppfylt. Men i vår alder er intet sikkert, så et skikkelig farvel for dette året er likevel påkrevd.

Været innover var omtrent slik det bør være i midten av oktober. Litt vind, litt regn, skyer og 4-5 grader. Varmere, så hadde det regnet skikkelig. Klart vær, så hadde det vært frost. Midt i mellom er bra.

Med høstferie på gang, ville vi neppe bli alene. Det var en masse spor innover. Både etter store støvler og mindre sko. Med skolefri, ville det muligens være familier på vei.

Det viste seg å stemme, men i tillegg var det to foreldrepar med hver sin lille gutt på omtrent et år. De små knøttene krøp rundt på gulvet da vi entret hytta.

Det var fedrene som hadde båret ungene, mødrene tok seg av bagasjen. Som ikke var liten.

Framme på Blåfjellenden ventet en overraskelse. 4 geiter. De hadde kommet fra Flørli samme dag - i følge med tre ungdommer. Opp trappene…..

Det hadde gått helt greit i trappene, selv om det tok litt tid før alle dyrene ville gå på treverket  enkelte steder. Ungdommen kunne fortelle at de forsøkte å trene geitene til å bære kløv.

Kvelden ble kjekk. Tiden går fort i godt selskap. Morgenen gikk også greit. Alle tok i et tak med vasking og rydding.

Det hadde ikke vært frost om natten, men temperaturen var ikke mange gradene over null. Vi hadde på vindfleece da vi startet opp bakken, og tok den ikke av. På tilbaketuren fikk vi vinden i fleisen, og selv om den ikke var særlig sterk ble det surt - på tross av vindfleecen - over kantene.

For første gang i år var vinterlua med, og ble brukt.

Det var tåke på toppene, den forsvant etter hvert, men da var det noe vått i lufta. Selv om det nok var surt enkelte plasser, ble det en fin tur tilbake.

Og det var masse folk i heia. Vi møtte 15 stykk på dagstur og en god del som ville inn til hytta.

Turen inn gikk kjapt, returen tok litt lengre tid, men fortsatt gikk det greit. Vi ble likevel innhentet av en kar som passerte oss rett over toppen av bakken, han på vei inn. Han sprang riktignok, men brukte antakelig ikke mer enn en time hver vei.

Tur - retur Sandvatn, på en mandag

　

Fin tur tidlig i oktober.

Etter en kjempetur på søndagen hadde det muligens passet med en “pause”, men når værmeldingen varter opp med omtrent det samme været på mandagen - og dårligere vær utover, så får det heller være om beina kjennes litt tunge.

Nå ble det egentlig meldt om mer skyer og mer vind, men håpet på godt vær er der alltid.

Det måtte bli til Sandvatn. Det er ei fonn som jeg skulle ha sjekket opp. Er snøen vekk, eller ligger det fortsatt noe kaldt og hvitt i skråningen?

Hukommelse er merkelige greier. Dette året må da snøen ligge lenge? Nei, jeg sjekket tilbake, og i 2012 lå den samme fonna omtrent som i år. Bildet den gangen var riktig nok fra 30. September, og vi er nesten en uke senere, men …

Mine gamle tur-rapporter viser også at det ikke egentlig er spesielt sent med turer inn til Sandvatn. Det er år der jeg har gått helt i slutten av oktober. Med andre ord fortsatt håp om en tur eller to til i år.

Jeg er sikker på at det å finne fjelltjæreblom i blomst i oktober, heller ikke er noen sjeldenhet. Jeg kan ikke huske å ha sett blomster så sent. Det er jo litt kjekt at det fortsatt er farger i fjellet.

En mandag i oktober. Vil det være andre i heia? Det var andre. Rett oppe i bakken gikk jeg på far og sønn. Gutten var 6 år og hadde nettopp begynt på skolen, og han hadde en søster på 3 og et halvt, og hva var mitt navn? Gutten hadde gått fra hytta for tre timer siden (god fart det…) og var fortsatt i godt humør. Godt gjort.

På vei tilbake møtte jeg en familie på fem. Ungene hadde knapt tid til å snakke med en gammel gubbe som kom stavrende i mot - med stokk. Foreldrene stoppet og vi fikk en liten drøs. De var vant med fjell og tur, og så ikke mørkt på om det ville blåse mer på returen dagen etter. I skolens høstferie, kan det hende at det kommer flere innover, men jeg så ingen.

Det er ikke alltid like enkelt å vite hvordan turen blir. Med en del timer på beina de siste dagene, burde det være tungt. Denne gangen var det greit å gå. Det var faktisk så greit at det ble litt småspringing oppover bakkene - et tydelig tegn på overskudd og god form. Det må være den lette sekken som gjorde utslaget.

Uansett årsak så er det kjekt å være på tur når kroppen fungerer og ting både er lett og enkelt. Dette var en slik dag.

Det ble en tur der jeg gikk og småsang for meg selv. Selv om vinden nok var oppe i 12 m.sek så måtte jeg holde igjen for å ikke presse på for mye.

Bakken var tør. Det var lite sorpe. Det var mulig å stole på at skoene satt på fjell og stein. Det betød god fart begge veier. Jeg var hjemme i god tid til middag…