På nye stier ved Blåfjellenden.

Sammen med bestyrerinnen og broderen.

Det måtte bli tur til Blåfjellenden denne helga. Bestyrerinnen har ikke vært på hytta siden siste skitur i år. Så mye har kommet i veien, men denne uka stemte det meste.

Og i hvert fall værmeldingen. Etter en del om og men, slo den seg endelig til ro med at det ville bli bra vær - skikkelig bra vær - både lørdag og søndag.

Om ikke hele lørdagen så store deler av dagen.

Det ble ingen stor diskusjon på fredagen, og ut på kvelden ga broderen beskjed om at han også kunne tenke seg å bli med. Godt selskap er halve turen. Vi regnet med at det ville bli rimelig fullt på hytta. Lørdagskveld og god værmelding og første helga i høstferien.

Turen innover startet greit, men vi fikk fort melding om at det var andre på vei. 40 stykker ble nevnt. Og det skulle komme en god del folk fra Flørli…

Nå viste det seg at noen av disse 40 var på dagstur, og at andre, med små unger snudde. Vi ble likevel 53 som overnattet.

Nå var vi ikke spesielt bekymret om det kom mye folk. Det har vi vært før, over 60 bare på den gamle hytta. Og vi - dvs bestyrerinnen og jeg, har eget rom.

Broderen fikk ta til takke med benken i stua.

Vi har i høst hatt noen strålende morgener på Blåfjellenden, og denne føyde seg pent inn i rekken. Vindstille, sol og i hver fall ikke frost - det var rim på plankene. De ble spinnglatte.

Etter en rolig frokost var det vask og rydding. Vi var nesten sist ut av hyttene, og da så det ikke så verst ut. Under pakkingen av sekkene kom bestyrerinnen med det revolusjonerende forslag at vi skulle ta den gamle stien tilbake. Og på den måten gjøre en rundtur ut av det. Både broderen og jeg er gamle stabeist i vår beste alder, ingen endringer i rutiner takk…

Heldigvis fikk bestyrerinnen overtalt oss. (Beslutningen var tatt …)

Om det ikke kommer ut: vi har aldri i løpet av 30 år tatt den veien tilbake til Hunnnedalen…

 

Og det ble en riktig fin tur. Stor takk til bestyrerinnen som fikk oss med på dette.

Det er selvsagt stigning opp til Leitesvann. Bratt til og med, men som alltid, vi kommer jo opp.

Og det var jo greit å se på barmark stedene der vi har gått på ski så mange ganger. Nå ble det jo litt leting etter stien, og enkelte plasser var vi litt utenfor - opp den bratte bakken i solhålå fant vi lite spor av folk og sau.

Stien på østsiden av Leitesvann går langs vannet. Her er det ingen ting som skygger for sola. Vi hadde den i ansiktet og vinden i ryggen. Da må det bli behagelig.

Det var også en dag for å få med seg naturen og utsikten. Blikk stille vann med fjell og trær speilende. Nydelig, men vanskelig å fange med kamera.

På dårlig merket og delvis “forsvunnet” sti ble det ikke den dagen det gikk fortest, Det var helt i orden. Dagen var så perfekt for heietur, som det går ann å få det.

Det var en av de turene der det virkelig var kjekt å være på tur, hvor det ikke gjorde noe om det var bakker, sekken noen kilo tyngre enn nødvendig, glatt stein og våt myr.

Og så fikk vi sett terrenget uten snø. Takk til bestyrerinnen som fikk oss med på eventyret.