Føremelding fra heia.

Tirsdagstur til Sandvatn.

Litt snø/ hagel på bakken, men ellers bart. Ikke frost, denne dagen, men det har vært frost i løpet av helga.

Skiene kan fortsatt stå ubrukt. Det er så avgjort ikke nødvendig å pakke ut trugene…

Det ligger fortsatt fenner fra vinteren en del plasser, og selv om de er blitt betydelig mindre i løpet av de siste ukene, kommer de ikke til å forsvinne før ny snø legger seg.

Helga hadde gitt noe frost og litt snø/hagel. Mandagen kom med tinvær og “varme” i heia. “Varme” i den forbindelse er lik temperaturer noe over null. Tirsdag ble det lovet sol og fortsatt ikke frost.

Det fine været burde utnyttes til en tur i heia. Kunne det la seg gjøre å få en siste tur inn til Sandvatn?

Søndagskvelden ble dette nevnt for min svoger, som også hadde planer om en tur for å utnytte godværet.

Han kunne godt tenke seg en heiatur sent i oktober. Og min svoger er en grei mann å ha med seg. Han har trent i svært mange år, og har gjennom årene vært på tur i heia et utall ganger. Han forstår godt at dagene er korte, og at det kan være kald og glatt .

Han foreslo at vi skulle starte tidlig. (Med klokka stilt tilbake på grunn av sommertid, ville ikke dette være noe problem .)

Vi kom oss greit av gårde, og hadde dagen for oss.

På parkeringsplassen ved Lortabu, var det 4-5 grader og en litt gufsen trekk. Solen som var lovet, holdt seg godt gjemt i tåka. Den så ut til å være tykkere lengre opp, men vi hadde selvsagt ikke kjørt en time for å se på naturen nedenfra…

Bakken opp Lysebrekka gikk i et greit tempo. Helt øverst i bakken fikk vi plutselig øye på noe hvitt kaldt stoff. Og det ble mer av “greiene” jo lengre opp vi kom.

Det ble aldri så pass med snø og hagel at det ble noe problem. Det var mer overraskelsen over å se årets første faste nedbør. Det er bare å fastslå: vinteren er ikke langt unna.

Og som om ikke det var nok med snø og hagel i søkkene bortetter, så fikk vi også øye på en større hvit flekk borte under en hammer.

Snø fra vinteren.

Forrige vinter var heller ikke langt unna.

Men sorpa var glatt. Det ble litt forsiktig fremmarsj enkelte plasser. Det var - selvsagt - ikke andre i heia. Ville vi treffe andre?

Det kom et par i mot på tilbaketuren - på vei mot hytta og en overnattein. De ville mest sannsynlig bli alene.

Tåka slapp litt taket etter hvert som vi kom innover og litt høyere, men det ble ikke helt klar himmel.

På vei tilbake kunne vi se at sola kom igjennom rundt oss, og at det ble blå himmel over oss. Finværet som var lovet kom litt for sent til at vi fikk nytte av det.

Uansett var berget så pass tørt at det gikk greit nedover flyene mot bilen. Tilbaketuren gikk en del raskere en turen inn, og på parkeringsplassen var vi begge godt fornøyd med en bra