Med Venus i sørøst.

Stillhet inn, sol og skarp luft på returen.

Det ble en tur til Blåfjellenden midt i uka. Det er egentlig ikke noe til hinder for å ta turer på sparket. Tid er det som trengs, og der er jo lett å prioritere egne interesser?

Når værgudene - og værmeldingen - er enige om finvær er det bare å pakke sekken og komme seg av gårde.

Jeg regnet med å bli alene, og hadde det derfor ikke travelt. Det var meldt sol, men oppe i heia var det overskyet, varmegrader og lite vind. Perfekt for en tur i midten av oktober.

Hva som slo meg på turen innover, var stillheten.

Ikke var det småfugler - selv kråka var fraværende. Ikke en rype og lite insekter.

Uten vind var det stillhet. Ikke en lyd…

Jeg tok det med ro. Ingen grunn til å stresse. På hytta ville det ikke være noen, og forberedelser til kvelden går fort.

Hytta badet i de siste solstrålene i det jeg kom over kanten. Ikke røk fra pipene, og bare 10 grader inne på gamlehytta.

Det å få fyr på ovnen, sette på tevann, finne fram litt å spise er kjapt gjort. Jeg satte meg på min vanlige plass, kikket inn i flammene, drakk varm te og hadde det aldeles storartet.

Jeg kan ikke si at dette burde mange andre forsøke, for da fikk jeg ikke beholde disse øyeblikkene for meg selv, men det er slik stunder jeg opplever som skikkelig bra.

Det er godt å være på Blåfjellenden, både i selskap med andre, men også alene.

Ut på kvelden klaret det opp, og det ble frost. For første gang denne vinteren så jeg is på pytten utenfor.

Og denne gangen vartet naturen opp med mer. Jeg våknet i halv-fem tiden. Det var lyst….

Det var selvsagt en masse stjerner å se, men antakelig “druknet” mange i lyset fra venus, som lyste skikkelig sterkt i sørøst.

Jeg har aldri (utenom i nordnorge med snø på bakken) opplevd en så lys natt - uten måne. Det var mulig å bevege seg uten lykt.

Det tok en stund før jeg sovnet.

Morgenen kom sent, Det blir ikke skikkelig dagslys før nærmere 9.

Selv om jeg er alene på hytta, må det tas en runde med kost og fille. Det ville ikke passe seg å forlate hytta uten å ha gjort rent.

Turen over heia tilbake til Hunnedalen ble litt annerledes enn turen inn. Det var sol fra klar himmel. Det kvitret noen småfugler borte i lia, og det blåste - kaldt - over kantene.

Det er likevel fint å se bjørka gul og mørkrød. Det er fint å se myrene brunrøde og det er fint å se knall røde blåbærblader.

Den klare lufta gjør alt skarpt, men det er litt for stor kontrast mellom lys og skygge til at mitt lille kamera klarer brasene. Jeg stoppet likevel mange ganger på veien tilbake for å ta bilder. Skap klar luft, skarp sol og frost i bakken gir forhold som bare må nytes lengst mulig og da er det å ta bilder en god unnskyldning.