Dale-Li med vind og is.

Det var en kald og stormfull morgen.

Foto: Broderen

Det blåste stikker og strå natt til søndag. Temperaturen var heller ikke noe å skryte av. Under null, og med vinden ga dette en effektiv temperatur på det mer ubehagelige. Langt fra ideelt turvær.

Jeg hadde mest lyst til å finne fram en varm fleece, lage te og se på sola gjennom vinduet.

Broderen ringte som vanlig på en søndagsmorgen. Han kunne tenke seg tur.

Det blir som oftest en tur rundt Li om det blåser. Det kan gå hard for seg over toppen, men jeg har ennå ikke måttet snu. Krype, derimot…

Denne dagen var det ikke bare vinden som la hindringer i veien. Det var kuldegrader og da blir det is og glatt. Så avgjort ikke en ønskesituasjon for pensjonister med svake hofter og dårlig balanse.

Og det er blitt verre med årene.

Foto: Broderen

Men tur måtte det bli. Vi ble enige om å forsøke å komme så langt som mulig langs fjorden fra Dale og utover. Ville det bli mye is, fikk vi gå tilbake og ta turen så langt opp mot toppen av Lifjellet som mulig.

Tørre og fine veier, men vi traff is i stien, ved henget et stykke ute langs fjorden. Nå tok det en time og komme fram og tilbake. Det er en time med en god del opp og ned. Ikke den enkleste stien i verden.

Nesten tilbake til Dale, traff vi en hel del turfolk som nok ville ta rundt eller opp. Og jeg er sikker på at de fleste kommer rundt. Det er fullt mulig, men tar tid. Vi tok den enkle løsningen.

Tilbake på Dale ble det å forberede den lange bakken opp til Dalevann. Kortere enn på andre siden, men adskillig brattere. I slike bakker kommer erfaringen til hjelp. Det gjelder å ikke ta i så mye at pulsen kommer for høyt. Jevnt og små steg i de bratteste partiene, er best.

Det var andre som også hadde funnet ut at Dale måtte være plassen for tur denne dagen. Det var mange biler og mange folk. Vi så en kar rett oppe i bakken, men han gikk fortere enn oss og forsvant. Til trøst tok vi igjen enkelte familier med unger…

Foto Broderen

For egen del gikk d et greit oppover, broderen som ikke trener like mye, hadde det litt verre. Vi kom opp til Dalevann, og til broderens overraskelse fortsatte jeg mot Lifjell. Broderen sa stopp da vi kom til toppen av «den fordømte bakken». Da mente han vi hadde gått lenge nok. Og det passet i grunnen greit, da bestyrerinnen egentlig hadde nedlagt forbud mot å være sen denne dagen.

Turen ned ble ingen nedtur. Uten særlig vind inne i skogen, og bare nedoverbakke, går det mer enn greit.

Nede ved bilen kunne vi konstatere at det hadde blitt tur denne søndagen også. Ikke like lang som til vanlig, men vi hadde tross alt vært ute i to og en halv time.

På en dag med vind og kulde må det være greit.