Jærkysten med sol og kuldegrader.

Fortsatt sol og kulde.

Denne søndagen ville bestyrerinnen være med. Det ble egentlig klar alt på lørdagen.

Da broderen ringte søndagsmorgen, ble det også fort klart at hans frue –, Bjørg også kunne tenke seg en tur i finværet. Hvor turen skulle gå, var det lite diskusjon rundt. Damene ville gjerne ha en litt kortere tur enn det vi – broderen og jeg, helst så. Dette kunne lett ordnes ved at vi sammen tok turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Med sola i ansiktet og vinden antakelig bakfra. ville det bli en både kjekk og grei tur.

Så kunne vi spreke pensjonister, ta turen tilbake – i vårt tempo.

Det ble litt mer forberedelser enn normalt for turen. Merkelig nok dukker spørsmålet om hvem som skal kjøre og hvor. Selv med, mange års erfaring må det en runde med dette før alle er enige om hvor vi skal treffes.

I tillegg blir det laget kaffe for turen. Selv holder jeg meg til varm saft på vinteren. Det vil si jeg har kokende vann og saft på en aluminiumsflaske med trekk. Da er saften som oftest klar til å drikkes ved pausen halvveis.

På Hå var det ikke mange bilene. Vi så et enslig menneske som også var på tur, eller var det helst lite folk. Litt underlig i det fine været. Kan hende folk mener det kan være glatt?.

For vår del ble det en grei start. Trekken som kom fra nord, gjorde det kjølig helt i starten, men rundt fyret, med sola i ansiktet ble det skikkelig bra. Og vi kunne konstatere at det ikke er glattere med snø og is og kuldegrader  – 8-10 sådanne, enn med sorpe og regn. Det gikk helt greit å komme fram.

Det er litt spesielt å gå sånn over snødekket mark. Det er ikke skikkelig vinter, en heller ikke grønt. I heia ville dette bli kalt barfrost. Myrene er frosset, men bekkene er fortsatt åpne.

Hele veien nedover – sørover mot Varhaug gikk jeg og ventet på «folk». Det kom folk i mot, og kommentaren gikk på at «dette er en fantastisk dag». Men ikke mange, jeg hadde ventet adskillig flere. Det var nok en del som gikk tur, og mange i forhold til det vi normalt treffer på i dårlig vær. Da er vi ofte alene. Uansett er det kjekt på tur, og mangel på andre ødelegger ikke akkurat turen.

Damene sa takk for seg ved bilen nede på Varhaug. Vi fikk en liten pause, men startet raskt på returen.

Broderen hadde jobbet dagen før, og var usikker på om det var greit å ta en så pass lang tur som fram og tilbake. Han mente vi fikk ta det med ro.

Vi klarte å holde et litt rolig tempo en god stund, men fra halvveis og inn ble det i vanlig tempo. Det vil si at det egentlig går raskt unna.

Først det siste stykket før Hå gamle prestegård, kunne vi kjenne at det var vinter og kaldt. Til da hadde vi hatt en skikkelig fin tur, selv om sola kom delvis bakfra.

En fin tur i fint vær.