Høgjæren i sol.

Årets første tur.

Første nyttårsdag kommer overraskende… Etter selskapeligheter og sent gjensyn med loppekassen, burde det bli en rolig morgen, med en lang frokost og beina på bordet.

Værgudene ville det annerledes. Etter å ha gnidd søvnen ut av øya, og fått tatt en titt ut vinduet, ble det klart at det måtte bli tur. Sol og skyfrihimmel, nesten ikke vind. Bare en liten trekk, som så avgjort ikke ødela noe som helst.

Lite vind har ikke vært standarden den siste tiden. Det har helst vært kuling og regn. Noen få øyeblikk med bedre vær inne i mellom, men helst drittvær. Denne morgenen trengte ikke å sende skriftlig invitasjon til turfolket, - og meg.

Bestyrerinnen derimot…. Hun lå litt frempå og bare så vidt gløttet opp da jeg forsiktig slo fram på om tur. Jeg fikk en telefon etter en liten time, med spørsmål om hvor jeg var, og om det var mulig å melde seg på turen. Da hadde hun også sett ut vinduet…

Frokosten ble litt enkel. Et stort stykke bløtkake. Rester fra kvelden før.

Nå var det ikke bare «godt vær». Temperaturen hjemme var rundt 5 grader, men den falt jo lenger opp jeg kom. Jeg er en mester i å se problemer. Hva om det ble frost. Bilen har fortsatt bare sommerdekk…

Det er jo greit å ha noe å tenke på. Jeg gikk og sjekket pytter en god stund før jeg glemte hele greia – til jeg igjen så bilen og veien i skygge.

Jeg bestemte meg for å ta turen rundt høgjæren. Det måtte være rette plassen. Midtvinters med fint være og nesten ikke vind.

Denne gangen var jeg ikke alene. På parkeringsplassen var det alt kommet en bil, og det var spor oppover bakken. Etter en liten kilometer, møtte jeg en hel gjeng, de var på vei tilbake til bilen.

Det ble sagt hei og «godt nyttår» - skikkelig hyggelig.

Første nyttårsdag er selvsagt dagen for å ønske «godt nytt år» og mange av de jeg traff denne dagen gjorde nettopp det. Helt ukjente folk, men med et «godt nyttår» til meg i det jeg passerte.

Høgjæren er en populær turplass. Denne dagen traff jeg «den norske kjernefamilien» - mor, far, sønn og datter på tur. Jeg håper de fikk en fin turopplevelse.

Med kjekke folk, fint vær og gode forhold, ble det også en kjekk tur for meg.

Jeg startet rolig, og det tok en liten stund før jeg ble «varm», opp mot Synesvarden kom den gode følelsen – at det liksom bare var å gi på, det var overskudd og dagen for fart. Det ble ikke noe særlig pause ved Steinkjerringå, jeg snudde på helen, og tok fatt på tilbakeveien.  Nå er turen forholdsvis lang – nesten 2 mil, men det var fortsatt noe å gå på da jeg etter 15-16 kilometer, kom til Synesvarden på tilbaketuren. I den slake bakken ned over fra toppen, ble det småspringing. Det er en stund siden.

Da jeg så bilen nede ved veien, ble det igjen tid for å tenke på frost og is. Jeg burde heller ha tenkt på den glatte gjerdeklyveren nederst. Den var svinglatt…..