Mot Sandvatn - tidlig i sesongen.

En kort tur innover heia.

Sandvatn 12. juni, på beina – litt tidlig muligens?

Etter tur på onsdag, fredag og lørdag, var det ikke akkurat en langtur jeg så fram til. Men hvor skulle jeg ta søndagsturen? Det ligger en stolpe og noen skilt i carporten som skulle ha vært båret opp i Madlandsheia? Bynuten er en annen mulighet. Men hva med en tur innover mot Sandvatn for å sjekke forholdene. Glimrende plan. Men en god del kjøring. Ned lørdag og tilbake opp i Hunnedalen på søndagen.

Det var sol, sommer og blå himmel hjemme – ut stuevinduet. Det var vel egentlig det som lokket meg opp i heia. Himmelen var ikke like blå og klar inne i landet, og oppover ble det mer og mer skyet.  Var dette egentlig kortbuksevær?

Det fikk stå til. Jeg tok på jakken, men ikke langt opp i Lysebrekka, måtte den av. Det ble varmt,  - og sommerlig de øyeblikkene sola kom igjennom.

Spørsmålet som jeg ønsket å få svar på, hvor mye snø er det egentlig på 1000moh. Det ligger normalt en fonn i lysebrekka de første gangene jeg tar turen innover. Dette året var det ikke nødvendig å tråkke på snø før nesten helt oppe. Det lå snøflekker på siden av stien, så det var ikke lenge siden snøen forsvant fra stien, men for meg var det vanlig sommersti.

Innover flatene mot Blautevann, var det heller ikke mye snø. Det lå fenner i de vanlig søkkene, og fonna som lå til oktober i fjor, var fortsatt stor.

Stort sett var det likevel lite snø i forhold til hvordan det normalt er – rundt St. Hans. Blautevann var fortsatt delvis isdekket, og det ble mer og mer snø jo lengre opp i høyden jeg kom.

Matiasbekken var åpen, og grei og komme over. Det er et av de «vanskelige» punktene på de første turene. Her må bekken ofte krysses på snøbru. Og med snøsmeltingen i gang, er det etter min mening «risikosport», det er tross alt en meter ned – om noen går igjennom. Denne gangen, helt uproblematisk, som sagt.

Ett stykke oppe i bakken over Blautevann, traff jeg på den første fonna. Men det er halvveis inn til Sandvatnhytta. Med andre ord sommer forhold til halvveis…

Resten mer vinterlig.

Langs Blautevannbekken og ned til Mangædne, var det store fenner. Og nede på Mangædne var bakken delvis dekket med snø. Nå er det sommer, værmeldingen er fortsatt god, med varme og sol – disse fennene er ikke dypere enn at de kjapt vil forsvinne. Mesteparten av snødekket på flatene vil antakelig være vekke i løpet av en uke…

Det var ikke mange folk innover i førstningen. Jeg møtte en jente som hadde overnattet på hytta. En stund etter kom «storfamilien». Ungdommen et godt stykke foran de voksne. Omtrent som når sauene tas ned på høsten, noen langt foran de andre…

De hadde alle sammen vært innom Mohidler, og kunne melde at den var enkel å finne. Fonna foran inngangen nesten vekk.

På vei tilbake møtte jeg en familie som nettopp var på tur for å finne Mohidler. Turistforeningen hadde sagt det var sommerforhold. Der vi sto – nede mot Mangædne, stemte det så avgjort ikke.

Nesten nede ved bilen, i Lysebrekka, møtte jeg en familie med små unger. Tydelig fjellvant og kjent i området. De var bare på søndagstur, og skulle ikke så langt opp. Det er alltid kjekt å se unger på tur.

Et hyggelig møte.

For mange år siden møtte jeg et eldre ektepar på omtrent samme plassen. Gubben godt over 80.

Kona bak og mente «gamlingen» var litt forstyrret som absolutt skulle opp i heia. De kom opp.

Kommer noen av ungene til å huske meg som en «gal» gamling på tur?