Litt jobb og mye kjekke folk på Blåfjellenden.

Kjekt møte med "den eldre garde"

Ferie på sydligere breddegrader betyr tidlig avgang fra Sola, tidlig betyr i denne forbindelse opp klokka 5….

Noe som igjen betyr at det ikke er snakk om tur fredag til lørdag. Men torsdag til fredag går greit…

Jeg måtte til byen før turen til Hunnedalen kunne starte. Det betød at jeg ikke kom i gang innover før rundt to. Noe som igjen ville medføre at jobben jeg planla å utføre ikke ville bli ferdig før litt ut på kvelden.

Turen innover mot Blåfjellenden gikk som «vanlig». Et lite stykke innover er det mulig å se bakover mot stien et stykke. Jeg stopper som regel her for å sjekke om det kommer noen etter – om jeg vil få selskap på hytta. En torsdag helt i starten av juli, er ikke den mest travle tiden her, og jeg så ikke folk. Jeg møtte tre stykker som dessverre måtte snu – utenom disse var det ikke et menneske i heia.

Nå har jeg gått denne turen noen hundre ganger. Det er ikke så mye nytt å se, men jeg finner stadig noe å kikke på. Det er alltid litt å få med seg. Denne gangen var det snøen jeg sjekket. Det lå fortsatt noen fenner rundt om. De er mindre enn de pleier så tidlig på sommeren. Det er spesielt en fonn som pleier å ligge en stund. Her var det nå bare en liten meter igjen over fonna, og når denne lille snøflekken er borte, så vil det være bart hele veien. Litt uvanlig, og kontrast til fjoråret da denne fonna lå over stien mye lengre.

Inne på hytta, var det folk. Tre karer, som hadde kommet fra Langavatn. Det kom også en jente opp fra Mån. Hun var på langtur.

Jeg fikk gjort det jeg planla å gjøre på annekset, og litt ut på kvelden gikk jeg bort i «gamle»hytta.

Det runde bordet i stua, med utsikt nedover dalen, var stort nok til at alle fikk plass. Det ble som vanlig en hyggelig kveld med drøs og raddel.

Den kvinnelige del av selskapet, var på alenetur. Fra Frafjord til Oslo, med overnatting i turistforeningshytter.  Det bare forsterker mitt inntrykk av at jenten tar ut – alene.

Morgenen gikk kjappere enn normalt, alle tok i et tak, og hytta kom greit på stell. Det manglet litt på at været var like medgjørlig. Nå hadde jeg sjekket værmeldingen og var klar over at det kunne komme nedbør, men det kom litt i overkant. Det regnet….

Med vind og regn imot ble det en litt sur tur over heia.

Karene fra gårdagens hyggelige kveld, gikk først opp bakken mot Hunnedalen. Jeg hadde med andre ord noen foran meg, og jeg burde kunne ta igjen disse. De var tross alt 225 år  -  til sammen…

Bortover flyene mot Leitevann, så jeg gjengen, og tok ikke innpå, men tok bilder.

Det er ikke så ofte jeg har anledning til å ta bilder av folk og natur – utenom broderen da.

Jeg måtte ta i for å ta igjen gjengen. Siden jeg var i gang, gikk jeg etter en stund forbi, men hele gjengen – på 225 år var ikke mange metrene bak meg da jeg sto på parkeringsplassen.