Overnattingstur midt i uka.

En tur til Blåfjellenden.

Den siste tiden har det blitt til at jeg tar ut på tur midt i uken. Det er jo ikke noen grunn til å holde på gamle tradisjoner med tur lørdag og søndag. Som pensjonist styrer jeg jo tiden selv.

Så denne uken – med lite å ta seg til – ble det en tur til Blåfjellenden. Det burde ikke være mange andre på tur, men det er fellesferie og greier.

Alt i starten kunne jeg seg spor innover, jeg var ikke alene mot Blåfjellenden denne dagen.

Ett stykke innover gikk jeg forbi et følge på fem. Fire voksne og en jente på 12. Jenta sprang først.

Etter to turer med en masse regn, var det avgjort greit å gå uten å få vann i håret. Det var ikke nettopp solskinn, men overskyet og lite vind er helt greit.

Det hang noen tåkedotter langs fjellsidene og det var litt yr i lufta av og til. Aldri så dårlig at det var nødvendig å hive på jakken. Ullblusen blir våt uansett. Enten av yr/regn, eller av svette.

Denne gangen var jeg ikke på jobbtur. Jeg var på ferie – til Blåfjellenden. Det ble god tid til å prate med andre gjester.

Blåfjellenden er egentlig helt greit å komme til. Spesielt for meg som har tilbrakt 20-30 netter på hytta hvert år de siste 20-25 årene. («Hekkan», det blir en del overnattinger totalt det…)

Jeg er «hjemme» på hytta. Finner roen og blir sjelden utålmodig og stresset. Det er helt greit at det er andre på hytta – selv om det er kjekt å være alene.

Denne gangen var det en belgisk familie. Faren arbeidet med statistikk i det belgiske kreftregisteret. Interessant å høre om hans jobb.

Etter en hyggelig kveld, og en rolig morgen, hvor det likevel tok litt tid å få vasket og ryddet, var det tid for bakken opp.

Fra Blåfjellenden og til toppen av bakken er det ca 250 høydemeter. Jeg kommer ikke opp uten å ønske at bakken var kortere. Nå er vel erfaringen den at det er bakker uansett. Det som kjennes som helt greit innover viser seg å være bakker på tilbaketuren. Etter å ha gått bakken opp noen ganger, blir det mer og mer rolig og jevnt oppover. Ingen kjappe tak, og pulsen jevnt under 85%.

Det merkelige er at forskjellen i tid på å streve seg opp med hivende pust og bankende hjerte, mot rolig jevn gange, ikke er stor. Bare noen minutter. Og så travelt har jeg det da ikke.

Vel oppe begynner den greie og kjekke delen av tuen. Ikke for mye opp, noe ned, men en god del flatt berg. Greit å gå. God utsikt, både fjell og vann. En og annen liten fonn øverst.

Over «haugen» og nedover mot Hunnedalen blir det mer og mer «transportetappe».  Selv om det går kjapt og greit unna, er det mindre hei og fjell. Siste bakken ned mot veien blir det også en del sorpe – på tide å gå forsiktig.

Nede på veien, er det bare å konstatere at turen er over, og at det har gått greit – og se fram til neste tur…