Til "Øyvindsplass"

Dag 2 - Hele gjengen på tur.

Klokken 10 sto hele gjengen oppstilt. Vi var 4 par - 8 stykker. Det var ikke avgjort hvor vi skulle, men at turen ville bli noe lengre enn inn til Norgesplassen var sikkert.

Ordinært vær - til å være på Kanarieøyene og solsiden. Sol og varme alt fra morgenen av. Uansett hvordan en snur og vender på det, så blir det en bakke opp til Norgesplassen. Nå har vi valgt hotell høyest mulig opp i dalen, for å slippe mest mulig av bakken, men noe blir det uansett.  3 steg uttenfor hotelporten og vi er i "terrenget". Og bakken opp, om vi velger det.

Denne morgenen startet vi friskt med oppstigning, og tok mesteparten av de 200 høydemetrene med en gang. Så var det et par kilometer før vi kom til Norskeplassen.
Vi var ikke alene. Det gikk folk på alle stier vi kunne se. Enten gikk folk fra, eller mot Norskeplassen.

Og de fleste så ut til å kunne være på firmatur med NAV - pensjonister hele hurven. Imponerende, egentlig. Det er mange på tur, og enkelte må være en god del eldre enn oss. Vi i vår beste alder.
Det ble en liten diskusjon hvor vi skulle legge turen etter besøket på Norskeplassen. Det er en del "plasser" oppover, og det er jo greit med et mål.

Vi bestemte oss for "Øyvindsplass" og satt kursen mot "Sukkertoppen" og fortsatte videre oppover langs veien til vi så skiltet som pekte mot venstre og "Øyvindsplass". Det er et underlig landskap, bakken er helt uten grønt. Kun stein og grus, selv om det er noen busker og kaktuser rundt om.
"Øyvindsplass" ga god utsikt over terrenget mellom Puerto Rico og Norgesplassen, og det var også greit å kunne se helt inn til "Ivarsplass".  Så bar det nedover - og oppover. Her hang jentene ikke etter, men gikk i front og holdt tempoet oppe. Det gikk raskt tilbake til Norgesplassen. Her fra kunne vi valgt samme vei som vi kom opp, men tok heller en litt slakere vei ned, men selvsagt da noe lengre.

"Øyvindsplass" er omtrent 400moh, Norgesplassen hundre meter lengre nede. Fra starten av stien, ved vårt hotel er det 2,5 kilometer inn til Norgesplassen, Rundturen til Øyvindsplass er omtrent 5 kilometer, og den siste biten tilbake er en kilometer mer enn den "korte" og bratte veien. Vi brukte tre kvarter til Norgesplassen, nye tre kvarter til "Øyvindsplass", men bare en drøy halv time tilbake til Norgesplassen - med jentene først...

Siste delen gikk unna på nye tre kvarter. Alt i alt omtrent 12 kilometer på tre timer - ikke medregnet pauser. Og da blir farten omtrent 15 minutter på kilometeren.

En ny tur logget inn - spørsmålet blir hvor mye beina tåler. Bestyrerinnen klaget på gnagsår...

Fra Puerto Rico til Arguineguin med Norskeklubben.

Fint følge fra start til slutt.

Første dag i Puerto Rico. Siden det er søndag, så må det bli en søndagstur. Og siden vi er i Puerto Rico, så må det bli med "Norskeklubben. Denne klubben arrangerer turer hver søndag og onsdag. Søndagsturen er normalt på et par tre timer, mens onsdagsturen er lengre.

Søndagsturen går fra Puerto Rico til Norskeplassen og fra Arguineguin til Norskeplassen, med retur vekselvis tilbake til Puerto Rico eller Arguineguin Ruten, både opp og ned følger forskjellige stier.
Denne dagen var det noe over 20 personer som kom til startstedet i Puerto Rico senteret. Turen opp til Norskeplassen går normalt på omtrent en time, litt avhengig av hvilken rute som benyttes.
Denne søndagen ville turen gå opp ruten som kalles "Tauet".  Litt bratt. En plass er det hengt ut tau til hjelp for å komme opp, men egentlig helt uten problemer. Utenom etpar steg, hvor de fleste "sikrer" litt. For folk uten høyde problemer er ruten helt enkelt.

Vi tok det med ro oppover. Nå går sjeldent turene i et tempo som krever stålkondisjon. De fleste som går er pensjonister, men svært spreke sådanne. Enkelte bakker er drøye nok til at de fleste blir andpustne, men ikke mer.

"Vi" var sterkt representert, vi var tre karer og en kone fra vår gjeng. Edvin, som er vår kjentmann og gode kontakt her i området, kjenner stiene, stedene og forholdene. Og både han og fruen (som var med fra Puerto Rico) kjente flere av de andre deltakerne, og det var mange gledelige gjensyn.
Selvsagt er det spesielt å gå tur i sol og med rundt 20 grader, kortbukse og bluse i januar. Men det er derfor vi er her nede, så tur blir det. Det er også tydelig hvem som er  fra Norskeklubben. Dette året hadde de på seg en knall gul T-skjorte. Og det er like tydelig hvem som har vært på "ferie" en stund. Fargen på huden forteller sitt...

For meg, som omtrent er førstereisgutt på disse turene, er d et kjekt og komme sammen med nye mennesker. Turfolk er  selvsagt hyggelige. Det er i hvert fall ikke noe problem å komme i prat med de andre deltakerne på turen.

Søndagens tur mot Norskeplassen ga i så måte god anledning til nettopp å bli kjent med folk. Vi tok det med ro, og hadde noen gode pauser i bakkene. Årsaken til dette, var at gjengen som skulle komme fra Arguineguin, ville gå en rute som var noe lengre enn vår, og det var så avgjort ikke vits i å sitte å ventefor lenge.

Vi brukte en time opp til Norskeplassen - 3 kilometer fra Puerto Rico senteret.
Det var folksomt på Norskeplassen. Svært mange hadde funnet veien opp her denne søndagen. og det var egentlig vanskelig å finne noen som ikke snakket norsk. Det var mer et spørsmål om hvilken dialekt som ble brukt...

Denne søndagen ville turen gå tilbake til Arguineguin, men langs en rute Norskeklubben ikke hadde benyttet før.  Vi gikk på en smal hylle nedenfor veien mot geitefarmen. Helt greit å gå, men i lang rekke - det var ikke plass til mer en en om gangen. Denne delen av turen gikk i le av vinden og delvis i solskinn. Det ble av og til varmt...

Det er lengre til Arguineguin enn til Puerto Rico fra Norskeplassen. Det  ble 6 kilometer før vi var nede. Nå er det jo normalt enkelt å gå nedover - lettere enn opp, men for enkelte av oss bød nedstigningen på problemer. Knær som svikter gir en ubehagelig avslutning.
Så for enkelte var det helt greit å sette seg ned for å ta for seg av den obligatoriske halvliteren.
Muligens ikke like greit å delta i allsangen - i hvertfall uten sanghefte. Både den røde, hvite, grønne og blå sangen ble sunget.

For vår del, var det å ta fatt på hjemveien. 4-5 kilometer langs sjøkanten, med stopp for lunsj og finale i håndball-VM, og til slutt bakken opp fra Balito til hotellet.
En helt grei tur i skikkelig godt "vinter"vær - sol og varme.... I Januar.

Søndgstur på høgjæren

Med godt følge og vekslende vær.

For tredjeuke på rad ble bestyrerinnen med på søndagsturen. Jeg har en mistanke om at hun tenker på turene vi skal gå i Puerto Rico området om ikke lenge. Å trene til dette, vil selvsagt gjøre det lettere når vi går i gang. En tur til dagen, og helt mer enn to timer…

Det er selvsagt bare kjekt å ha med bestyrerinnen på tur. Og denne gangen hadde Øystein med sin kone. Vi ble 4. Ikke hele turen, men deler.

Broderen og jeg startet fra Tovdal og gikk over Synesvarden, før vi møtte resten av følget ved Holmavaten.

Det var ikke uten videre klart at det skulle bli en tur på høgjæren denne søndagen. Været spiller en rolle her. Lørdagen var været bra. Ville det bli like godt på søndagen? Broderen var skeptisk. Det var kaldt, ville det være frost? Det var overskyet med yr. Ville det være mer nedbør? Og hva med vind?

Frosten hold seg vekk, men det var fuktig, og en trekk fra sør. Avgjort ikke dårlige forhold, men heller ikke optimale.

Vi møtte damene ved Holmavatn og satte kursen mot Steinkjerringå. Litt over den første kanten, fikk vi været imot. Yr, trekk og ned mot null. Egentlig dårlig vær med tanke på nedkjøling. Nå tar ikke turen mellom Holmavatn og Steinkjerringå så lang tid at nedkjøling blir et problem, men det var surt over kantene – en stund.

Det eneste som er sikkert når det gjelder vær, er at det skifter. Ikke lenge etter at jeg overveide å ta på mer klær, kom sola fram et lite øyeblikk – og gjorde det hele mye triveligere….

Den første delen av turen kunne broderen og jeg ta det med ro. Vi hadde avtalt møtetidspunkt slik at vi ikke trengte å jogge nedover – heller ta det med ro.

Bestyrerinnen og Bjørg hadde en del å snakke om, og det går – selvsagt – ut over tempo. Nå var vi på «søndagstur» og ikke treningstur, så det ble prating og sjekk va utsikt. En rolig tur, med andre ord.

Ved Steinkjerringå, ble det besluttet (av den kvinnelige del av følget) at vi, det vil si broderen og jeg skulle ta snarveien direkte mot Synesvarden og tilbake til bilen. For å kunne spise middag sammen.

Det betød at kånene måtte gå «alene» tilbake til Holmavatn, noe som selvsagt er helt greit.

For vår del var det å sette opp farten og komme oss oppover til Synesvarden. Vi hadde slått frempå at vi ville være først til spisestedet.  Vi holdt godt tempo oppover, men hadde kontroll på pulsen opp de lengste bakkene. Det gikk fort, men ikke fort nok.  Jentene kom først….

Vår i januar

Rundt Li med vår og tåke.

Hva er bra vær i januar. Uansett så var det bedre enn bra denne dagen. Skikkelig vårstemning nede langs sjøen. Og det var underlig å se Stavanger i sol, med tåke over og blå sjø rundt. Det er ikke ofte januar oppfører seg slik.

Seks-syv grader i januar er ikke uvanlig. Uten vind, er straks mer sjeldent. Og om sola kommer frem, blir det jo vårlig. Det var nettopp det som skjedde denne lørdagen. Bortsett fra at sola skinte på Stavanger og ikke der jeg gikk.

Fjorden lå blikk stille, og båtene laget lange bølger. Småfuglene sang, og oppe på toppen skremte en orrfugl omtrent livet av meg. Den lå dønn stille til jeg nesten tråkket på den, og så for den opp. Kraftige vingeslag, stor sort fugl, og et annet flymønster enn ryper. Det må være orrfugl.

Det var kjekt å gå langs sjøen utover mot Einernestet. Det var skikkelig sleipt enkelte plasser, så det ble litt forsiktig tråkking, men med ønskevær, varme og uten vind, hvem kan klage. Selvsagt var ikke jakken på. Jeg gikk i skjortearmene, og ble gjennomvåt av svette.

Nå var det ikke bare været som var bra denne dagen. Dagsformen var også bra. Det kjentes greit å gi litt ekstra i småbakkene. Til en forandring var det pulsen som hindret og ikke pusten.  Det er ofte et tegn på at dagsformen er inne.

Jeg traff en kar som ville opp Sprettraubakken. Det ble i så fall opp i tåkehavet, for toppen lå gjemt i skyene. Ellers var det dårlig oppslutning. Ikke et menneske på tur. Jeg traff en familie helt nede ved Dale, det var det hele – utenom to jeg gikk forbi på toppen.

Lengre ute, mot nord, og noe lengre oppe i bakken, skiftet forholdene. Jeg kom opp i tåka og det ble vått. Ikke nedbør, men masse dråper på busker og trær. Og mange havnet i hode på meg. D, et ble vått.

Heldigvis er det ikke lange biten, selv om det går sakte i de bratteste kneikene. Med god dagsform gikk det jo greit i bakkene. Det ble liksom ikke tungt. Utsikten manglet. Tåka var forholdsvis tett, jeg kunne ikke se mer enn 30-40 meter.  Og under slike forhold kan jeg jo ha gått forbi folk. Jeg så i hvert fall ikke mange.

Etter å ha kommet meg opp «den fordømte bakken» var det bare nedturen igjen. Det er jo ikke helt vanlig at både vær og form slår til på en gang. Denne gangen ble det virkelig en fin tur. Skodda kunne ikke legge en demper på denne turen.

Planleggingstur

Rundt Gruda i tåke. 

I det siste har det blitt til at jeg, ofte sammen med andre, tar en kjapp tur på onsdagene. Væravhengig, selvsagt, men oftest er det greit vær for en tur i nærområdet.

Selv om det ble tur på mandag, ganske kort den og, trening på tirsdag, ble det vanskelig å holde seg inne onsdag. Været ordnet seg ut over dagen. Og rundt ett var det opphold og lite vind. Ingen grunn for å sitte inne og se ut.

Og jeg satset på en rundtur, omtrent halvannen time totalt. Turen går heldigvis for en stor del i «utmark» og på grusveier.

Dagens tur ga anledning til å tenke gjennom kommende turår.  Jeg har så langt ikke lagt noen planer, men har alt avtalt to turer til utlandet, nettopp for å gå. Først kommer en tur til Puerto Rico – Grand Cannari.  Der skal vi være sammen med en hel gjeng, og det vil bli mye tur innover øya. Norskeplassen vil være første mål for mange turer, men det blir også turer til andre stedet og plasser.

Påsken skal vi som vanlig tilbringe på Blåfjellenden. Som i fjor planlegger min datter med familie og glede oss med å stille opp. Det skal bli kjekt å være sammen med barnebarn i nesten en uke.

Skjærtorsdag planlegger vi – om ikke været slår seg helt vrangt – å servere komler til gjestene som kommer til hytta. Dette har vi gjort i 7-8 år, og fortsatt venter vi på det store innrykket.

Om det blir en tidlig sommer, vil det bli mange besøk på Blåfjellenden i starten av sesongen. Det er heldigvis alltid noe som må gjøres på hytta. Gode unnskyldninger for en tur innover.

Tidlig på sommeren, har vi også bestilt tur til Østeriket. Også den for å gå tur. Denne gangen i alpene. Det skal bli spennende å se andre steder og land. Selvsagt er det førsteklasses hotell og god turleder.

Jeg har også lagt inn en telt-tur på våren noen år. Kan det bli noe slik? I tillegg må det i hvert fall bli den tradisjonelle turen til Langavatn, Blåfjellenden og ned til Flørli. Hva med Fidjadalen dette året. 

Jeg har lenge trodd at dette er en årlig begivenhet, men kontroll viser at det faktisk går år imellom denne turen. I fjor ble det en tur til Stranddalen – kan den gjentas?

Om ikke lenge må jeg også bestemme meg for om jeg skal vare en uke som «tilsyn» på Nilsebu.

Utenom alt dette må Sandvatn, Tomannsbu, Taumevatn, Kvitlen og Skåpet besøkes.

Jeg håper det er nok fine dager til alt dette, men det er jo mulig å ta noen av turene i regnvær

Fra Orre til Hå.

Ny søndagstur med bestyrerinnen.

Det kan virke som om vi – sammen – har begynt på et nytt prosjekt. Og det er jo hyggelig. Bestyrerinnen er jo så avgjort grei å ha med på tur. Vi får se hvordan dette går.

Prosjektet må være å gå fra Tungenes i nord til Egersund i sør.  Dette gjorde bestyrerinnen og svigerinne i fjor – i noen etapper. Og nå har vi, bestyrerinnen og jeg, gjort unna to av disse etappene.

Januar er selvsagt måneden for «å ta seg sammen», for bestyrerinnen betyr det å ta opp treningen og også å gå tur. Det ble alt på lørdagen nevnt at hun godt kunne være med på søndagsturen…

Nå er det broderen og jeg som oftest går sammen på søndagene, men broderen har selvsagt ikke noe imot at andre henger seg på. Da broderen ringte på søndagsmorgen, og fikk greie på at vi planla en tur fra Orre til Hå, ble det også til at hans kone ble med. I tillegg ringte svigerinne og svoger og meldte sin interesse for turen.

Vi ble et helt følge. 6 stykker og bare plass til 5 i bilene lager litt utfordring, men heldigvis er ikke avstandene så store at det bød på problemer. En bil på Hå, og vi møttes på Orre.

Startpunktet var ved den gamle kirken på Orre. Den skal være verdt et besøk, men for vår del bar det over brua og ut i terrenget. Bortsett fra at terrenget var dyrket mark. Det er noen virkelig stor marker mellom veien og sanden, og det er kanaler. Vi måtte et stykke lengre over markene enn vi trodde for å komme rundt kanalen. Heldigvis var det et spor vi kunne følge.

Sørover gikk vi for det meste inne i landet og ikke på stranden. Det var sandstrand stykkevis, men også lange stykker med rullestein. Som ikke er spesielt god å gå på. Det var satt opp gjerdeklyvere over gjerdene, men det var ikke merket sti. Eller mer korrekt det manglet sti store deler av turen.

Dette stykket av Jærkysten var mye mindre tilrettelagt enn der jeg til vanlig går, mellom Hå og Varhaug. Det var mange båtstøer med gamle rustne spill. Det var tydelig at sjøen ikke har den samme betydning for folk i dag som den hadde tidligere. Vi gikk forbi en og annen båt, men det var ikke «arbeidsbåter». I gamle dager med sandflukt og bare hest til hjelp, betød ofte sjøen og fisken forskjellen på å være mett eller å gå sulten.

Mot Skeiesanden og Refsnes ble det mer folk. Forbausende mange egentlig. For oss som har gått fra Hå til Varhaug, så var dette uventet.

Hele turen fra Orre til Hå var ikke på mer enn litt under en mil. Det samme som fra Hå til Varhaug, men selv om avstanden er den samme, brukte vi vesentlig lengre tid. Det kan skyldes at vi ikke helt kjente veien og at det manglet sti. I hvert fall ble det litt vandring over marker og rundt kanaler.

Med sola i øynene – den står fortsatt lavt, og trekken bakfra, hadde vi likevel en skikkelig fin tur. Det ble en vandring gjennom et landskap annerledes enn det jeg vanligvis går i. Og kjekt å se.  Det kan ikke være mange årene før også dette strekket av Jærkysten blir tilrettelagt med merker og skikkelig sti. Det fortjener den virkelig.

Hå til Varhug i snø.

Ganske alene - ut mot havet. 

Snø.  Hvitt over det hele – i hagen, i gårdsrommet og ikke minst veien. Lørdagsmorgen bød på overraskelser. Det var ikke frost, en enslig grad jemte seg nederst på den røde skalaen.

Hvor går turen når verden er hvit?

Det kunne jo egentlig passe med en skitur – den første for vinteren eventuelt, men nå hadde min yngste stukket av med skiene jeg vanligvis bruker ned i lavlandet, og værmelding antydet betongføre. Våt nysnø på fredagen og kuldegrader på lørdagen.

Betongføre er ikke noe for meg. Det måtte bli en tur langs sjøen. Fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Reserveturen, når alt annet er vanskelig. Det blir sjeldent mye snø helt ute mot Nordsjøen.

Selv om det ikke var frost da jeg tok ut, var det klunk is og svinglatt på veien. Enkelte plasser var det saltet, men utover mot Hå var det vintervei. Sykkelstien, derimot….

Jeg kjører alltid forsiktig første dagen på glatte veier. Jeg kommer jo egentlig tids nok fram uansett, og denne lørdagen hadde jeg ingen andre planer for dagen.  Jeg så fram til en grei tur sørover til Varhaug.

Det blåste. Langt mer enn værmeldingen hadde varslet. Sjøen gikk hvit og hadde rullet opp skjortearmene langs land. Jeg tror vinden var omtrent stiv bris, liten kuling da jeg startet. Heldigvis med vinden bakfra og sola imot – om den hadde vært framme som lovet.

Det blåste så pass at jeg måtte ta «støttesteg» til og begynne med.

Det fikk meg til å lure på hvordan det ville gå hjemover, med vinden i fleisen. Jeg er flink til å se problemer, så det ble en del fundering på returen…

Snølaget var ikke tykt, bare et par centimeter. Det ville bli tynnere på tilbakeveien – antakelig.

Nysnø gir mulighet for å sjekke spor. Det var ingen andre spor en mine mot Obrestad. Og jeg var like ensom over Komedelen. Ikke et menneske.

Nede ved Reimebukta var det folk. Jeg gikk forbi to jenter. Et stykke utover så jeg flere spor. Og da jeg så meg tilbake var de to blitt til fire.

Nedover mot Varhaug kom sola fram. Det ble helt greit å gå, selv om returen lå og spøkte i bakhodet. En kjapp pause ved kirkegården, og så mot Hå.

Det blåste adskillig mindre alt nede ved Obrestad, og tilbaketuren ble aldri så tung som jeg fryktet. Selv om vinden tok seg opp, så ble det aldri over en bris på vei hjem.

Snøen forsvant ikke, selv om det nok var noen få varmegrader. Ulempen med snøen er at det tross alt blir «vassing» og det krever litt krefter.  Med andre ord, en litt tung tur denne lørdagen.

Fra Reime og til Obrestad, var det bare mine spor, fram og tilbake. Ikke mange andre enn meg som var på langtur langs sjøkanten denne lørdagen.

Mellom bakkar og berg ut med havet.

Kyststien fra Sola til Sele.

Bestyrerinnen fikk en klokke til jul, som teller steg og avstand og måler puls (og kalorier – tror jeg..) Dette ga som resultat ny interesse for tur på søndagene.  Så lørdagskveld ble det spørsmål om hvor vi skulle gå på søndagen.

Det er ikke lett å forbi gå ordre fra overkommandoen i stillhet. (Det er egentlig kjekt og greit å være med bestyrerinnen på tur, men la nå det være en hemmelighet.)

Søndagsmorgen ble det derfor en liten runde med forslag til hvor turen burde gå. Det første forslaget var å gå langs sjøen fra Reve til Orre. En tur vi har tatt noen ganger.

Etter en liten diskusjon ble det til at vi skulle ta turen fra Sola til Sele. En helt ny rute for meg. Men ikke for Bestyrerinnen. I 2016 gjennomførte hun og svigerinnen en tur fra Tungenes til Egersund i etapper. En av disse dagsturene var nettopp fra Sola til Sele. Og nå hadde jeg mulighet til å bli kjent med en av disse etappene.

Vi satte en bil på Sele og kjørte til Sola. Det første stykket gikk på sandstrand og bød ikke på overraskelser eller problemer. Det varte ikke lenge før det ble mer problematisk. Sandstranden sluttet og det ble stein og skrenter og opp og ned.

Steinene var superglatte, og jeg gikk svært forsiktig. Jeg måtte sette foten nede mellom steinene for ikke å gli ut. Unger med støvler kom fortere fram enn meg.

Det gikk ikke fort. Nå var jo ikke farten et problem. Vi hadde god tid, og bestyrerinnen syntes det var virkelig kjekt å være tilbake på denne stien. Nå var været ikke så ille – til å begynne med. Landskapet rund oss var spesielt og interessant. Det var hav, strand og grønne marker. Opp og ned mellom stein og skrenter, over glatte og våte rullesteiner.

En plass var det satt opp advarselsskilt, om at det ikke var mulig å passere om vannet sto høyt og det blåste. (her kunne stien vært lagt over «plenen» til noen hytter, men antakelig så ville beboerne ha plassen for seg selv.)

Stykket mellom Sola og Hellestø tok tid. Noe av årsaken til dette var at jeg tok mange bilder. Landskapet var så pass spesielt og det dukket opp så pass mange fine motiver at jeg måtte stoppe noen ganger.

Turen fra Hellestø til Sele, ble en overraskelse. Ikke fordi landskapet og terrenget var spesielt. Det var ikke mye forskjellig fra det rundt Orre. Men på grunn av folk.

På Hellestøstranden var det mye folk. På stien og i sanddynene mellom stranden og Sele var det mye folk. Et stykke var stien, som her gikk mellom rullesteinstranden og markene bak, over 20 meter bred og godt oppgått. Her har det vært mye folk – og bikkjer. Og det var mye folk. Vi møtte mer mennesker enn det jeg er vant med. Det var tydelig at dette strandstykket var populært.

Ved bilen, viste klokka til bestyrerinnen at vi hadde brukt omtrent 3 ½ time, og gått omtrent 13 kilometer. Det vil antakelig si at vi hadde brukt 2 ½ time på de første 7-8 kilometrene.  I tørt vær, vil det antakelig gå adskillig fortere – uten glatte steiner.

Sol og sjø og to mil.

Et heldig valg - finvær i januar.

Vinter? Med 4-5 grader sol og nesten ikke vind. På Jæren. Lite minnet om vinter denne lørdagen, bortsett fra at det fortsatt ikke er skikkelig lyst før etter ni – på morgenen.

Likevel ble jeg litt overrasket, da det  dukket opp snerk på pyttene etter som vi nærmet oss det vi hadde sett ut som dagens turmål. «Vi» i denne sammenhengen var broderen og jeg. Til vanlig blir det søndagstur på brødrene. Med bakgrunn i værmeldingen, ble det kjapt bestemt en lørdagstur. Vi tenkte på en tur på Høgjæren.

Planen ble lagt om. Vi besluttet å ta en tur langs sjøkanten – fra Hå til Varhaug.  Vinterturen….

Det viste seg ganske fort å være et heldig valg. Lite vind, som kom bakfra. Sol i ansiktet, og stigende temperatur, ga skikkelig gode forhold «nedover» mot Varhaug gamle kirke.

Det er langt fra sikkert at forholdene oppe på høgjæren hadde vært like gode. Antakelig frost og is, i hvert fall fra morgenen av. Nede ved sjøen var det kun lav sol som «plaget» oss. Selv om dagene er blitt merkbart lengre, så står sola fortsatt lavt hele dagen.

Vi hadde litt og snakke om. Tiden gikk fort. Det er ikke uvanlig å virkelig se fram til en liten pause ved kirkegården. Denne gangen var det også greit med en pause, men ikke helt «nødvendig».

Det ble selvsagt ikke like behagelig på hjemveien – nordover. Sola var bak, vinden kom imot, og turen ned hadde jo tross alt tatt halvannen time.

Det gikk likevel greit. Vi kom halvveis før broderen, litt overraskende måtte be om at vi satte ned tempoet. Det gjorde vi – en liten stund. Litt lengre nordover, kom ønsket igjen, og denne gangen ble det litt roligere videre.

Det var ikke mange andre ute. På tross av fint vær og gode forhold. Noen var på tur, men ikke mange. Jeg gikk og funderte på dette, til det gikk opp for meg at det var lørdag og ikke søndag. En god forklaring på manglende oppmøte…

Turen er til sammen nesten to mil. Vi bruker litt over tre timer. Det er omtrent tempoet som kreves for å ta marsjmerket. For vanlige rekrutter… Pensjonister kan bruke lengre tid og likevel klare merket. Nå er det bare å finne ut hvor vi kan melde oss på.

Senere i vinter vil turen gå til Puerto Rico  og Norskeplassen – 14. dager i syden, og hensikten er å gå tur. En slik utflukt vi hadde denne lørdagen var antakelig god trening for denne turen. Det eneste som skiller vesentlig, er at der nede bruker jeg joggesko og ikke fjellstøvler.

Pensjonist-tur på en onsdag

Sol og fint vær.

Pensjonister har god tid – til å gjøre hva de vil. Det blir tid til overs. Slik er det i hvert fall for meg på onsdagene. Da har jeg ikke alltid gode planer for dagen, selv om det etter hvert er blitt til at jeg må ut en tur. For å gå, minst godt og vel en time.

Denne onsdagen var det sol. Jeg lurte på hvor kaldt det var. Vinden var merkbart svakere enn kvelden før. Det blåste likevel så pass at jeg mente det var behov for vinterhabitt. Lang under og både skjorte og ull bluse. Gore-Tex dress – selvfølgelig…

Det fine været lokket, men selv om jeg egentlig hadde god tid, så burde jeg helst ta en kort tur. Hekkans achillesen trøbler igjen.

Jeg har gått rundt Gruda og opp om Grudavarden noen ganger – uten å ha skrevet en rapport fra turen. Denne gangen var været så bra at jeg syntes turen fortjente å nevnes, i godt selskap.

Nede på flate Jæren er markene grønne og det er mer høst enn vinter – i forhold til andre plasser i landet. Men ikke langt unna ligger heia med hvitt på toppene. Godt synlig fra Grudavarden.

Det er ikke ofte sikten er så god som denne dagen. Det var mulig å se toppene innover ganske klart. Litt spesielt er det jo å se Bynuten, Vådlandsnutne og Fidjanutene fra «sjøsiden». Det er jo vanlig å se mot sjøen fra disse plassene.

Litt lengre opp og over på andre siden kommer Synesvarden og vindmøllene på høgjæren til syne.  

Alle plassene er topper og steder jeg ofte besøker høst og vinter, og litt på våren....

Sommeren tilbringes så ofte som mulig i heia, mye lengre inne.

Turen burde nok a gått opp mot en av de snødekte toppene, men ikke på glattå – alene.

I det fine været var det kjekt å kunne sjekke forholdene innover, og drømme om turer til våren.

Nyttårstur rundt Li

Godt nytt år.

Eller muligens ikke?  Bakfoten skapte seg etter siste tur. Lørdag – nyttårsaften – ble det ingen tur. Kunne det muligens hjelpe å holde foten i ro?  Med pisseregn og dårlig vær, var det en enkel beslutning. Ingen lørdagstur.

Søndag – 1. nyttårsdag, var været bedre. I hvert fall til jeg kom ut – temperaturen på morgenen var så vidt under null. Litt is på pyttene, men fortsatt ikke glatt på veien.

Likevel brukte jeg tiden innover mot Dale til å tenke på forholdene. Ville det være is i stien, ville det være glatt?

Jeg hadde tatt ut tidlig. Bestyrerinnen hadde kalt inn til familieselskap på ettermiddagen, og det var noen småting jeg burde utrette. Jeg måtte være hjemme før 3…

Det var fortsatt godvær da jeg parkerte. Sola var framme, selv om den var skjult bak Dalsnuten. Inne i skogen var det kaldt, men ikke frost. Det tok litt tid før jeg fikk opp varmen. Dette var ikke dagen for å gå i jakke, da fikk jeg helle fryse litt før jeg ble varm.

Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen. Utenom min var det en bil. I fint vær og gode forhold på en søndag, er det ofte mange flere. Kan feiring av nyttår ha noe med saken å gjøre?

Jeg traff ikke noen andre før oppe på toppen.

Turen utover langs sjøen, var som vanlig «bløt». Det er fuktig på bakken og fortsatt mye vann rundt om. Men sol inne i Stavanger og skikkelig dagslys, gjorde turen kjekkere enn til vanlig. Det går lettere i bra vær.

Det var litt is enkelte plasser. Et tynt lag med is, men steiner og berg var bare, kun normalt glatte av fuktighet. Selv på nordsiden, var det egentlig gode forhold – til å være i månedskiftet desember/januar.

Nytt år gir også muligheten til å filosofere over tidens gang – hva vil det nye året innebære. Alt står og faller på helsa, men foreløpig ser det ut som om det vil bli et kjekt turår. På planen står først tur til «syden» i slutten av januar. 14. dager i Puerto Rico med tur innover øya omtrent hver dag.

I slutten av juni har vi alt bestilt tur til Østeriket – med tur hver dag.  Det skal bli kjekt å prøve et nytt land.

Og om alle gode makter slår til, vil det igjen bli en tur til Lochnagar, sammen med broderen og arvinger.

Rett under toppen hilste jeg på Ingrid. Det satt en familie og hadde matpause. De manglet bare bålet. Jeg vekslet noen ord, og jenta på 4-5 år spurte hva jeg het. Det fortalte jeg, og spurte samtidig om hennes navn – Ingrid var svaret.

Skikkelig hyggelig å hilse på unger på den måten.

Værmeldingen hadde meldt bra vær hele dagen, men med 0.1 mm nedbør rundt 12. Og de fikk rett. Midt i blinken - helt korrekt…

Da jeg startet på nedturen, kom det seilende en svart sky, og under skyen hang noen små og få dråper. Jeg måtte kikke på en pytt for å være sikker på at det virkelig kom nedbør, regn var det ikke.

På slutten av turen ble det folksomt. Ikke mye ensomhet igjen. Mange familier som skulle på tur sammen.  Og parkeringsplassen var full.