Fra Orre til Hå.

Ny søndagstur med bestyrerinnen.

Det kan virke som om vi – sammen – har begynt på et nytt prosjekt. Og det er jo hyggelig. Bestyrerinnen er jo så avgjort grei å ha med på tur. Vi får se hvordan dette går.

Prosjektet må være å gå fra Tungenes i nord til Egersund i sør.  Dette gjorde bestyrerinnen og svigerinne i fjor – i noen etapper. Og nå har vi, bestyrerinnen og jeg, gjort unna to av disse etappene.

Januar er selvsagt måneden for «å ta seg sammen», for bestyrerinnen betyr det å ta opp treningen og også å gå tur. Det ble alt på lørdagen nevnt at hun godt kunne være med på søndagsturen…

Nå er det broderen og jeg som oftest går sammen på søndagene, men broderen har selvsagt ikke noe imot at andre henger seg på. Da broderen ringte på søndagsmorgen, og fikk greie på at vi planla en tur fra Orre til Hå, ble det også til at hans kone ble med. I tillegg ringte svigerinne og svoger og meldte sin interesse for turen.

Vi ble et helt følge. 6 stykker og bare plass til 5 i bilene lager litt utfordring, men heldigvis er ikke avstandene så store at det bød på problemer. En bil på Hå, og vi møttes på Orre.

Startpunktet var ved den gamle kirken på Orre. Den skal være verdt et besøk, men for vår del bar det over brua og ut i terrenget. Bortsett fra at terrenget var dyrket mark. Det er noen virkelig stor marker mellom veien og sanden, og det er kanaler. Vi måtte et stykke lengre over markene enn vi trodde for å komme rundt kanalen. Heldigvis var det et spor vi kunne følge.

Sørover gikk vi for det meste inne i landet og ikke på stranden. Det var sandstrand stykkevis, men også lange stykker med rullestein. Som ikke er spesielt god å gå på. Det var satt opp gjerdeklyvere over gjerdene, men det var ikke merket sti. Eller mer korrekt det manglet sti store deler av turen.

Dette stykket av Jærkysten var mye mindre tilrettelagt enn der jeg til vanlig går, mellom Hå og Varhaug. Det var mange båtstøer med gamle rustne spill. Det var tydelig at sjøen ikke har den samme betydning for folk i dag som den hadde tidligere. Vi gikk forbi en og annen båt, men det var ikke «arbeidsbåter». I gamle dager med sandflukt og bare hest til hjelp, betød ofte sjøen og fisken forskjellen på å være mett eller å gå sulten.

Mot Skeiesanden og Refsnes ble det mer folk. Forbausende mange egentlig. For oss som har gått fra Hå til Varhaug, så var dette uventet.

Hele turen fra Orre til Hå var ikke på mer enn litt under en mil. Det samme som fra Hå til Varhaug, men selv om avstanden er den samme, brukte vi vesentlig lengre tid. Det kan skyldes at vi ikke helt kjente veien og at det manglet sti. I hvert fall ble det litt vandring over marker og rundt kanaler.

Med sola i øynene – den står fortsatt lavt, og trekken bakfra, hadde vi likevel en skikkelig fin tur. Det ble en vandring gjennom et landskap annerledes enn det jeg vanligvis går i. Og kjekt å se.  Det kan ikke være mange årene før også dette strekket av Jærkysten blir tilrettelagt med merker og skikkelig sti. Det fortjener den virkelig.