Vår i januar

Rundt Li med vår og tåke.

Hva er bra vær i januar. Uansett så var det bedre enn bra denne dagen. Skikkelig vårstemning nede langs sjøen. Og det var underlig å se Stavanger i sol, med tåke over og blå sjø rundt. Det er ikke ofte januar oppfører seg slik.

Seks-syv grader i januar er ikke uvanlig. Uten vind, er straks mer sjeldent. Og om sola kommer frem, blir det jo vårlig. Det var nettopp det som skjedde denne lørdagen. Bortsett fra at sola skinte på Stavanger og ikke der jeg gikk.

Fjorden lå blikk stille, og båtene laget lange bølger. Småfuglene sang, og oppe på toppen skremte en orrfugl omtrent livet av meg. Den lå dønn stille til jeg nesten tråkket på den, og så for den opp. Kraftige vingeslag, stor sort fugl, og et annet flymønster enn ryper. Det må være orrfugl.

Det var kjekt å gå langs sjøen utover mot Einernestet. Det var skikkelig sleipt enkelte plasser, så det ble litt forsiktig tråkking, men med ønskevær, varme og uten vind, hvem kan klage. Selvsagt var ikke jakken på. Jeg gikk i skjortearmene, og ble gjennomvåt av svette.

Nå var det ikke bare været som var bra denne dagen. Dagsformen var også bra. Det kjentes greit å gi litt ekstra i småbakkene. Til en forandring var det pulsen som hindret og ikke pusten.  Det er ofte et tegn på at dagsformen er inne.

Jeg traff en kar som ville opp Sprettraubakken. Det ble i så fall opp i tåkehavet, for toppen lå gjemt i skyene. Ellers var det dårlig oppslutning. Ikke et menneske på tur. Jeg traff en familie helt nede ved Dale, det var det hele – utenom to jeg gikk forbi på toppen.

Lengre ute, mot nord, og noe lengre oppe i bakken, skiftet forholdene. Jeg kom opp i tåka og det ble vått. Ikke nedbør, men masse dråper på busker og trær. Og mange havnet i hode på meg. D, et ble vått.

Heldigvis er det ikke lange biten, selv om det går sakte i de bratteste kneikene. Med god dagsform gikk det jo greit i bakkene. Det ble liksom ikke tungt. Utsikten manglet. Tåka var forholdsvis tett, jeg kunne ikke se mer enn 30-40 meter.  Og under slike forhold kan jeg jo ha gått forbi folk. Jeg så i hvert fall ikke mange.

Etter å ha kommet meg opp «den fordømte bakken» var det bare nedturen igjen. Det er jo ikke helt vanlig at både vær og form slår til på en gang. Denne gangen ble det virkelig en fin tur. Skodda kunne ikke legge en demper på denne turen.