Mellom bakkar og berg ut med havet.

Kyststien fra Sola til Sele.

Bestyrerinnen fikk en klokke til jul, som teller steg og avstand og måler puls (og kalorier – tror jeg..) Dette ga som resultat ny interesse for tur på søndagene.  Så lørdagskveld ble det spørsmål om hvor vi skulle gå på søndagen.

Det er ikke lett å forbi gå ordre fra overkommandoen i stillhet. (Det er egentlig kjekt og greit å være med bestyrerinnen på tur, men la nå det være en hemmelighet.)

Søndagsmorgen ble det derfor en liten runde med forslag til hvor turen burde gå. Det første forslaget var å gå langs sjøen fra Reve til Orre. En tur vi har tatt noen ganger.

Etter en liten diskusjon ble det til at vi skulle ta turen fra Sola til Sele. En helt ny rute for meg. Men ikke for Bestyrerinnen. I 2016 gjennomførte hun og svigerinnen en tur fra Tungenes til Egersund i etapper. En av disse dagsturene var nettopp fra Sola til Sele. Og nå hadde jeg mulighet til å bli kjent med en av disse etappene.

Vi satte en bil på Sele og kjørte til Sola. Det første stykket gikk på sandstrand og bød ikke på overraskelser eller problemer. Det varte ikke lenge før det ble mer problematisk. Sandstranden sluttet og det ble stein og skrenter og opp og ned.

Steinene var superglatte, og jeg gikk svært forsiktig. Jeg måtte sette foten nede mellom steinene for ikke å gli ut. Unger med støvler kom fortere fram enn meg.

Det gikk ikke fort. Nå var jo ikke farten et problem. Vi hadde god tid, og bestyrerinnen syntes det var virkelig kjekt å være tilbake på denne stien. Nå var været ikke så ille – til å begynne med. Landskapet rund oss var spesielt og interessant. Det var hav, strand og grønne marker. Opp og ned mellom stein og skrenter, over glatte og våte rullesteiner.

En plass var det satt opp advarselsskilt, om at det ikke var mulig å passere om vannet sto høyt og det blåste. (her kunne stien vært lagt over «plenen» til noen hytter, men antakelig så ville beboerne ha plassen for seg selv.)

Stykket mellom Sola og Hellestø tok tid. Noe av årsaken til dette var at jeg tok mange bilder. Landskapet var så pass spesielt og det dukket opp så pass mange fine motiver at jeg måtte stoppe noen ganger.

Turen fra Hellestø til Sele, ble en overraskelse. Ikke fordi landskapet og terrenget var spesielt. Det var ikke mye forskjellig fra det rundt Orre. Men på grunn av folk.

På Hellestøstranden var det mye folk. På stien og i sanddynene mellom stranden og Sele var det mye folk. Et stykke var stien, som her gikk mellom rullesteinstranden og markene bak, over 20 meter bred og godt oppgått. Her har det vært mye folk – og bikkjer. Og det var mye folk. Vi møtte mer mennesker enn det jeg er vant med. Det var tydelig at dette strandstykket var populært.

Ved bilen, viste klokka til bestyrerinnen at vi hadde brukt omtrent 3 ½ time, og gått omtrent 13 kilometer. Det vil antakelig si at vi hadde brukt 2 ½ time på de første 7-8 kilometrene.  I tørt vær, vil det antakelig gå adskillig fortere – uten glatte steiner.