Søndagstur med snuoperasjon.

En kjapp rundtur.

En sørgelig historie - det ble ingen lang søndagstur denne uken. Og verre var det at helsa til broderen var årsaken.

Men det ble tur, selv om den ble kort og bratt...

Det begynte bra, selv om været ikke var på vår side. Broderen tok en saltomortale i bakken langs sjøen ved Dale i fjor. Han har ikke riktig kommet over den hendelsen, men denne lørdagen, ville han igjen utfordre skjebnen. Og selv om jeg hadde gått rundt Li på lørdagen, var det ikke noe problem med en ny tur på søndagen - om broderen overvant motviljen mot denne spesielle turen.

På Dale var det ingen ting som tydet på problemer, men ikke langt utover begynte broderen og streve. Det gikk ikke helt slik det burde, og ikke slik vi er vandt med.

en sjefsbeslutning om å snu ble tatt - etter litt diskusjon. Ikke lenge etter sto vi i Revesdal og kikket opp bakken, skulle vi ta den veien? For i det minste å ha hatt en liten tur. Broderen var den som foreslo, og han var også den som måtte sjekke hva som var mulig...

Vi tok opp bakken - og fortsatte opp mot Øksendalen. Dette er den korte veien fra Dale mot troppen. Bare noen få kilometer opp - og tilbake. Jeg mener turen bør kunne gjøres på et par timer for de fleste.

Det er lenge siden jeg har gått i denne brekkå. Sist gang var ned, og den er ikke blitt mindre bratt med årene.

Nå tok vi det med ro, men opp denne bakken er det ikke mulig å komme uten å bruke krefter og pust.
Det gjaldt øyensynlig ikke for ungene vi hadde foran oss. Ikke mer enn 5-6 år, men full fart oppover, med faren etter. Han med den minste på ryggen. Nå tok ungene en pause i ny og ne, men totalt brukte de ikke mye lengre tid enn oss.

Vi har noe å se fram til - det vil ikke gå fortere etter som årene går.

Vi kom nå opp, og fortsatte mot stidelet som viser vei mot toppen eller mot Dalevann. Opp "den fordømte bakken". Nå har jeg ikke helt klart  for meg hvor mange høydemeter det er opp bakken fra Revesdal. Det må jo være mindre enn fra Bymarka og opp til toppen. Likevel kjentes det langt og tungt ut. Sannsynligvis fordi vi ikke er kjent med bakken og hvor bratt den egentlig er. Det er bare enkelte plasser - i "henget" at bakken mot nord er like bratt.

Vi tok ikke mot toppen. Nok er nok. Vi satset på Dalevann og bakken ned mot Dale.
Det var fortsatt is både i "den fordømte bakken" og i bakken ned mot Dalevann. Mindre enn på lørdagen, og denne gangen enklere å gå rundt. Jeg viste hvor vi skulle gå.

Det ble ingen lang tur, men på sin måte kjekk nok. Det er helt greit å ta en snarvei, spesielt når den er både lang og bratt.

Så får  vi se om broderen kan henge med senere - det blir spennende. Jeg håper det beste....