Sol, men ikke sommer.

Hå til Varhaug - søndagstur på et par mil.

Etter to uker på Grand Canaria, var det tid for den ordinære søndagsturen.

Det vil si, først måtte jeg bli kvitt en suvernir fra Puerto Rico. Jeg hadde fortsatt en grei gnagsår-bløre på høyrefoten. I første forsøk på å trø i fjellstøvlene, gikk det hull på denne - skifte av strømpe og på med nytt Compeed... Fin oppfinnelse - Compeed.

Det var sol her hjemme også, men det manglet noen grader på å være sommer. Rundt null, og et tynt lag med snø enkelte plasser. Og flagget sto rett ut. Og vinden kom selvsagt imot.

Rundt null, en bris i mot, gjør det nødvendig med vinterhabitt. Ikke overraskende ble det adskillig bedre på vei tilbake. Vinden i ryggen og et par grader varmere gjør en klar forskjell.
Selv med kalde forhold var det flere enn meg som var på tur denne søndagen. Ikke akkurat folksomt, men flere enn det jeg vanligvis treffer på denne turen.

På Hå gamle prestegård var det alt kommet en del biler, og jeg kunne se folk i stien et stykke mot Obrestad fyr. Jeg gikk forbi et par, muligens eldre enn meg. Bortover mot Varhaug gikk det greit. Høyt tempo til meg å være. Det kommer  selvsagt av all "treningen" vi fikk i "syden". Likevel var jeg ikke kommet noe særlig langt på tilbaketuren da jeg møtte paret igjen. Nesten like høyt tempo som meg....

Det var forhold til å gå fort. Tørt i bakken, bare litt is enkelte plasser, og greit å gå. Vinden i mot, kjentes, og gjorde at turen mot Varhaug nok tok noe lengre tid enn hva jeg trodde. På tilbakeveien gikk det bedre. I full fart enkelte strekk. Kjekt å kjenne at kroppen fungerer og at formen i hvert fall ikke er dårligere enn tidligere i vinter.

Det er forskjell på naturen i strandkanten langs Jæren, og hva vi så på Grand Canaria. Det er selvsagt mye fint der nede, men jeg tok meg selv i å beundre mitt lokale landskap. Denne dagen, med lav sol, var det selvsagt mye motlys og lange skygger,men det gir en spesiell stemning. Det er vanskelig å fange de gode bildene med slike forhold. Inne mellom is og snø var det grønne flekker, Sjøhusene med sauer rundt sto i kontrast mot sol og sjø Selv Komedelen fremsto som pen....

Vanligvis er siste stykket tilbake - mellom fyret og prestegården, forholdsvis tungt. Etter nesten et par mil er det normalt ikke så mye igjen i beina. Denne gangen gikk jeg med lette skritt og småsprang ned bakkene.

Det må jo ha sett litt underlig ut for de jeg passerte - en gamling i full fart - men med et smil i fjeset...
Turen fra Hå til Varhaug i frost, kjenner jeg ofte under føttene. spesielt om det er frost. Bakken er hard og det er lite som gir etter. På grunn av alle turene i løpet av "ferien" var denne turen, som tross alt er omtrent 2 mil, helt grei.

Det var kjekt med turer i "syden", men vel så kjekt med en fin tur hjemme...