Kan det være sesongavslutningen?

Værmelding med "storm i kastene"

Det var en "oppgave"  som måtte gjøres før vinteren setter inn for alvor på Blåfjellenden. egentlig en litt beskitten oppgave. Men som altså måtte gjøres. Luka til dassen var falt ned, og blir dassen full av snø, kunne det bli vanskelig.

Oppgaven er grei, men langt fra "morsom". Den gir i hvert fall grunn god nok til å ta en tur innover.
Problemeet med bakfoten har ikke gitt seg, og derfor planla jeg å bli over fra fredag til søndag.  Det kunne på mange måter passe bra å ta et par netter inne på hytta.

Været var en meget god grunn. Yr hadde advarsel om "mye" vind i Rogaland. Det var meldt om over 20 meter i sekundet både natt til lørdag og også senere. Søndagen skulle bli rimelig bra med mindre vind og til og med sol.

Jeg tok ut tidlig på fredagen. Værmeldingen lovet mindre vind tidlig på dagen, og fikk rett. Det var helt greie forhold. Vinden var neppe mer enn en stiv bris - selv over de bratteste kantene. Det regnet egentlg ikke, men det var fuktig omtrent hele turen.  Helt greit til å være i slutten av oktober.

Jeg var inne på hytta i tre-fire tiden. Det tar litt tid før jeg kan sette meg og nyte det å være på Blåfjellenden. Det er alltid en del småting som krever litt tid. Vann må hentes, og denne gangen kunne jeg godt tenke meg å ha minst to bøtter stående. Det er ikke kjekt å måtte med til ånå for å hente mer vann tidlig på morgenen, om det regner og blåser. Det lovet værmeldingen...

Det er også alltid en del ting som må settes på sin rette plass.  Det er som regel en del ting som ligger og slenger, gjenglemte sokker, strømper og T-skjorter.

Så sent på året tar det også tid å få opp varmen i stua. Det var ti grader inne da jeg kom, og selv etter et par timer var det godt under 20 grader.

Nær ovnen er det varmer, og det ble skikkelig kjekt med varm te og skoleboller på bordet. Med mat innabords og varme i rommet, fantjeg roen og fikk tid til virkelig å nyte det igjen å være på Blåfjellenden.

For meg er et opphold der noe i nærhet av "lykke".

Turistforeningen hadde satt opp en fellestur til Blåfjellenden denne fredagen, så jeg regnet med å få besøk ut på kvelden - sent. Ut over kvelden ble jeg skeptisk til det prosjektet. Det blåste stikker og strå. Vinden var så kraftig at hele hytta ristet.  Jeg håpet virkelig at fellesturen ble avlyst...

Det kom ingen.

Jeg vet ikke om vinden tok seg opp utover natten, men jeg var våken noen ganger og var takknemlig for at hytta er bardunert med vaier over mønet...

Jobben som måtte gjøres, tok egentlig ikke lang tid. Kjapt gjort.

Jeg kikket på været sånn inne i mellom, noen ganger.

Det seilte en ørn over hytta så det ble noe mer enn bare å se på været. Litt kjekt å se slike ting.
Litt ut på lørdagen ble det roligere og - ikke minst - litt blå himmel.  Skulle jeg ta ut på lørdagen med greit vær, eller vente til søndag og stole på at værmeldrene har kontroll på greiene?

Etter lunch, eller sen frokost, fant jeg ut at det ikke var mange gode grunner til å vente til søndag. Antakelig ville det ikke komme folk, værmelding var tross alt rimelig ugrei.

Jeg pakket og gjorde klar til å ta ut.

Med vinden bakfra ble det en tur helt uten problemer, selvsagt var ikke kneet i orden, men utenom det, var det en tur uten utfordringer. Vindstyrken, selv over kantene, var aldri over stiv bris, til nød liten kuling.

Det kom folk imot. Først noen som skulle til Fidjastølen. Været er ikke noen hindring for sauefolkene. Jobbene i heia må gjøres.

Det kom også tre karer som ville til hytta. De hadde hatt greit vær til jeg traff de i Ølbakken. Det kom nok noe mer nedbør og vind etter hvert.

Synesvarden

Tur med hyggelig overraskelse.

Mitt høyre kne og jeg er for tiden ikke helt enige. Kneet mener jeg bør holde meg i ro. Jeg  vil på tur.
Det var fint vær på søndagen. Nesten ikke til å tenke på at det igjen skulle bli en søndag uten tur. Lørdagens tur hadde tatt på, og jeg burde nok helst ha holdt meg hjemme.

Da broderen ringte - til vanlig tid - var det vanskelig, nei: umulig, å ikke si meg enig i en søndagstur.
Nå var turforslaget til broderen, ikke noe i nærheten av ekstremtur. Snarere tvert i mot...

Han ville ta fra Tovdal til Synesvarden og nedover mot Steinkjerringå. En tur på et par timer i terreng. Vi pleier å gå i tre timer på søndagene.

Vinden tok tak i bilen på vei oppover. Det ville antakelig bare blåse mer i høyden enn lengre nede. På parkeringsplassen var det på med vindfleecen. Heldigvis var temperaturen høy, for årstiden. Det var unødvendig med jakke i tillegg til fleecen.

Værmeldingen mente det burde blåse kraftig, opp mot stiv kuling, men det skulle ikke regne. Det var snakk om skyer, men de så vi lite til. Det var stort sett sol hele søndagsturen.

Selv om vinden rusket og slet i jakke og bukse, var det på langt nær noen stiv kuling. På vei oppover mot Synesvarden fikk vi noen vindråser på oss som rusket godt, men på toppen var det helt greit å stå - uten å måtte ta støttesteg. Bare en stiv bris, mente jeg.

Vi møtte to personer på toppen. De viste seg å være en gammel arbeidskollega fra mange år - svært mange  år - tilbake. Vi fikk en hyggelig prat om "gamle dager" og om utsikten fra Synesvarden.
Broderen og jeg tok mot sør og Steinkjerringå.

Det gikk ikke fort nedover bakkene. Tilsynelatende er området rundt Synesvarden flatt. Det er ikke helt slik. Det er bakker, og høydeforskjellen er overraskende stor, selv om det ikke er bratte kneiker.
Oroblemet er at kneet ikke liker nedoverbakker...

Vi gikk forsiktig nedover. Selv om det kjentes i kneet, var det likevel kjekt å være på tur. Jeg hadde sett mørkt på å sitte hjemme.

Et stykke nedover ble det til at både jeg og kneet ble enige om at vi skulle tross alt tilbake samme vei som vi hadde kommet. Og vi  hadde kommet et stykke nedover.
Vi var nesten nede ved Steinkjerringå, da jeg satte meg bak en stein. Broderen tok mot statuen og jeg - og foten - fikk en pause.

På tilbakeveien fikk vi vinden mer i mot. Den var fortsatt ikke sterkere enn stiv bris, men den var mer merkbar. Som alltid, etter å ha gått et stykke mot Synesvarden glemte vi vinden.

Sorpa var umulig å glemme. Det var sørpe vått i marka. Bekken var ikke store, men marka var gjennombløt. Ekelte plasser var det fortsatt vann i stien, men stor sett var det våt sorpe. Og denvar såpeglatt. Det var ikke mulig å unngå sopa, og vi ble etterhvert skikkelig skitne oppover buksa.
Myrene var også våte. Heldigvis var det mulig å gå utenom stien, og over myrsøkken. Det var likevel en våt opplevelse.

Det er ved slike forhold jeg er evig takknemlig for Gore-Tex sko. De første 10-20 årene jeg gikk på tur, var det ikke snakk om Gore-Tex. Resultatet var våte sko og sokker et er en time eller så. Og jeg brukte mye tid på å pusse og vedlikeholde skoene.

Gore-Tex sko - Alfa - Walk King - holder noe mer en en sesong - uten vedlikehold. Og da er skoen så godt som utslitt. Da hender det at de trekker vann. Det forrige paret holdt bra, men på slutten kom det vann gjenneom på den venstre skoen.

Etter å ha hatt en ørliten stopp på toppen, tok vi fatt på bakken nedover før vi måtte klatre 8 gjerdeklyver og ned mot parkeringsplassen. I bunn av bakken fikk vi en gledelig overraskelse. Det kom to jenter i mot oss. Barnebarn til broderen. De var sammen med sine foreldre og en venn på tur. Og hadde pause bak en stein.

Det ble nok en pause. Og vi som normalt ikke tar pauser i det hele tatt. Denne gangen i selskap med datter og svigersønn av broderen og barnebarn. Det ble skikkelig hyggelig.

Vi ble til og med servert kaffe og te. Som smakte god.

Hele gjengen tok følge det siste stykket mot bilene. Ungene først og vi gamle i midten. De voksne helt til slutt.

Det var egentlig ikke lange stykket, men like kjekt for det. Det er noe eget med det å ha unger med på tur.  Og det er jo riktig lenge siden egne unger var på alder med broderens barnebarn.

Her er det bare å takke for turen - til alle

Bjørndalsfjellet med bakfot i ulage.

LørdagsTUR.

Det er egentlig ikke noe å skrive hjem om - dagens tur. Den var verken lang eller tung, men det var en TUR.

Og det  var lenge siden jeg hadde vært på tur. Forrige uke ble det en tur fram og tilbake til Blåfjellenden. Det var, både lørdag og søndag, en lengre og tøffere tur enn dagens.

Likevel var dagens utflukt en TUR.  Til topps på Bjørndalsfjellet. Antakelig ikke stort mer enn 5 kilometer tilsammen og vanligvis bare en time til sammen.

Det måtte bli en liten tur, bare en test tur. Bakfoten oppfører seg ikke slik jeg ønsker, og antakelig burde jeg ikke ta på tur i det hele tatt. Lett å si, vanskelig å følge opp.

Jeg må på tur en lørdag med noenlunde bra vær - hjemme.

Hadde været vært bedre, hadde det selvsagt blitt en tur opp i heia, mot Blåfjellenden.  Klarte jeg å komme fram og tilbake forige uke, ville jeg vel klare det denne uken også.
Denne uka ville det også være mulig å se Leonidene. I fjor var jeg på Blåfjellenden for å se astriodesvermen. Det var overskyet.

I år var det snakk om både skyer og vind - sterk kuling - med mer enn 17 m/sek. Da flagrer ørene.....
Ikke forhold for å sjekke nattehimmelen akkurat.

Hjemme fikk det bli en kort tur for ikke å presse kneet for mye. Ikke at det har hjulpet å sitte hjemme, det virker ikke det heller...

Da achillesen gjorde opprør, brukte jeg Bjørndalsfjellet som treningstur. Det fikk bli en tur opp der denne gangen også. I følge YR skulle det blåse i lavlandet. Nå ligger mesteparten av turen opp mot toppen av Bjørndalsfjellet rimelig godt i le for østavind, så jeg mente det ikke ville være problemer uansett vindstyrke, før helt mot toppen.

Det er ikke så mange lørdager jeg har vært på Gramstad. Og det jeg ble overrasket over hvor mange biler det var parkert da jeg kom. Og enda flere da jeg kom ned...

De aller fleste går mot Dalsnuten. Jeg traff en del mennesker på min vei opp mot toppen. Fra toppen er det mulig å se stien oppover og deler av stien mot Matisrudlå. Ikke en kjeft å se. Jeg var helt alene fra toppen og ned. Det var kjekt å gå slik - på tur. Det gikk sent nedover bakkene. Jeg kan godt kjenne det i kneet når jeg må ta i mot med venstre bakfor. Det fikk bare være, jeg måtte jo ned uansett. Det ble en del stopp, både for å se meg rundt og for å hvile foten.

Det er høst, trærne var bare og marken var brun og gul. Det er lenge til bjørka igjen blir grønn. Nå gjelder det å være fornøyd med godt vær og tørr sti. Og i det hele tatt få lov til å gå tur.

Jeg snakket med et par omtrent halvveis oppover. De mente det blåst så pass på toppen at det var vanskelig å puste. Jeg har vært på tur i vind før, og faktisk krøpet over kanter for å komme fram. Det ville antakelig ikke blåse verre enn det.

Oppe var det ikke mer enn en stiv bris, antakelig ikke sterkere en liten kuling i akstene. Helt uproblematisk. Det viser at forholden kan skifte ganske fort.

Sen høst og kjekke folk på Blåfjellenden.

Bra vær og bra besøk.

Et kne i ulage har hindret meg i å komme inn til Blåfjellenden. Denne uka var jeg utålmodig, og ville forsøke en tur. Det var ikke helt vellykket, men jeg kom da inn til hytta på lørdag og tilbake på søndag.

Det er ikke hvert år at oktober gir opphold, litt sol, lite vind og nesten sommertemperatur. Dette var hva som møtte meg på lørdag, da jeg tok fatt på turen innover mot hytta.

Jeg kunne se at jeg ikke ville bli alene, og halvveis møtte jeg kjentfolk som hadde overnattet på Blåfjellenden, og var på vei hjem. Det var hyggelig å møte kjente, men hadde vært ennå mer kjekt å vært på hytta sammen med disse fjellfolka.

De hadde forsøkt å gjøre en liten jobb, men fant ikke verktøy.

Etter fjorten dager uten skikkelig tur i heia, var d et bra å være i høyden igjen. Det var store endringer i forhold til forrige gang jeg gikk innover mot Blåfjellenden. Det var ikke mye igjen av sommeren. Enkelte grønne planter lyste fortsatt opp helt nede i Hunnedalen, og det var noen brune blader på bjørkene. Oppe i heia var det brunt og grått. Det er tydelig at naturen er i ferd med å forberede seg på vinteren.

Igjen var det en del spor etter rev. Før noen år siden fant jeg reveskitt nesten overalt. Samtidig forsvant rypene. Nå kan det se ut som om det igjen har blitt mer rev - og mindre ryper til neste år.
Jeg var langt fra sikker på om kneet ville holde en hel tur innover mot Blåfjellenden, og tilbake.

Det ble til at jeg satte meg delmål. Ved Fossebekken måtte jeg bestemme meg for om jeg ville videre innover. Kunne jeg komme meg halvveis? Og var det egentlig lurt å stresse et kne i ulage? Det kjentes jo egentlig ikke spesielt galt ut. Og det ble jo ikke spesielt verre etter hvert. (Det ble det jo, men jeg valgte glatt å overse det...)

Jeg ble mer og mer fokusert på "resultatet". Det igjen å få lov til å besøke Blåfjellenden - en gang til...
Og det var jo skikkelig kjekt å være på tur. I finværet så sent på høsten.Det var også kjekt å være på hytta. Kjekke folk, og hyggelige timer. I syvtiden var det mørkt, stearinlysene ble tent, og i tillegg til kjekt og hyggelig, må det tilføyes "koselig" (hva nå det er?).

Jeg er ikke helt sikker på hva det er som gjør at jeg finner meg vel til rettet på Blåfjellenden, men det å treffe andre folk med samme interese, og muligens også det å treffe nye, ukjente mennesker, er noe jeg finner virkelig interessant.

Det kom en gjeng ungdom - rovere - fra Flørli. De fikk annekset for seg selv og trengte ikke å ta hensyn til andre. Selvsagt skulle noen bade, med 10 - 11 grader i lufta og omtrent det samme i vannet.

Det skal være ro på hyttene klokka 11, og mange av gjesten var i seng i god tid før dette. Men selv om det blir tidlig kveld, kommer ikke morgenen alt for fort. Folket begynte ikke på frokosten før nærmere ni.

For egen del ble det morgen som vanlig, med egg og bacon, kost og fille og litt prat med folkene på hytta.

Søndagsværet var ikke like bra som på lørdagen. Et godt stykke fra det, egentlig. Det var vind, ikke sterk men rett i mot, og det for noe vått i lufte. Det var ikke skikkelig regn, men mer yr. Likevel ble det litt surt.

Tre gutter gikk en halvtime før meg. Og jeg hadde for spøk sagt de fikk henge i for at jeg ikke skulle ta de igjen.  Jeg hadde ikke en gang  mulighet for å ta innpå. Jeg så ikke snurten av guttene i det hele tatt. Men jeg var takknemlig for staven. Den kom godt med både på turen inn og tilbake.

Uavhengig av problemer med kne, så var det skikkelig kjekt å være på tur. Da fikke det heller være om jeg igjen ble "hjemmeværende" for noen uker.

Det kan for bli siste tur innover for 2017, og hva med fremtiden?. Her er det bare å stå på - om mulig.

Solskinn og strand.

Endelig tur.

Foto: Bestyrerinnen

Etter mange dager uten tur, var det nesten ikke mulig å sitte hjemme på søndag. Været var det aller beste. Det er ikke mulig å holde seg innendørs i slikt vær. Da får det heller bli noen timer med vondt kne.

Hvor skulle vi ta ut.

Foto: Bestyrerinnen

"Vi" i denne forbindelse var Bestyrerinnen og jeg. Finværet lokket, og bestyrerinnen ville gjerne ta opp turgåing igjen. Det var en stund siden siste turen...

Bakker var det ikke snakk om. Det kunne jeg greit kjenne bare ved å gå i trappene hjemme.  For egen del foreslo jeg Høgjæren.

Svoger og svigerinne har vært med på en del turer, og maksvær ville de også muligens ut. Bestyrerinnen sendte en sms, og fikk svar tilbake at de skulle ta turen fra Reve til Orre med venner, men vi var hjertelig velkomne om vi også kunne tenke oss den turen.

Tur på stranden i sol og uten vind. Og, ikke minst, uten bakker. Det hørtes helt bra ut.

Vi ble 6 stykker som startet fra Reve. Svoger, svigerinne, og venner, og bestyrerinnen i tillegg til meg selv. Vi startet ikke helt samtidig, men vi kom sammen etter hvert.

Det var sabla bløtt et stykke. Jordet av opptråkket av ungdyr, og sorpa var dyp. Etter at vi kom ut på sanden, var det en grei tur.

Det er kjekt å gå langs sjøkanten i godt selskap. Sandstrand er helt uten hindringer og det er mulig å konsentrere seg om andre ting. For eksempel å snakke med andre.

Vi fikk en skikkelig god drøs nedover mot Reve.

Nå var jeg ikke bafre ute for tur, men også for å teste om kneet kunne brukes på tur. Det gikk greit - det første stykket. Etterhvert ble det vondt.

Ved Friluftshuset på Orre ble matpakket tatt fram, kaffen kom i kopper og det senket seg fred over forsamlingen - for en stund. Sola varmet, og det var skikkelig fint å sitte stille. Så bra var det at jeg bestemte meg for å gå tilbake også. Antakelig ikke helt lurt, men i det fine været var det så bra å være på tur at jeg fikk heller ta smellen.

To av følget sa takk for seg ved Friluftshuset. De hadde ikke tid til å gå tilbake. Vi andre, svoger, svigerinne, bestyrerinne og jeg tok fatt på tilbaketuren. Det betød litt omvei i forhold til normalt. Det var så pass mye vann på marka at vi måtte gå rundt enkelte plasser.

Ellers ble det en tur med trekken (som kom snikende ut over dagen) forfra og sola bak, og i høyere fart enn første halvpart.

Sttranden er egentlig en fin plass å gå. Slik jeg følte det, ble ikke kneet presset mer enn rimelig, og det var jo aldri snakk om å gå bakker ned. Likevel var jeg glad da jeg fikk se bilene, og kunne krype inn bak rattet og slappe av.

Jeg hadde med stav - vi gamle bruker det - og den kom godt med det siste stykket.

Likevel hadde turen vært skikkelig fin. og det skulle jo bare mangle med det været vi hadde.

Uten tur - bare sur.

Dårlig kne - og klesvask

Nå er det snart 2 uker siden siste fjelltur. Det tar på. Og kneet er ikke blitt spesielt mye bedre...

Legg inn et par besøk hos tannlegen med rotfylling til underholdning, så begynner det å se heller svart ut. For å helle salt i såret, var min vanlige tannlege Øyvind Rønneberg på ferie. Fotur i Spania.  Og jeg som omttrent ikke får på meg fjellskoa.

Hva gjør man når det ser mørkest ut?  Jeg tok en runde med vedlikehold på utstyr og klær.
Jeg har brukt Norrøna klær i mange år. Dovre bukser og Trollveggen jakke.  Den siste modellen av Trollveggen jeg prøvde, passet ikke. Large for stor og medium alt for smal.

Det ble til at jeg kjøpte Dovre jakke også.

Og nå er Dovre Gore-tex ute av sortimentet. Jeg kjøpte heldigvis tre-fire bukser og et par jakker før de forsvant fra markedet.

Buksene holder bare ca 8 måneder, og jeg tok i bruk en bukse i desember. Juli var det stopp. Det kom regn gjennom på lårene og det var store huller nede ved ankelen. Spørsmålet var om jeg skulle ta en "ny" Dovre fra lager, eller om jeg skulle forsøke en Norrøna Recon. (Til 5 store sterke,  kalt "laken", i gamle dager.)

Jeg kjøpte en Norrøna Recon Gore-Tex bukse. Og har brukt den til nå - på tur...

Erfaringen så langt er god. Passformen nesten lik Dovre. Litt mer dil-dall rundt anklene og en masse (unødvendige) glidelåser. Den store forskjellen ligger faktisk på lårlommene. På Dovre er det en utvendig lomme på høyre lår. På Recon er det innvendig lomme på begge lårene.

Stoffet er annerledes. Hva som er best, har jeg ikke helt funnet ut av. Det virker som om Recon er noe med smidig. Dovre mer som "plast" og stivere. Nå har jeg ikke brukt Recon lenge nok til å si noe om slitestyrken, men det er (de kom kvikt) noen nugg nede ved ankelen som kan bli hull etterhvert.

Det var altså tid for klesvask. En vindfleec, en Dovre jakke, Dovre bukse og Recon buksa.  Alt inn i samme maskin på 40 grader, med spesial vaskemiddel - Toko.

Jeg vasker ytterklærne sjeldent. De lukter svette - gammel svette, men det synes jeg er bedre enn å ødelegge den opprinnelige utvendige beskyttelsen.

Dovre buksa - som er brukt 7 måneder - tenkte jeg å levere til Norrøna for reparasjon. Jeg er nesten sikker på at Norrøna vil klage på renholdet - vask buksa før innlevering , er beskjeden.

Derfor tok jeg fram min skurekost - kjøpt for formålet - og virkelig brukte krefter på sorpeflekkene på innsiden av buksebeinet. De var fortsatt synlige etter tørk...

Nå ja, Norrøna har ikke nektet å reparere buksene jeg har sendt inn, bare klaget på vasken. Det skal bli artig å se hva de gjør denne gangen.

Det som også blir spennende er hvor godt Reconbuksa har "tålt" vasken, om ytterstoffet nå blir vasstrukket med en gang eller om vannet fortsatt perler seg.

Den nye buksa er brukt 2-3 måneder, og jeg håper den holder minst like lenge som Dovre. Og så lurer jeg på om jeg ikke skulle kjøpe en til, bare sånn for sikkerhetes skyld. Det meste av "vanlige" fjellklær har jo forsvunnet fra Norrønas kolleksjon.