Synesvarden

Tur med hyggelig overraskelse.

Mitt høyre kne og jeg er for tiden ikke helt enige. Kneet mener jeg bør holde meg i ro. Jeg  vil på tur.
Det var fint vær på søndagen. Nesten ikke til å tenke på at det igjen skulle bli en søndag uten tur. Lørdagens tur hadde tatt på, og jeg burde nok helst ha holdt meg hjemme.

Da broderen ringte - til vanlig tid - var det vanskelig, nei: umulig, å ikke si meg enig i en søndagstur.
Nå var turforslaget til broderen, ikke noe i nærheten av ekstremtur. Snarere tvert i mot...

Han ville ta fra Tovdal til Synesvarden og nedover mot Steinkjerringå. En tur på et par timer i terreng. Vi pleier å gå i tre timer på søndagene.

Vinden tok tak i bilen på vei oppover. Det ville antakelig bare blåse mer i høyden enn lengre nede. På parkeringsplassen var det på med vindfleecen. Heldigvis var temperaturen høy, for årstiden. Det var unødvendig med jakke i tillegg til fleecen.

Værmeldingen mente det burde blåse kraftig, opp mot stiv kuling, men det skulle ikke regne. Det var snakk om skyer, men de så vi lite til. Det var stort sett sol hele søndagsturen.

Selv om vinden rusket og slet i jakke og bukse, var det på langt nær noen stiv kuling. På vei oppover mot Synesvarden fikk vi noen vindråser på oss som rusket godt, men på toppen var det helt greit å stå - uten å måtte ta støttesteg. Bare en stiv bris, mente jeg.

Vi møtte to personer på toppen. De viste seg å være en gammel arbeidskollega fra mange år - svært mange  år - tilbake. Vi fikk en hyggelig prat om "gamle dager" og om utsikten fra Synesvarden.
Broderen og jeg tok mot sør og Steinkjerringå.

Det gikk ikke fort nedover bakkene. Tilsynelatende er området rundt Synesvarden flatt. Det er ikke helt slik. Det er bakker, og høydeforskjellen er overraskende stor, selv om det ikke er bratte kneiker.
Oroblemet er at kneet ikke liker nedoverbakker...

Vi gikk forsiktig nedover. Selv om det kjentes i kneet, var det likevel kjekt å være på tur. Jeg hadde sett mørkt på å sitte hjemme.

Et stykke nedover ble det til at både jeg og kneet ble enige om at vi skulle tross alt tilbake samme vei som vi hadde kommet. Og vi  hadde kommet et stykke nedover.
Vi var nesten nede ved Steinkjerringå, da jeg satte meg bak en stein. Broderen tok mot statuen og jeg - og foten - fikk en pause.

På tilbakeveien fikk vi vinden mer i mot. Den var fortsatt ikke sterkere enn stiv bris, men den var mer merkbar. Som alltid, etter å ha gått et stykke mot Synesvarden glemte vi vinden.

Sorpa var umulig å glemme. Det var sørpe vått i marka. Bekken var ikke store, men marka var gjennombløt. Ekelte plasser var det fortsatt vann i stien, men stor sett var det våt sorpe. Og denvar såpeglatt. Det var ikke mulig å unngå sopa, og vi ble etterhvert skikkelig skitne oppover buksa.
Myrene var også våte. Heldigvis var det mulig å gå utenom stien, og over myrsøkken. Det var likevel en våt opplevelse.

Det er ved slike forhold jeg er evig takknemlig for Gore-Tex sko. De første 10-20 årene jeg gikk på tur, var det ikke snakk om Gore-Tex. Resultatet var våte sko og sokker et er en time eller så. Og jeg brukte mye tid på å pusse og vedlikeholde skoene.

Gore-Tex sko - Alfa - Walk King - holder noe mer en en sesong - uten vedlikehold. Og da er skoen så godt som utslitt. Da hender det at de trekker vann. Det forrige paret holdt bra, men på slutten kom det vann gjenneom på den venstre skoen.

Etter å ha hatt en ørliten stopp på toppen, tok vi fatt på bakken nedover før vi måtte klatre 8 gjerdeklyver og ned mot parkeringsplassen. I bunn av bakken fikk vi en gledelig overraskelse. Det kom to jenter i mot oss. Barnebarn til broderen. De var sammen med sine foreldre og en venn på tur. Og hadde pause bak en stein.

Det ble nok en pause. Og vi som normalt ikke tar pauser i det hele tatt. Denne gangen i selskap med datter og svigersønn av broderen og barnebarn. Det ble skikkelig hyggelig.

Vi ble til og med servert kaffe og te. Som smakte god.

Hele gjengen tok følge det siste stykket mot bilene. Ungene først og vi gamle i midten. De voksne helt til slutt.

Det var egentlig ikke lange stykket, men like kjekt for det. Det er noe eget med det å ha unger med på tur.  Og det er jo riktig lenge siden egne unger var på alder med broderens barnebarn.

Her er det bare å takke for turen - til alle