Bjørndalsfjellet med bakfot i ulage.

LørdagsTUR.

Det er egentlig ikke noe å skrive hjem om - dagens tur. Den var verken lang eller tung, men det var en TUR.

Og det  var lenge siden jeg hadde vært på tur. Forrige uke ble det en tur fram og tilbake til Blåfjellenden. Det var, både lørdag og søndag, en lengre og tøffere tur enn dagens.

Likevel var dagens utflukt en TUR.  Til topps på Bjørndalsfjellet. Antakelig ikke stort mer enn 5 kilometer tilsammen og vanligvis bare en time til sammen.

Det måtte bli en liten tur, bare en test tur. Bakfoten oppfører seg ikke slik jeg ønsker, og antakelig burde jeg ikke ta på tur i det hele tatt. Lett å si, vanskelig å følge opp.

Jeg må på tur en lørdag med noenlunde bra vær - hjemme.

Hadde været vært bedre, hadde det selvsagt blitt en tur opp i heia, mot Blåfjellenden.  Klarte jeg å komme fram og tilbake forige uke, ville jeg vel klare det denne uken også.
Denne uka ville det også være mulig å se Leonidene. I fjor var jeg på Blåfjellenden for å se astriodesvermen. Det var overskyet.

I år var det snakk om både skyer og vind - sterk kuling - med mer enn 17 m/sek. Da flagrer ørene.....
Ikke forhold for å sjekke nattehimmelen akkurat.

Hjemme fikk det bli en kort tur for ikke å presse kneet for mye. Ikke at det har hjulpet å sitte hjemme, det virker ikke det heller...

Da achillesen gjorde opprør, brukte jeg Bjørndalsfjellet som treningstur. Det fikk bli en tur opp der denne gangen også. I følge YR skulle det blåse i lavlandet. Nå ligger mesteparten av turen opp mot toppen av Bjørndalsfjellet rimelig godt i le for østavind, så jeg mente det ikke ville være problemer uansett vindstyrke, før helt mot toppen.

Det er ikke så mange lørdager jeg har vært på Gramstad. Og det jeg ble overrasket over hvor mange biler det var parkert da jeg kom. Og enda flere da jeg kom ned...

De aller fleste går mot Dalsnuten. Jeg traff en del mennesker på min vei opp mot toppen. Fra toppen er det mulig å se stien oppover og deler av stien mot Matisrudlå. Ikke en kjeft å se. Jeg var helt alene fra toppen og ned. Det var kjekt å gå slik - på tur. Det gikk sent nedover bakkene. Jeg kan godt kjenne det i kneet når jeg må ta i mot med venstre bakfor. Det fikk bare være, jeg måtte jo ned uansett. Det ble en del stopp, både for å se meg rundt og for å hvile foten.

Det er høst, trærne var bare og marken var brun og gul. Det er lenge til bjørka igjen blir grønn. Nå gjelder det å være fornøyd med godt vær og tørr sti. Og i det hele tatt få lov til å gå tur.

Jeg snakket med et par omtrent halvveis oppover. De mente det blåst så pass på toppen at det var vanskelig å puste. Jeg har vært på tur i vind før, og faktisk krøpet over kanter for å komme fram. Det ville antakelig ikke blåse verre enn det.

Oppe var det ikke mer enn en stiv bris, antakelig ikke sterkere en liten kuling i akstene. Helt uproblematisk. Det viser at forholden kan skifte ganske fort.