Solskinn og strand.

Endelig tur.

Foto: Bestyrerinnen

Etter mange dager uten tur, var det nesten ikke mulig å sitte hjemme på søndag. Været var det aller beste. Det er ikke mulig å holde seg innendørs i slikt vær. Da får det heller bli noen timer med vondt kne.

Hvor skulle vi ta ut.

Foto: Bestyrerinnen

"Vi" i denne forbindelse var Bestyrerinnen og jeg. Finværet lokket, og bestyrerinnen ville gjerne ta opp turgåing igjen. Det var en stund siden siste turen...

Bakker var det ikke snakk om. Det kunne jeg greit kjenne bare ved å gå i trappene hjemme.  For egen del foreslo jeg Høgjæren.

Svoger og svigerinne har vært med på en del turer, og maksvær ville de også muligens ut. Bestyrerinnen sendte en sms, og fikk svar tilbake at de skulle ta turen fra Reve til Orre med venner, men vi var hjertelig velkomne om vi også kunne tenke oss den turen.

Tur på stranden i sol og uten vind. Og, ikke minst, uten bakker. Det hørtes helt bra ut.

Vi ble 6 stykker som startet fra Reve. Svoger, svigerinne, og venner, og bestyrerinnen i tillegg til meg selv. Vi startet ikke helt samtidig, men vi kom sammen etter hvert.

Det var sabla bløtt et stykke. Jordet av opptråkket av ungdyr, og sorpa var dyp. Etter at vi kom ut på sanden, var det en grei tur.

Det er kjekt å gå langs sjøkanten i godt selskap. Sandstrand er helt uten hindringer og det er mulig å konsentrere seg om andre ting. For eksempel å snakke med andre.

Vi fikk en skikkelig god drøs nedover mot Reve.

Nå var jeg ikke bafre ute for tur, men også for å teste om kneet kunne brukes på tur. Det gikk greit - det første stykket. Etterhvert ble det vondt.

Ved Friluftshuset på Orre ble matpakket tatt fram, kaffen kom i kopper og det senket seg fred over forsamlingen - for en stund. Sola varmet, og det var skikkelig fint å sitte stille. Så bra var det at jeg bestemte meg for å gå tilbake også. Antakelig ikke helt lurt, men i det fine været var det så bra å være på tur at jeg fikk heller ta smellen.

To av følget sa takk for seg ved Friluftshuset. De hadde ikke tid til å gå tilbake. Vi andre, svoger, svigerinne, bestyrerinne og jeg tok fatt på tilbaketuren. Det betød litt omvei i forhold til normalt. Det var så pass mye vann på marka at vi måtte gå rundt enkelte plasser.

Ellers ble det en tur med trekken (som kom snikende ut over dagen) forfra og sola bak, og i høyere fart enn første halvpart.

Sttranden er egentlig en fin plass å gå. Slik jeg følte det, ble ikke kneet presset mer enn rimelig, og det var jo aldri snakk om å gå bakker ned. Likevel var jeg glad da jeg fikk se bilene, og kunne krype inn bak rattet og slappe av.

Jeg hadde med stav - vi gamle bruker det - og den kom godt med det siste stykket.

Likevel hadde turen vært skikkelig fin. og det skulle jo bare mangle med det været vi hadde.