Solastranden til Sele - en langtur langs sjøkanten.

I godt selskap, i godt vær, i godt humør.

Søndag og 1. påskedag. Det må likevel bli en søndagstur. Været gjør en tur nødvendig. sol og lite vind. Selv om det er litt vind, så ødelegger ikke det en tur. Ikke i forhold til vindenvi hadde på Blåfjellenden. Den var opp mot liten storm. Det er vind det....

Det  ble tidlig tatt kontakt med svoger og svigerinne. Sigbjørn og Anne Lise har vært med på en del turer etter hvert, og det er skikkelig hyggelig med følge.

Et godt spørsmål var selvsagt hvor vi skulle ta turen. Jeg hadde sett for meg en liten "fjelltur" i Daleområdet. Sigbjørn hadde vært på tur til Vårlivarden tirsdag, og advarte mot is og snø.

Han foreslo å ta en av etappene til Bestyrerinnen og Anne Lise, fra det store prosjektet "å gå mellom Tungenes og Egersund".

Vi - det vil si Bestyrerinnen og Anne Lise, ble enige om å gjenta turen fra Solastranden til Sele havn.
Vi har tatt den turen en eller annen gang i fjor. Med strålende væremelding som ble til regn. Jeg sa da at den turen ville jeg ikke ta uten i bra vær. Det var rett og slett for mange sleipe steiner i regnvær.
Denne dagen var det sol og tørt.

Turen krever to biler. Vi møttes på Reve havn og kjørte i en bil til Solasttranden. Med å ta turen fra nord mot sør, fikk vi sola i ansiktet hele dagen. Det er viktig, spesielt i forbindelse med påske.

Solastranden er flat  - men lang. Det virket langt til enden da vi startet, men som vanlig gikk det greit. Vi var ikke alene på Solastranden denne dagen, men det var ikke så mange andre at det laget trafikkaos.

Det er egentlig et nydelig landskap her ute mot nordsjøen. Det er likevel en god del etterlatenskaper fra krigen som av og til dominerer. Det er ikke så underlig at tyskerene bygget en mengde bunkerser og kanonstillinger her, med en av de viktigste flyplassen i Norge rett bak.

Stien går over sandstrand, svaberg, myr fjell og grassbakker. Det går en del opp og ned, men ingen plass er mer enn 10-20 meter over havflaten. Hele tiden ligger nordsjøen der med noen øyer i nordvest og båter i vest og Feistein i sør.

Det er ikke en kjedelig tur. Til det endrer terrenget seg for mye. Det er ikke lange strekk med bare stein, gras eller svaberg, men noen gode strekk med sandstrand. Mye myr, som heldigvis ofte er gjort farbar med ganglemmer.

På sandstranden kunne vi holde farten oppe, men ellers var det ikke helt lett terreng. Det tok tid.

Ved Ølberg har "steinansiktet" etter hvert blitt et populært turmål. Det ligger ikke så veldig langt fra vei, og da vi kom dit, var det tjukt med folk. Jeg talt opp mot 30 personer.

For noen kan det være vanskelig å finne selve "steinansiktet". Du må opp i bergveggen og se tilbake og ned for å få øye på det. Med så mange mennesker på plasse var det likevel lett å finne rett plass. Spesielt siden det var godt merket...

Det ble en god pause ved steinansiktet, før vi fortsatte mot Sele. Ikke lenge etter var vi på Hellestø sanden og på kjente stier. Her gikk det fort bort til Sele havn . Paddeflatt.

Totalt ble det 13 kilometer på nesten 4 timer, men da med to gode pauser.