Søndagstur på høgjæren.

Sammen med Bestyrerinnen.

Bestyrerinnen ønsket en søndagstur. Selv hadde jeg trent og gått tur de siste 6-7 dagene, og en gammel kropp er ikke helt fortrolig med så store mengder fysisk aktivitet.

Nå vet jeg av erfaring at så snart jeg kommer i gang, så "går alt så meget bedre". Men jeg var langt fra klar for noen langtur. Heldigvis var Bestyrerinnen heller ikke klar for noe sånt.

Lørdagskvelden ble tilbrakt i stolen - uten noe særlig bevegelse. Hadde det vært gjyngestol, så hadde den stått i to.

Søndagsmorgen var derfor bare et spørsmål om hvor turen skulle gå.

Turmål for søndagsturen bestemmes i stor grad av vær og føre. I vinter har det vært mye snø og is, og da har strendene vært gode å ha. Med våren og grønne bakker, så er det andre muligheter.

Selv om høgjæren egentlig er en "onsdagstur" for meg og broderen (og som det ikke blir skrevet om på bloggen), så må en tur med Bestyrerinnen nevnes. Hvordan i alle dager skal jeg ellers klare å huske turene.

Vi kom sent av gårde. Barnebarn på overnatting tar tid. Og med sosiale forpliktelser på ettermiddagen, så måtte det bli en kort tur - et par timer eller så, og helst ikke for mye kjøring.

Det ble opphold det første stykket, men det tok ikke lang tid før vinden fikk selskap av nedbør. Som vanlig ble det litt utrivelig en stund, men vi glemte regnet og vinden, og både bestyrerinnenog jeg var enige om at været ikke var noen grunn til å gjøre turen kort.

Ett stykke mot Steinkjerringå møte bestyrerinnen kjentfolk. Vi var ikke helt alene på tur denne dagen, men til å være søndag var det heller få andre.

Regnet ga seg, og med vinden stor sett bakfra, ble det til og med en fin tur. Siste delen nedover mot Holmavaten fikk vi til og med solgløtt.

På parkeringsplassen kunne vi igjen si "det hadde vært en fin tur".